Forsikringsagenten

Klokka er halv fem. Jeg har akkurat kommet hjem fra jobben og kjenner meg litt vaskefille. Så ringer telefonen. Hei, det er Jon fra Trygg Vesta. Jeg skjønner jo hva han vil. Etter at vi hadde et møte med forsikringsselskapet på jobben i vår en gang, har de ringt flere ganger. Jeg tror jeg kom i skade for å si at det var greit om de tok kontakt – en gang. Senere har vi funnet ut at vi beholder det forsikringsselskapet vi er i, og dette har vi sagt til den Vesta-damen som ringte i vår. Men nå var det altså en Vesta-mann. Du kjenner kanskje nn? spurte han og kastet ut navnet på en god kollega og venn. Det måtte jeg jo bekrefte, – og så var han i gang. Denne kollegaen hadde tjent masse på å skifte forsikringsselskap. Det ville nok jeg gjøre også, hvis jeg bare ville høre hva han hadde å tilby.

Jeg ville ikke det. Vi har snakket med selskapet tidligere. Vi har diskutert det. Vi har bestemt oss. Da jeg la på røret var jeg glad for at jeg hadde klart å være høflig denne gangen også. Det er viktig å huske på at han i den andre enden av telefonen er på jobb. Han fortjener ikke å bli behandlet dårlig.

Men hva er det med forsikringsfolk? De virker helt desperate i sin iver, og de tar ikke et nei for et nei. I stedet ringer de om og om igjen. Har de så dårlig grunnlønn at de er avhengige av provisjonen for å få betalt sin egen forsikring? Er det synd på forsikringsagenten? Skal jeg ha dårlig samvittighet?

En annen ting er at metodene deres er pinlig overtydelige. I dag skulle jeg overbevises fordi en venn og kollega hadde kjøpt varen de hadde å tilby. So what? Vår økonomi er ikke umiddelbart kompatibel med min kollegas, og dessuten er det mange andre faktorer som spiller inn når man velger forsikringsselskap. Når forsikringsagenten (Heter det fortsatt det,- forsikringsagent?) forsøker å overbevise meg, kan jeg høre hva han har lært på de siste kursene han har vært på. Jeg hører øyeblikkelig hvilke strategier han legger opp for å få meg til å handle. Det blir litt patetisk, og jeg føler at han undervurderer meg. Jeg liker ikke å bli undervurdert, og da kjøper jeg i hvert fall ikke noe.

Dessuten liker jeg altså ikke å bli kontaktet av selgere her i mitt eget hjem, og jeg har da faktisk ringt et eller annet sted og reservert meg mot denslags? Tenk om alle som vil selge meg noe skulle gjøre det på den måten: Hei, det er Anette fra Hennes & Mauritz. Neste gang du skal ha bukse, synes vi du skulle kjøpe den hos oss. Det vil du tjene mye på, – akkurat som din gode venninne og kollega nn gjorde da hun skiftet fra Lindex til oss her i forrige uke.

Det skulle tatt seg ut.

Når jeg vil kjøpe noe, foretrekker jeg selv å ta kontakt med markedet for å finne ut hva jeg vil ha. Hjemmet mitt er ingen markedsplass.