Jeg har hatt besøk her i ettermiddag. En ung fyr, bare fire måneder gammel, stakk innom på en kopp te. Når man er så liten som han er, kan det være taktisk lurt å kompensere med et pompøst navn. Han er oppkalt etter en annen liten fyr; Napoleon, – Nappe blant venner.
Hjertet mitt ble bløtt av å ha ham her. Han svinset rundt, skle på det glatte gulvet, spiste kattemat og sovnet til slutt på fanget. Simring er ikke like gjestfri. Hun merket fort at en fremmed hadde vært i matskålen hennes. Jeg tror det er gjemt en liten rasist i min pusefrøken, for hun ville ikke spise mer av maten sin etter at Nappe hadde siklet litt i den. Hele kroppen hennes viste at dette var skikkelig ekkelt.
Dagbladmagasinet lå midt på stuegulvet. Jeg satt og leste rett før gjesten kom, og så bare slengte jeg det fra meg. Og her skulle det vise seg at Napoleon og jeg ikke snakket samme språk. Hos meg betyr Magasinet oppslått på gulvet bare at jeg har tatt en pause og snart skal lese videre. For Nappe betyr det kort og godt et toilett. Han måtte, og ingen hadde fortalt ham at det bare er hjemme avisene skal brukes til å tisse på. Men det gjør ingen ting. Babytiss lukter bare godt, og jeg skal nok få lest mer om Arne Berggren. I den oppslåtte artikkelen forteller han dessuten at han har vært slem, og da passet det kanskje godt at noen tisset på ham, – bare litt.
Når man blir forelsket, er det lett å miste gangsyn og fornuft. Etter at Napoleon dro, har jeg gjentatt for meg selv om og om igjen: Jeg skal ikke ha hund! Jeg skal ikke ha hund!
Livet leker 