Hvordan føles det?

Vi var en tur innom Føtex for å få med noen danske matfavoritter hjem fra København. Så sto vi der og ventet på å slippe til i kassa. Foran meg sto en ung, blond dame. Sammen med henne var to små jenter i ni – ti -årsalderen. Den ene hadde lyse krøller, – den andre ditto sorte. Hun med det mørke håret og de brune øynene hadde uten tvil hentet sine gener fra en annen kant av verden.

De sto der ganske stille og ventet. Da var det at blikket mitt falt på avisstativet rett foran dem.

Når man er ti år leser man alt man kommer over. Skilt og avisoverskrifter er store og lette å se, og de faller rett inn i øynene. Resten av teksten kommer man ofte ikke i gang med.

Jeg fikk helt vondt i magen. Hvordan føles det å være ei lita, dansk jente med mørk hud når avisoverskriftene ser sånn ut? Hvordan føles det å høre de voksne diskutere innvandrings- og flyktningepolitikk relatert til problemer? Hvordan føles det å lese overskriften: Send de sorte hjem! Hvor inkludert føler man seg da? Hvor finner man lysten til å bli en deltager i det samfunnet man trodde var nettopp hjem?

Familien foran meg rykket fram i køen, bak avisstativet. Jeg skyndet meg å snu hele avisen så forsiden forsvant. En ung mann snudde den tilbake. Da han forsvant inn i kassa snudde jeg den tilbake igjen.

(Og så må jeg lære meg å ta frekkere bilder og ikke være så pysete. Jeg ville så gjerne hatt med bakhodet til den lille jenta der hun sto foran avisstativet, men så nølte jeg et sekund for lenge.)

Bloggtreffet

Da jeg kom inn på La belle ville i Hillerød forsto jeg i hvert fall at jeg ikke hadde gått feil. I det jeg trådte inn, så jeg håret til henne som hadde invitert oss, og så var nervøsiteten over på et øyeblikk. Da dax2 kom inn i lokalet, kjente jeg ham selvfølgelig igjen på ansiktet, for jeg har jo sett et bilde av ham. Mer pussig er det at han også beveget seg akkurat som jeg trodde han ville. Jens var bare Jens, akkurat så engasjert og hyggelig som jeg trodde, og han ville jeg kjent igjen om han kom nedover gaten i Kualalumpur.

For meg ble det en utrolig hyggelig kveld. Det var spennende å prate med nye mennesker, – mennesker som jeg allerede har tatt til meg fordi jeg liker det de skriver. Nå kunne jeg konstatere at dette er mine mennesker også i det virkelige liv.

På et bloggtreff kommer bloggere som henger sammen i en bloggkjede, – og alle kjenner altså ikke alle. Det er bonusen. Nå må jeg inn for å se hvem Leif er – og jeg skulle gjerne visst litt mer om hva Lene tenker på. Miri håper jeg å høre fra, men hun har en lukket blogg.

Nå planlegger disse danskene allerede et nytt treff i november. Vi ble jo langt fra ferdigpratet. Der har jeg et problem, – jeg som alltid er redd for å gå glipp av noe. Men det er altså langt til København, enten man reiser på den ene eller den andre måten.

Takk for en hyggelig kveld.