Så er jeg tilbake i åttende klasse igjen, og elevenes første tekster skal vurderes. Men før vi kommer så langt, skal de ha respons. De skriver, jeg pirker! I hvert fall føles det sånn, og det er veldig, veldig vanskelig. Foreløpig har vi ikke noe felles språk, og ungene er sårbare. Noen av dem har allerede skrevet en del, og de som skriver mye er ofte de samme som leser mye. For dem fungerer alle tekstene de har lest som modeller. De vet intuitivt noe om hvordan en fortelling skal bygges opp. Andre har knapt forsøkt seg på å skrive enkle fortellinger, og noen av dem mestrer ikke skriftspråkets finurligheter ennå. Som regel ser jeg med en gang hva som treffer og hva som mangler i en tekst. Problemet er hvordan jeg skal formidle dette til trettenåringene.
I utgangspunktet er det elevens tekst, og hadde det ikke vært for at vi var på skolen, ville det være frekt å kritisere en ferdig tekst sånn som jeg gjør, – i hvert fall når forfatteren er så ung. Jeg er ikke akkurat noen Idol-dommer heller. Men nå er vi altså på skolen, og jeg vet av lang og veldig god erfaring at tekstskriving også er et håndverk som kan læres. Visst blir det mye bedre med en dæsj talent, men de fleste kan lære teknikker som hever kvaliteten mange hakk.
I disse dager forsøker jeg å lære dem noe om å skrive fortellinger. Det er ukomplisert. Jeg forteller om varierte fortellerteknikker, litterære virkemidler, synsvinkel osv, – og vi leser tekster. Det er lett! Verre blir det når elevene skal skrive selv. Overføringen mellom det jeg har lært dem og den aktuelle teksten de skal skrive er ofte ikke til stede. Så må jeg til med respons. Jeg må fortelle dem muntlig eller skriftlig hva jeg tenker om det de har skrevet. Om et år eller to har vi fått et felles språk. Da forstår de lettere hva jeg mener. Ennå gjør de ikke det, og de vil så gjerne at jeg skal synes at fortellingen deres er god.
Hva hvis teksten absolutt ikke fungerer? Hvordan sier man det til lille Ole på tretten år? Man sier det selvfølgelig ikke. I stedet velger man seg de delene av teksten som det er lettest å gjøre noe med og kommenterer dem. Jeg stiller gjerne spørsmål som skal fortelle den unge forfatteren at jeg ikke henger med. Jeg spør også etter det som vil utvide teksten og gjøre den bedre. Så setter de seg ned, fletter inn nye elementer, forsøker å skape mer variasjon i språket, legger til og trekker fra – og sakte, men sikkert blir tekstene bedre og bedre. Det er da det blir moro. Når eleven mestrer håndverket så godt som mulig, – da kan jeg smelle til med flere spenstige kommentarer.
Men nå i startfasen er det vanskelig, og jeg føler at jeg pirker og pirker borti det som skulle være åndsverkene til disse menneskene som aldri har bedt verken om å få skrive eller bli kommentert og vurdert.
Livet leker 