Fra slott til rønne

Vater-hvafornoe? sa elevene mine. Vi hadde historietime, og jeg fortalte dem om sjøfolk og fiskere som bosatte seg utenfor vollene i gamle Fredrikstad. Stedet heter Vaterland, og mange av elevene hadde aldri hørt om det før. Så viste det seg at noen ikke hadde vært i Gamlebyen siden de var små, og Lykkeberg var det få som hadde hørt om. Det var ikke mer å diskutere, – vi måtte på tur. I dag dro jeg av sted med de første atten, og sånn skal jeg fortsette to fredager til.

Vi startet på Lykkeberg. Der ble vi møtt av Kari Agerup, og ungene fikk en flott omvisning i dette fantastiske huset. Det handler altså om Fredrikstad i gamle dager. Vi har kjørt med hurtigtogfart gjennom den eldste historien, og så har vi fokusert på sagbrukstiden, tiden etter at sagbruksprivilegiene ble opphevet i 1860. Det er en vanvittig spennende tid. Fra 1860 til 1875 eksploderte byen. Vi fikk 16 sagbruk, teglverk og stenindustri. Arbeiderne flommet til byen, og behovene for forretninger, boliger, skoler, sykehus – alt hva en by trenger, førte til en enorm vekst. At hele sagbrukseventyret tok slutt nesten like brått som det startet, er en annen historie. Da lå byen der. Industrialiseringen etablerte et samfunn med store klasseforskjeller, – og dette har jeg forsøkt å fokusere på. Sagbruksbaronene var energiske, kreative folk, og det er mye pent å si om dem. Samtidig er det viktig at elevene forstår hvordan levekårene var for folk flest i hine hårde dager. Det er ikke lett. Dagens unger er vant til å ha alt. Når jeg forsøker å levendegjøre hvordan folk hadde det i Fredrikstad i gamle dager, ja, – så identifiserer de seg med de rike, overklassen.

Jeg har hatt et personlig forhold til J N Jacobsen siden jeg var liten. Jeg vokste nemlig opp i J N Jacobsensgate 18 – det huset han bygde som bryllupsgave til sin datter. Det skal sies at det hadde helt andre dimensjoner enn hennes barndomshjem. Jacobsen kom som mange av sagbrukseierne fra en Drammensfamilie. Han var utdannet i England, og jeg tror han var den første til å sette i gang sagene etter 1. januar 1860. Det gikk veldig godt for ham i mange år, og pengene strømmet inn. Da han fikk sin egen familie, ønsket han å gi sin kone et vakkert hus, – et sånt som han hadde sett da han studerte i England. Som sagt så gjort. Gården som opprinnelig lå på stedet ble revet, og opp kom altså Lykkeberg, – det hvite slottet. Det ble ikke spart på noe: Elfenben i dørhåndtakene, gyldenlærtapeter, keramisk kamin fra Nederland (?), fliser på gulvet – alt er som en drøm.

J N Jacobsen hadde mange barn, og jeg skulle gjerne ha vært flue på veggen da de løp rundt i dette store huset, opp trappene, ut og inn av stallene, innom kjøkkenet for å få noe å spise. Huset er imponerende, og da elevene strømmet inn, ba jeg dem forestille seg at dette var hjemme. Jeg har tidligere skrevet en annen historie om hvordan det kunne være å være barn på Lykkeberg i gamle dager.

Men Lykkeberg ble ikke bare lykke for Jacobsen og hans familie. Fru Jacobsen døde da hun fikk sitt siste barn. Familien fortsatte å bo der, men så kom nedgangstidene. Det hele endte med at banken overtok huset, og det ble siden kjøpt av kommunen. Selv om det er innredet til kontorer, har de vært flinke til å bevare det. Lykkeberg hadde visstnok landets første water closet, og de originale flisene er fortsatt på plass.

Neste stopp på sykkelturen var hjemme i min stue. Vi skulle jo spise lunsj, og det er faktisk høst ute. Atten unger, atten ransler og atten par sko i gangen, atten glass med saft, atten stoler – det gikk kjempefint. De spiste kake, skravlet og hygget seg, og jammen ryddet ikke noen av dem opp etterpå også.

I Gamlebyen tok vi bare et sykkelsveip. Der hadde de fleste vært før, og jeg nøyde meg med en tre – fire stopp for å minne dem om det de har lært på skolen. Så satte vi kursen mot sorteproten – sorti-porten.

