Monthly Archives: oktober 2008

Litt mye nå

Det er hektiske tider, og jeg kjenner at det blir litt mye akkurat nå. I dag ble det elleve timer på jobb. Da er det litt i overkant å leke god husmor på veien hjem bare fordi det er 40% på alle Findusvarer på Ica. Men jeg gjorde det!

Vi er midt i konferansetimetida, og det gir noen sene ettermiddager. I morgen drar vi i skogen for å overnatte med hele klassen. Det blir garantert hyggelig, men mye skal ordnes. Heldigvis har jeg en superstrukturert og flink kollega. Han har laget lister, ordnet utstyr og i det hele tatt påtatt seg store oppgaver. Sånne folk skal man ta godt vare på. Jeg har laget røre til lapper, og nå skal jeg gå ut for å ordne i stand til lærermiddag som skal lages på bål før jeg pakker sekken min.

Vi har fått studenter i klassen, og det skal også følges opp på sitt lille vis. Om ikke annet, så trigger det perfeksjonistgenet mitt når jeg skal være veileder for lærere in spe. Vi starter opp et nytt historieemne på fredag, og noe sier meg at det blir en sen kveld på torsdag.

Det blir altså litt mye, og sånn må det være av og til. Men snart er det helg. Jeg skal bare på en liten sykkeltur med elevene først. Fredag ettermiddag er målet. Da skal jeg sitte helt stille i to timer minst.

🙂

Face the book

I går hoppet både Thv og jeg på Face book. Jeg har ikke hatt noen klar tanke om at jeg ikke skulle være med, men det har bare ikke blitt sånn. Kanskje har jeg tenkt at det er nok andre treffpunkter på nettet, – og det tar tid.

Marthe hjalp meg å finne en bås i fjøsboka, og nå er jeg altså på plass. Det er morsomt, jeg ser det, – absolutt. Plutselig var jeg i kontakt med noen jeg ikke har sett på årevis. Dessuten er det moro å kikke inn til andre for å se på bilder. Vinteren 1982 – 83 bodde Thv og jeg i ei lita bygd i Finnmark. Siden har vi ikke vært der. I dag fikk jeg se bilder fra stedet for første gang på alle de åra. Det var utrolig hyggelig.

Noe jeg ikke likte var å oppdage at det ligger bilder av meg inne hos andre. Det er hyggelig med bilder, men jeg er så forfengelig – eller har så lav selvtillit – at jeg helst vil bestemme selv hvilke bilder av meg som skal spres for alle verden. Sånn er det visst ikke her.

Jeg blir neppe noen aktiv bruker, men kommer til å kikke inn en tur hver dag.

Og hvis du vil, – så vil jeg gjerne være din venn 🙂

Det var en deilig, deilig dag, men tenk nå er den over

Våre to supersøte nieser har bursdag omtrent på denne tida, og i dag har vi feiret dem med det som begynner å bli en tradisjonell søndagsturbursdag. Det spørs hvor lenge de to tuppelurene er fornøyde med det. Vi voksne håper det blir lenge til de ønsker noen forandring.

Vi plukket med oss våre to små og kjørte til Oslo. I fjor var det kanopadling på menyen, i dag forsøkte vi oss på geocaching. Det ser ut til at det skal bli en familiehobby. Vi la i vei bortover i finværet. M ville bære sekken, og den var kjempelett kunne hun fortelle!

Bøler ligger midt i smørøyet, med Olso rett rundt det ene hjørnet og skog og mark rundt det andre. Vi startet på asfalt og sluttet i skog, – og midtveis fant ungene en lekeplass.

De er i den helt rette turalderen alle fire. Fortsatt er de med på det meste og alt er moro. De er fulle av energi og løper hit og dit, opp og ned. En deilig bukett framtid.

