Monthly Archives: oktober 2008

Den oransje kvelden

Så var vi der igjen, og ingen skal si at vi ikke var godt forberedt. Først har vi vært gjennom det årlige ritualet i avisene. Noen har et og annet de vil ha sagt om denne relativt nye halloweenfeiringen. De akker seg over denne importerte tradisjonen som visstnok ikke skal ha noe å gjøre i Norge. Kanskje glemmer de at mange av de tradisjonene vi tror er så særnorske også en gang kom snikende over grensen. Så er det alle som blir redde når de utkledde ungene står der, og til sist irritasjonen over at noen kliner til dørene med egg og annet svineri. Det sistnevnte er jeg fullt enig i, og jeg har senest i dag formanet mine egne elever om at sånt gjør man ikke.

Godterier var innkjøpt, lys tent og så var vi i gang. Det ble en enorm mengde turer opp og ned av sofaen. Min kjære og jeg synes nemlig det er morsomt å få besøk av hekser og spøkelser en mørk kveld i oktober. Visst er det en utenlandsk skikk som har rammet oss, men det blir vel ikke dårlig av den grunn. Visst tjener handelsstanden seg rike på ungenes fest – men jammen får vi noe igjen vi andre også. Søte unger som har kledd seg ut etter alle kunstens regler. Fantasifulle drakter og skummel sminke skal skremme oss som åpner døra.

Jeg tenkte jeg skulle komme dem i forkjøpet, så da det ringte på rev jeg opp døra og brølte: bøøø. Det var vellykket de fem første gangene, – men så… Jeg rev opp døra, brølte – og der sto det en bitte, bitte liten heks på omkring tre år. Knep eller knaps, sa hun og viste at hun var så liten at hun ikke en gang kunne dagens nødvendige setning. Mammaen så litt forskrekket ut over oppførselen min. Etter det nøyde jeg meg med å åpne døra stille og rolig.

I gamle dager gikk ungene julebukk i romjula. Dette er noe av det samme. Det er mørkt om høsten og vinteren og ikke så mye å finne på. Denne kvelden er de i hvert fall engasjerte i lek og moro. Noen foreldre lar ungene har en liten fest denne kvelden, og så går de ut og samler godterier. Det er uten tvil en tradisjon som aksellererer. I år var det minst dobbelt så mange på døra vår som i fjor. Jeg har lagt merke til at voksne også inviterer til halloweenfest.

Her hos oss nøyde vi oss med å se på TV, spise stekte epler og hygge oss med ungene som kom på døra.

Skrem oss mer neste år da, unger!

Buuuuuu!!!!

Enig med Inga Marte

Nå krangler Marte Michelet og Inga Marte Torkildsen om hvorvidt det er lurt eller ikke lurt å innføre obligatorisk underlivssjekk av alle småjenter.

Sv går nå inn for en slik obligatorisk sjekk. Målet er å kunne avsløre seksuelle overgrep, kanskje særlig omskjæring. Et godt mål, men Marte Michelet kan nok har rett når hun sier at dette ikke vil ha god nok effekt. De som virkelig ønsker å omskjære jentene sine, vil bare utsette inngrepet (overgrepet) til etter undersøkelsen, og seksuelle overgrep kan bare unntaksvis avsløres ved en underlivssjekk.

Likevel er jeg enig med Inga Marte. I dag blir gutters underliv undersøkt for å kontrollere om begge testiklene er på plass i pungen, – og ingen synes det er krenkende. Men ingen undersøker om guttene har vært utsatt for analt samleie, sier Michelet på Dagsnytt atten i dag. Nei, – men det burde vi kanskje gjøre. Og hvis det er uproblematisk å undersøke gutters underliv, så må det vel være like ukomplisert å ta en titt på jentenes?

Michelet mener det er i strid med enkeltindividets rett til å bestemme over egen kropp og i strid med grunnleggende etiske prinisipper for legers virke å undersøke alle jenters underliv. Man skal ikke, og kan ikke, beordre samtlige skolejenter å spre beina, bare for å sjekke, skriver hun i Dagbladet i dag. Jeg er uenig, og jeg synes det Michelet skriver forteller mye om hvor tabubelagt jenters underliv fortsatt er. Vi ber da samtlige skolejenter om å åpne munnen når de er hos skoletannlegen. Er munnen viktigere enn tissen?