Vaterland er en idyll, intet mindre. Og her er husene av en annen kaliber enn Lykkeberg. Husene er små og trange, og det er gatene også. Her bodde de fattigste, og selv om husene nå er eneboliger var de en gang bebodd av mange og barnerike familier.

Jammen var vi heldige også. Et sted var et hus strippet for panel. Så fikk vi se de flotte tømmerveggene fra 1700-og-brødmangelen. Akkurat dette huset var visst flyttet dit fra Indre Østfold etter en brann i Vaterland en gang i fortiden. Jeg må bare forsone meg med at ikke alle elevene deler min glede over gamle hus. Jeg liker dem moderne, jeg, sa en av guttene. Han kunne ikke forstå at denne gamle dritten var noe å se på.

Jeg er spesielt glad i ett av husene i Vaterland. En gang på 1970-tallet var det til salgs, og jeg og mamma ville gjerne kjøpe det. Huset var lite og i en forferdelig forfatning. Det hadde ingen hage, bare et lite uthus. Men denne gangen satte pappa seg på bakbena. Da han var gutt var Vaterland et sted er ingen skikkelige folk ønsket å bo. Det var slitt og forslummet. At dette hadde snudd på 1970-tallet var han lite interessert i. De som kjøpte huset har gort det om til en perle. Hovedhuset er restaurert og har blitt aldeles nydelig. For å få større boareal har de restaurert uthuset på samme måte som hovedhuset, og så har de bundet de to delene sammen med et moderne tilbygg.

Jeg skulle fortsatt ønske vi hadde kjøpt det:

I dag er Vaterland alt annet enn slum. Det er tvert imot et meget attraktivt boligområde, og prisene er høye. Ikke rart, tenker jeg, når jeg ser hvordan det har blitt.

Det er moromt å være på tur med en sånn gjeng gærne unger, – men jeg ville lyve hvis jeg ikke også sa at det er en utfordring. De er blide og glade, de er høflige i den grad de husker på det og de vil ingen noe vondt. Men det er mange ben og armer og vanvittige mengder stemmevolum. På ferga diskuterte to av dem hvorvidt bråkete medelever bør kastes ut av skolen eller ikke!!! Og diskusjonsvolumet var av en sånn karakter at det var umulig for andre passasjerer å tenke en selvstendig tanke. Atten unger fyller godt opp. De fleiper og ironiserer. Det er mye snakk om unger med ADHD for tiden, og i dag diagnostiserte jeg alle mine med min egen nyoppfunnede diagnose. De har ABØÅ alle sammen, dvs hele alfabetet. Det betyr at de er spinn ville og ganske utemmede. Medisinen er klar: Tid. Det går over når de blir store, men da er ikke jeg der for å se det. I stedet er jeg i gang med nye, viltre trettenåringer.

Et eksempel. Utenfor et KERAMIKKgalleri i Gamlebyen lå disse flotte kjempekastanjene. Før jeg får sagt nøtt har en av guttene hoppet av sykkelen. Kuuuult, ropte han, mens han klinket kastanjene mot hverandre uten en tanke om at de kanskje var laget av noe knuselig. Kastanjene holdt, men det var jammen ikke hans fortjeneste.

Og til tross for alt dette, så elsker jeg altså å være på tur med dem. Jeg føler meg som en hønemor, og forteller alle som gidder høre på at dette er kremen av norsk ungdom.

Det er det nemlig!

Etter arbeiderboligene i Vaterland var vi klare for litt overklasse igjen. Lykkeberg var ferdig i 1875. Det var Phønix også. Som nevnt hadde mange av sagbrukseierne sin utdannelse fra England. Til tross for veksten, var Fredrikstad en liten by med få muligheter til adspredelser. Hva gjorde de så? De bygde en herreklubb etter engelsk mønster. Her kunne overklassens menn komme om ettermiddagen. De kunne lese aviser, spille biljard og røke en sigar. I høytidene ble det arrangert store ball. Det er i ballsalen på Phønix festen på Lange Flate Ballær 2 er spilt inn. Det morsomme er at klubben fortsatt eksisterer nesten som før. Hvordan jeg vet det? Min mann er medlem. Fortsatt har medlemmene egne nøkler, fortsatt arrangeres det klubbaftner med foredrag og middag, fortsatt er det flotte ball i julen og fortsatt er klubben bare for herrer.

At det er mulig.

Jeg tok denne turen for å lære elevene noe om byens historie, og ikke minst noe om klassforskjeller. Samtidig ville jeg vise dem hvor vakkert det er her. Jeg tror jeg trengte en påminnelse selv også: Fy søren for en flott by vi har!