Høstfarger var det over alt, også der man minst ventet det. Se bare på denne trollungen her:

Geocacher er det nok av i verden, 600 000 nærmere bestemt, og noen av dem befinner seg på Bøler. Vi fant tre i dag. Ungene synes det er morsomt, særlig den avsluttende letingen, men for å være ærlig så tror jeg det trigger oss voksne aller mest.

Hjemme hos bursdagsbarna ventet får-i-kålen, og den smakte bare helt nydelig. Men det aller beste med middagen var at Marthe og Henrik kom. For oss var det verdens søteste dessert. Det er jammen ikke så ofte vi ser dem nå fortiden, og jeg kjenner at jeg trenger å snuse litt på dem av og til for å føle meg trygg på at de har det noenlunde bra.

Huset ligger like ved skogen, og da vi sto ute på verandaen oppdaget vi fire rådyr som sto og beitet utenfor hagen.

Ser du dem?

Ikke det?

Nå da?

Neste gang vi treffes er det antagelig jul, tenk det.

Det var en deilig, deilig dag,
men tenk nå er den over,
og alle som er riktig snill`,
de ligger nå og sover.
Og himlen som var blid og
blå med mange tusen smil i,
begynner først å le igjen
en gang i morgen tidlig.
Og ingen knopper gresser mer
på luftens solblå enge,
de ble så trette stakkars små,
nå skal de sove lenge.
Og alle hvite, søte lam,
de ligger på en låve
og slikker på en liten bror.
Og hyss, nå skal de sove.

Det var en deilig, deilig dag,
men tenk nå er den over,
og alle som er riktig snill`,
de ligger nå og sover.
Og alle stjerner blir så glad`,
for alle stjerner liker
en knopp i blund, et lam i ro
og sovende småpiker!

(Nordahl Grieg)

Nappe blant venner

Jeg har hatt besøk her i ettermiddag. En ung fyr, bare fire måneder gammel, stakk innom på en kopp te. Når man er så liten som han er, kan det være taktisk lurt å kompensere med et pompøst navn. Han er oppkalt etter en annen liten fyr; Napoleon, – Nappe blant venner.

Hjertet mitt ble bløtt av å ha ham her. Han svinset rundt, skle på det glatte gulvet, spiste kattemat og sovnet til slutt på fanget. Simring er ikke like gjestfri. Hun merket fort at en fremmed hadde vært i matskålen hennes. Jeg tror det er gjemt en liten rasist i min pusefrøken, for hun ville ikke spise mer av maten sin etter at Nappe hadde siklet litt i den. Hele kroppen hennes viste at dette var skikkelig ekkelt.

Dagbladmagasinet lå midt på stuegulvet. Jeg satt og leste rett før gjesten kom, og så bare slengte jeg det fra meg. Og her skulle det vise seg at Napoleon og jeg ikke snakket samme språk. Hos meg betyr Magasinet oppslått på gulvet bare at jeg har tatt en pause og snart skal lese videre. For Nappe betyr det kort og godt et toilett. Han måtte, og ingen hadde fortalt ham at det bare er hjemme avisene skal brukes til å tisse på. Men det gjør ingen ting. Babytiss lukter bare godt, og jeg skal nok få lest mer om Arne Berggren. I den oppslåtte artikkelen forteller han dessuten at han har vært slem, og da passet det kanskje godt at noen tisset på ham, – bare litt.

Når man blir forelsket, er det lett å miste gangsyn og fornuft. Etter at Napoleon dro, har jeg gjentatt for meg selv om og om igjen: Jeg skal ikke ha hund! Jeg skal ikke ha hund!

Hjemmealenefest

Jeg sitter her i sofaen min helt alene – og det er intet annet jeg heller vil. Thv er på Phønix med gutta, og på jobben avvikles høstfesten. I fjor var jeg der, og det var veldig hyggelig. Det er det garantert i år også, – men jeg valgte likevel sofaen. Det er ikke fordi jeg er spesielt sliten eller trøtt, for det er jeg egentlig ikke. Riktig nok har det vært ei hektisk uke med et par sene kvelder, litt unger med omganssyke og i det hele tatt, – men jeg har fortsatt litt krefter på lager. De kreftene vil jeg ikke bruke på å gå på fest. På fredagskveldene har jeg batteriladeren plugget inn hele kvelden. På lørdag er jeg nyladet og klar, da går jeg gjerne på fest.