Jeg forstår rett og slett ikke hvorfor dette opprører noen. Sammen med sine foreldre er alle småbarn til kontroll på helsestasjonen opp gjennom barneårene. De som ikke kommer av seg selv blir kontaktet og oppfordret til å komme. På helsestasjonen sjekker man alt fra rygg til motorikk, vaksiner gis og foreldrene kan be om råd. Det må da være helt ukomplisert å bake inn en underlivssjekk (eller tre) i de helsekontrollene vi allerede har. Den lille jenta eller gutten sitter på mammas eller pappas fang mens helsesøster tar en kikk på tissen. Jeg tror rett og slett dette kunne være positivt. Kjønnsorganene våre er jammen viktige nok til at vi bør spandere noen undersøkelser på dem. Vi kan fortsatt ikke si at vi har fjernet alle tabuer rundt kvinners kjønnsorgan. En undersøkelse kan være med på å fjerne noen av disse tabuene. Det faktum at helsesøster og mamma og pappa snakker om tissen, undersøker at den er i orden og forteller at den er viktig, må jo i seg selv være positivt.

At man faktisk vil kunne avsløre både sykdom og enkelte overgrep må være en ønsket bonus.

Mener nå jeg.

Hun kan telle

Plutselig ringte naboen, – hun ville be oss på kanelboller og saft, og det er jammen ikke dårlig en onsdagsettermiddag i oktober. M, C og jeg syklet i vei i øs, pøsende regnvær. Regnet bare sto i bakken, og til tross for den korte turen ble vi klissvåte. Det hjalp å komme inn til knitrende peis og kanelboller. De to små ble plassert i hver sin lenestol med minkpledd over knærne. Søtere blir man ikke, men det får dere dessverre ikke se. Jeg har nemlig glemt kameraet mitt på jobben.

Vel hjemme skulle ungene ha sitt daglige bad, og etter nok en kald og våt sykkeltur ville de nødig opp av det varme vannet. Til slutt måtte jeg bli streng: Nå er det slutt. Dere skal opp av badet!

Ja, da, sa M. Jeg skal bare telle til fem, så kommer jeg:

En

To

Tre

Fire

To og en halv

Fem!

Kvinner og klær

Jeg vet jeg er på tvers, – men det får så være. Jeg blir bare så eitrende irritert – igjen! Denne gangen handler det om Kvinner og klær. Jeg så på frokost-TV, nemlig. Du vet et sånt hyggelig program der de to programlederne oppfører seg som om de enten er gift med hverandre eller i det minste gamle venner. De kommenterer alt fra den politiske verdenssituasjonen til eventuelle lettvinte middagsretter vi kan forberede når vi kommer hjem. Denne gangen handlet det om finanskrisa og verdens fattige. De to satt der i sofaen sin og smilte sammen med Erik Solheim. De smilte, – særlig hun, – mens Erik Solheim var alvorlig, og det passet i grunnen bedre, temaet tatt i betraktning.

Det jeg skal fortelle deg nå, er hva slags klær de to programlederne hadde på seg. Jeg har naturlig nok ikke noe bilde av dem, men jeg regner med at du klarer å visualisere det.

Han: Grå bukser, grå ullgenser med v-hals, – under den en lys skjorte, åpen i halsen. Alvorlig.

Hun: Høyt hår, mye sminke, lilla øyelokk, mange smykker, en kort, lilla kjole med meget dyp utringing, høye støvletter. Smilte mye.

Hvis du ikke skjønner hvorfor jeg ble irritert, så kan du bare slutte å lese nå.

Hva er det med Kvinner og klær? Der sitter hun og er programleder. Hun skal formidle noe, et budskap, en stemning. Det er tidlig på morgenen, men hun er kledd som om hun er på fest i håp om å kapre en mann som kan tenne på hennes dype utringing. Bare 20 % av det vi kommuniserer kommer fra språket som renner ut av munnen vår. Resten, 80%, er nonverbal kommunikasjon. Dette vet en programleder i NRK. Jeg lurer på hva hun tenkte at den lilla øyenskyggen skulle kommunisere, – og hva er det hun vil si med puppene sine?

