Det er det jeg får etter en lang, lang arbeidsdag: Maur i hodet. Det kryper og kravler inne i hodet mitt, og alt som har skjedd i løpet av dagen lager en kløende fornemmelse der oppe i topplokket. Jeg var på plass klokka åtte i dag morges for å forberede de to første utviklingssamtalene med foreldre og unger. De startet klokka halv ni. Så var det inspeksjon i friminuttet og undervisning fram til klokka to. Innimellom fikk jeg tid til en lunsjpause med suppe og te. Norsktimene gikk greit, men etter lunsj var klassen uvanlig ståkete. Jeg vet hvorfor: De hadde hatt en naturfagprøve tidligere på dagen, og etter prøver blir de alltid litt løssluppne, ville og gale. Det er vel lettelsen over at prøven er overstått som gir seg utslag i latter, skravling og alt det som skaper uro. Men et kobbel ukonsentrerte unger har vært observert i skolen tidligere, har jeg hørt, – og det kan vi leve med en gang i blant.
Kvart over to begynte dagens første møte, og så var det fellesmøte med rektor fram til klokka var nesten fire. Presis fire sto den første eleven der sammen med sine foreldre, og deretter fulgte de den ene etter den andre. Det er tid for høstens samtaletimer med foreldre og unger, og det blir fort ganske intenst. Det var omtrent her jeg kjente at de første maurene var på plass i hjernevinningene. Fuglene vet hvordan de kommer seg inn der.
Klokka kvart over sju dro den siste familien hjem, og jeg fant fram det som skulle brukes i klasserommet i morgen. Hadde jeg hatt vett og forstand, ville jeg gått hjem til min kjære sofa, – men det gjorde jeg ikke i dag. I stedet kjørte jeg ned til byen og gikk på bar med noen venninner. Selv om jeg var sliten, var det vel verdt det. Faktisk var det akkurat en jenteprat jeg trengte aller mest nå i kveld, og barer serverer heldigvis Pepsi Max også. Vi fikk eltet og vendt på både det ene og det andre. En god latter fikk jeg på kjøpet, og da vet jeg jo at livet mitt er forlenget.
Jeg kom inn i stua femten timer etter at jeg forlot den. Maurene kryper rundt der oppe i cavesaen ennå, men jeg skal nok få dem ut. Et varmt bad, en tannpuss og når hodet legges på puta kommer maurene til å krype diskret ut av hodet mitt og hjem til tua si igjen.
Livet leker 
Veldig godt skrevet…! Misunner deg å ligge i egen seng nå, jeg ligger nå i min vaktseng og da våkner jeg med morgengretne maur i hodet… Hvis jeg får sove i natt, da… (Hater vakt, i tilfelle noen skulle tvile).
God morgen, 9na. Håper du har hatt en god vakt, tross alt.
Ak! Du har vett og forstand. Nu mangler du bare at BRUGE dem!
Jeg synes det var godt at du gik i byen med veninderne, selv om du var udslidt. Jeg kender det godt selv – det kan være en rigtig god måde at slappe af på. Og lige som dig, tror jeg forøvrigt på at latter forlænger livet! Jeg tror også det giver mentalt overskud. 😀
Sikke en dag, Hege, men du er jo ung og stærk – det havde jeg ikke klaret. Men du har ret i, at sådan en gang veninde-hygge og -latter kan få en lang dag til at føles lettere. Jeg håber, maurene er krøbet ud igen 🙂
Man skal ikke bruke sitt vett og sin forstand for mye, dax2, – man kunne komme til å bruke det opp. Og jeg kan love både jensdrejer og Madame at jeg ikke har for vare å fly på byen på hverdagene – eller i helgene for den saks skyld. Men nå gjorde jeg det altså. Egentlig handler det også om at jeg er så livredd for å gå glipp av noe. Hvis mine venninner møtes for å prate om dette og ditt – ja, så må jeg være med.
Maurene er på plass i maurtua igjen, Madame.
Jeg tror jeg hadde min vakt på lenge. Jeg er ferdig.
min siste vakt på lenge mener jeg, jeg er så sliten
Stakkars deg. Nå må du hvile. Jeg er glad jeg slipper å ha vakter. Selv om det blir sent noen ganger, så har jeg alltid fri om kveldene – hvis jeg vil.
Aah ja, jeg husker kun alt for godt de 3 millioner myrer i hovedet efter en lang dag, som den du beskriver.
Jeg klarede det gerne med et par glas roedvin. Jeg ved godt, at man ikke kan drukne problemerne, men man kan da faa dem til at svoemme
Noen glass rødvin er godt for mye, Holger. Men noen millioner maur i hodet betyr ikke nødvendigvis problemer. Det er mer en konsekvens av masse lyd og mange arbeidsoppgaver.