Amatørturist!

Nå hadde det akkurat gått opp for meg at jeg bedriver en fotoblogg her. Likevel klarer jeg å være i Köbenhavn på ferie og la batteriet på kameraet bli ladet ut.

Hvordan er det mulig?

Det er mulig hvis man er en amatørturist.

Thv pleier å filosofere over lydene i skogen: Hvis et tre faller til jorden ute i skogen, og det ikke er noen mennesker der, – lager treet likevel lyd når det faller?

I dag har jeg vandret rundt i Köbenhavn i timesvis, og jeg har opplevd en hel masse. Men har jeg nå egentlig det, når jeg ikke har bilder av det?

Thv har kjøpt to dongerybukser og en stripete genser i to sterke grønnfarger i dag. Kan du se genseren for deg når jeg ikke har noe bilde å vise? Kanskje kan du det, men du kan helt sikkert ikke se for deg hvoran han ser ut når han for andre og tredje gang må inn i et prøverom for å se om buksene passer. Det var da jeg skulle hatt strøm på batteriet.

Jeg er vant til at jeg bare kan skifte batteri i kameraet mitt når som helst. Tidligere hadde jeg alltid noen batterier i lommen. Mitt nye kamera har spesialbatterier, og alt som er spesielt er vanskelig. Batteriet må lades i en lader, og det krever en strømkilde. For å tyne litt ut av det, la jeg fotoapparatet på min varme mage for å gi det litt førstehjelp. Så fikk du se at jeg har vært innom Strøget, og at det var hester der. Så fikk du også sett en Matasbutikk, og da vet du at jeg har kjøpt et lager med Fenjaldeodoranter, – som jeg alltid gjør i København.

Men du fikk ikke sett alt det vakre høstløvet, alle turistene, alle musikantene – og heller ikke at jeg var på Søstrene Grene for å kjøpe et års forbruk (Gudene vet når vi kommer tilbake) med såpestykker.

Heller ikke fikk du sett solen som skinte oss i øynene, og alle de fulle fortauskafeene med glade lørdagsmennesker.

Da vi skulle spise en tidlig lunsj valgte vi The Royal Café. Den har vi hørt og lest så mye om, og nå var det vår tur til å smake de berømmelige smushiene. Etter en time på min mage, ga kameraet fra seg akkurat nok til at jeg fikk tatt et bilde av det lekre interiører. Detaljene fikk du aldri se: Blomstervasene som var laget som plastposer, de lekre kakene, de stilige kaffekoppene. Jeg hadde unnet deg å se det alt sammen.

Da maten kom på bordet, klarte jeg å true kameraet til å gi fra seg ett eneste bilde til, et uskarpt bilde som jeg egentlig ikke burde vise til noen. Der ligger mine tre smushier, – men de var altså ikke så uskarpe i virkeligheten. Når du ser på bildet, så kan du slett ikke se at den lille buljonggeleen til venstre er laget som et bitte lite hjerte. Heller ikke ser du vaktelegget som ligger bak Dyrlegens nattmat eller den lille, gule blomsten som lyste opp hele tallerkenen. At laksen var dekorert med en utskåret grønnsakblomst der pollenknoppene i midten var laget av rogn, – det blir også helt borte. Det eneste gode jeg kan se i dette, er at du heller ikke kan se regningen som kom etterpå.

Det eneste skarpe bildet jeg har fra dagen i dag ble tatt rett etter frokost. Vi har nemlig gått på skattejakt også i dag. Tre geocacher har vi funnet, og denne var den flotteste. Loggboken lå inne i en filmboks. Eieren hadde altså rullet opp papir inne i filmboksen, og så dro man det ut som en filmrull når man skulle logge at man hadde funnet cachen. Lekkert! Utfordringen i dag var alle menneskene som mymlet rundt oss. En av skattene var gjemt midt i en passasje på Strøget. Vi fant den lett, men å få den ut uten at noen så oss var en utfordring. Vi følte oss nesten som hemmelige agenter Thv og jeg, der vi dekket hverandre for å komme til den lille skatten. Det er morsomt å tenke på at nesten ingen av disse menneskene som haster gjennom Köbenhavn, eller alle andre byer for den saks skyld, vet at det er gjemt morsomme hemmeligheter over alt hvor de ferdes.

Vanligvis er to – tre dager i Köbenhavn nok for oss. Men denne gangen tror jeg vi gjerne hadde blitt et par dager til. Dagen i dag ble kort, for vi hadde jo en avtale i Hillerød klokken fire. Det fine er at vi bare kan reise tilbake akkurat når vi vil.

Glemte jeg å si at vi har jubileum i dag? Det er på dagen 34 år siden Thv og jeg ble enige om at det like gjerne kunne være oss to. Det er jammen en Köbenhavnreise verdt.

Men man bør altså ha batterier i kameraet, – ellers har man kanskje ikke vært der.