Hjemmealenefest

Jeg sitter her i sofaen min helt alene – og det er intet annet jeg heller vil. Thv er på Phønix med gutta, og på jobben avvikles høstfesten. I fjor var jeg der, og det var veldig hyggelig. Det er det garantert i år også, – men jeg valgte likevel sofaen. Det er ikke fordi jeg er spesielt sliten eller trøtt, for det er jeg egentlig ikke. Riktig nok har det vært ei hektisk uke med et par sene kvelder, litt unger med omganssyke og i det hele tatt, – men jeg har fortsatt litt krefter på lager. De kreftene vil jeg ikke bruke på å gå på fest. På fredagskveldene har jeg batteriladeren plugget inn hele kvelden. På lørdag er jeg nyladet og klar, da går jeg gjerne på fest.

Kanskje har det med alder å gjøre, og med alder kommer bittelitt mer trygghet. Jeg prøver å ikke være med på sosiale ting hvis jeg ikke har veldig lyst. Noen ganger går vi på ting for å være hyggelige, fordi det hører med, fordi det er forventet. Det skal jeg helt sikkert gjøre igjen, for å være hyggelig, fordi det hører med og fordi det er forventet – men ikke i dag. Da jeg kjente i magen min at jeg faktisk hadde mer lyst til å være hjemme enn å gå på fest, så valgte jeg det. Fordelen med å jobbe på en ganske stor arbeidsplass er også at ingen registrerer hvem som ikke kommer. Man kan med andre ord snike seg unna totalt ustraffet.

I stedet har jeg fest for meg selv her hjemme, – hjemmealenefest. Sofaen er inntatt, strikketøyet funnet fram, Bit for bit underholder meg på TV, jeg har fortsatt ikke lest Aftenposten, biffen er fortært og Pepsi-maxen i glasset, det er lunt og hyggelig og jeg kan legge meg klokka elleve uten å unnskylde meg.

Det er ikke så aller verst å være meg, nei.

Reklame