Kanskje har det med alder å gjøre, og med alder kommer bittelitt mer trygghet. Jeg prøver å ikke være med på sosiale ting hvis jeg ikke har veldig lyst. Noen ganger går vi på ting for å være hyggelige, fordi det hører med, fordi det er forventet. Det skal jeg helt sikkert gjøre igjen, for å være hyggelig, fordi det hører med og fordi det er forventet – men ikke i dag. Da jeg kjente i magen min at jeg faktisk hadde mer lyst til å være hjemme enn å gå på fest, så valgte jeg det. Fordelen med å jobbe på en ganske stor arbeidsplass er også at ingen registrerer hvem som ikke kommer. Man kan med andre ord snike seg unna totalt ustraffet.

I stedet har jeg fest for meg selv her hjemme, – hjemmealenefest. Sofaen er inntatt, strikketøyet funnet fram, Bit for bit underholder meg på TV, jeg har fortsatt ikke lest Aftenposten, biffen er fortært og Pepsi-maxen i glasset, det er lunt og hyggelig og jeg kan legge meg klokka elleve uten å unnskylde meg.

Det er ikke så aller verst å være meg, nei.

I begge ender

vondt1.jpg



M har hatt omgangssyke, – veldig omgangssyke. For å si det i all sin udelikate sannhet: Det kom i begge ender, – og det kom både der det skulle og der det ikke skulle. Så måtte jeg til med vaskebøtta.

Jeg kunne bare konstatere at alt er som det har vært. Jeg er meget, meget dårlig på å håndtere oppkast. Bæsj går derimot helt fint.

Tenkte bare jeg skulle nevne det.

Hvis du er interessert.

Og i barnehagen møtte fire av tjue-fire barn.

Who’s next?

Jumbokultur

Jeg har ikke før lest i avisa at Fredrikstad er på jumboplass når det gjelder å satse på kultur, så er jeg på besøk på byens nye kulturskole. Av de ti største kommunene i landet er det Fredrikstad som satser færrest kroner pr innbygger på kultur. Tallenes tale er klar, men det kan man ikke se på kulturskolen. Der var det alt annet enn fattigdom som slo imot oss.

Elevene våre fikk atter en gang tilbud om påfyll til sin kulturelle skolesekk. I dag var det Nysirkus. Klassen ble delt i to, og alle fikk en halv dag på Kulturskolen. Der ble de instruert av profesjonelle artister. Jeg har selv en datter som er temmelig habil på jonglering med ball, og jeg vet hvor vanskelig det er. Her fikk elevene se en superproff i faget, og jammen endte det ikke med at noen av elevene også klarte å ha tre baller i lufta noen sekunder.

Styltene så skikkelig skumle ut. Jeg hadde aldri våget meg opp på dem. Tenk om de hadde falt ned? Jeg er glad det ikke var jeg som hadde gitt dem denne oppgaven. Det hadde jeg ikke likt å ha ansvaret for.

Halv dag med teori og halv dag med kroppslig aktivitet, – jeg tror det var vellykket. Men skulle vi tro avisene, har vi brukt opp vår del av kulturbudsjettet for dette året. Sånn er det ikke. Jeg vet at vi får flere tilbud, og vi sier takk og tar imot.

Nysirkus har hatt sine tilhengere her i byen ganske lenge. Det betyr at vi også har fått noen ganske habile utøvere. En av dem er en tidligere elev av Thv, Johannes Lindrupsen. Proff, spør du meg. Her er det noe å strekke seg etter for dem som syntes besøket i dag ga mersmak.

Jentelatter

Det er umulig å forklare lyden av jentelatter. Men det gjør kanskje ikke noe, for du har helt sikkert hørt den selv. De holder i hverandre, nesten klamrer seg til hverandre – tre helt unge jenter. De ler så de hikster. Det klukker og bobler, – lyden er høy og lys og renner ut av dem som perler. Øynene knipes sammen mens de ler, tårene spretter og den ene holder hånden for munnen. Hun har nettopp fått tannregulering. Det finnes nesten ikke noe vakrere enn helt unge, boblende ungjenter.

Hvorfor de ler?

Han står litt lenger borte i korridoren. En høy gutt med lyst hår. Kameratene dytter borti ham, og nå rødmer han helt opp i hårvoksen. De tre går liksom tilfeldig forbi, dytter til hverandre sånn at de skal komme borti gutten. Og så ler de enda mer – høyt.

Det ser ut til at du er populær, sier jeg med et smil. Ja, sier han kjekt. Men jeg bryr meg ikke.

Nå kommer jentelatteren fullstendig ut av kontroll, og da han har gått videre, kommer de bort til meg. Hva sa du, Hege? Hva var det du sa til ham?

Og så ler og ler og ler og ler de.

Det slår meg at denne scenen kunne foregått hvor som helst i verden, og nesten i hvilken tid som helst. Jentelatter klinger over hele verden.

Og det er smittsomt. Når jeg er ferdig med inspeksjonen min og går mot lærereværelset, merker jeg at jeg går og smiler for meg selv.

Det bobler litt i meg også.

Saft suse

Årets høst er i hus, og i år fikk vi faktisk enda en kilo mer enn i fjor. 26 kilo druer er høstet fra en eneste vinstokk på en vegg. Det føles nesten eksotisk. Nå har vi også plantet et par andre planter her på gården, men de bærer ennå mindre enn beskjedent.

I kjelleren ligger det ennå et lager med den vinen Thv laget for noen år siden. Den er like sur og fæl som den var da den var ny. Jeg tror ikke det er håp, men det behøver jeg jo ikke si til Thv. Jeg tror at han fortsatt lever i håpet om at det skal skje et mirakel der nede i kjelleren. En dag skal han åpne en flaske hjemmelaget vin, og så skal aromaen spre seg i rommet og alle hjerter vil fryde seg.

Men litt realistisk er han, så i dag har han forvandlet de 26 kiloene med druer til verdens beste druesaft. Den er helt fantastisk. Concordedruen har en litt parfymert duft, og i tillegg til at hele huset lukter parfymert og søtt, blir duften også med ned på saftflaskene.

Nå skal jeg smake.

Jeg beklager – litt

I disse klimakrisetider er det mye snakk om kortreist mat. For å unngå unødvendig utslipp av CO2, skal vi spise mat som er produsert i nærmiljøet. Jeg må bare krype til korset og innrømme det: Den middagen vi nettopp spiste har reist lengre enn langt.

Nå som det bare er oss to her hjemme, har vi lett for å ta oss noe lettvint i sofaen i helgene. Ikke sånn i dag. Riktig nok er potetene og gulrøttene lokalproduserte, og wiskeysausen er i hvert fall produsert innenlands. Skogssoppen er plukket rett oppi skogen her, og bragt til oss på sykkel av Thvs kamerat. Så langt, så godt.

Men så blir det verre. Andebrysta tok vi med oss hjem fra Köbenhavn, og før det hadde de fløyet hele veien fra Frankrike. Verst er det derimot med vinen. Den har Thv selv hentet på en vingård i Italia. Den har reist både med buss, fly og bil. Etterpå har den ligget i vår kjeller i fire år. Det er ille å måtte innrømme det, men den var verdt hvert eneste lille gram CO2-utslipp den har forårsaket. Ikke si det til noen, men sånn er det. Den var så god, så aromatisk, så mild, så krydret, så fruktig – at om den forårsaker skybrudd, stormflo, og at havet stiger to nye centimeter, – so be it!!!

Jeg beklager,

men bare litt.