Som programledere ville jeg tro at de to skal framstå som likeverdige. At to programledere skal ha hver sin rolle og utfylle hverandre, – det forstår jeg. Men må hun sitte der som et overpyntet juletre? Hva vil hun signalisere: Kunnskap, politisk innsikt, intelligens? Neppe! Det var det nemlig han som gjorde. Når du bruker så mye sminke, smykker og klær at påkledningen roper mye høyere enn det du sier, og du i tillegg smiler der du egentlig burde gråte, da blir alt fryktelig galt.

Jeg ser ikke bort fra at jeg er fordomsfull; – jeg har vist tendenser i den retning tidligere. Jeg er fullstendig klar over at superintelligente, kunnskapsrike kvinner ofte kler seg overfeminint. Jeg vet at man kan være feminist med Gucchiveske.

Men jeg liker det ikke!

Forsikringsagenten

Klokka er halv fem. Jeg har akkurat kommet hjem fra jobben og kjenner meg litt vaskefille. Så ringer telefonen. Hei, det er Jon fra Trygg Vesta. Jeg skjønner jo hva han vil. Etter at vi hadde et møte med forsikringsselskapet på jobben i vår en gang, har de ringt flere ganger. Jeg tror jeg kom i skade for å si at det var greit om de tok kontakt – en gang. Senere har vi funnet ut at vi beholder det forsikringsselskapet vi er i, og dette har vi sagt til den Vesta-damen som ringte i vår. Men nå var det altså en Vesta-mann. Du kjenner kanskje nn? spurte han og kastet ut navnet på en god kollega og venn. Det måtte jeg jo bekrefte, – og så var han i gang. Denne kollegaen hadde tjent masse på å skifte forsikringsselskap. Det ville nok jeg gjøre også, hvis jeg bare ville høre hva han hadde å tilby.

Jeg ville ikke det. Vi har snakket med selskapet tidligere. Vi har diskutert det. Vi har bestemt oss. Da jeg la på røret var jeg glad for at jeg hadde klart å være høflig denne gangen også. Det er viktig å huske på at han i den andre enden av telefonen er på jobb. Han fortjener ikke å bli behandlet dårlig.

Men hva er det med forsikringsfolk? De virker helt desperate i sin iver, og de tar ikke et nei for et nei. I stedet ringer de om og om igjen. Har de så dårlig grunnlønn at de er avhengige av provisjonen for å få betalt sin egen forsikring? Er det synd på forsikringsagenten? Skal jeg ha dårlig samvittighet?

En annen ting er at metodene deres er pinlig overtydelige. I dag skulle jeg overbevises fordi en venn og kollega hadde kjøpt varen de hadde å tilby. So what? Vår økonomi er ikke umiddelbart kompatibel med min kollegas, og dessuten er det mange andre faktorer som spiller inn når man velger forsikringsselskap. Når forsikringsagenten (Heter det fortsatt det,- forsikringsagent?) forsøker å overbevise meg, kan jeg høre hva han har lært på de siste kursene han har vært på. Jeg hører øyeblikkelig hvilke strategier han legger opp for å få meg til å handle. Det blir litt patetisk, og jeg føler at han undervurderer meg. Jeg liker ikke å bli undervurdert, og da kjøper jeg i hvert fall ikke noe.

Dessuten liker jeg altså ikke å bli kontaktet av selgere her i mitt eget hjem, og jeg har da faktisk ringt et eller annet sted og reservert meg mot denslags? Tenk om alle som vil selge meg noe skulle gjøre det på den måten: Hei, det er Anette fra Hennes & Mauritz. Neste gang du skal ha bukse, synes vi du skulle kjøpe den hos oss. Det vil du tjene mye på, – akkurat som din gode venninne og kollega nn gjorde da hun skiftet fra Lindex til oss her i forrige uke.

Det skulle tatt seg ut.

Når jeg vil kjøpe noe, foretrekker jeg selv å ta kontakt med markedet for å finne ut hva jeg vil ha. Hjemmet mitt er ingen markedsplass.

Elsk

I dag tror jeg rett og slett jeg blogger det mest erotiske, saftige, sydende, intense diktet jeg vet om. Vi skal i gang med ei ny arbeidsuke, og det kan jo være verdt å minne om at livet har flere sider en jobbing og hektisk aktivitet.

Les det, men pass på så du ikke helt mister pusten.

La deg heller inspirere!

ELSK

Den galne Guten min Hug hev dåra,
eg fangen sit som ein Fugl i Snåra;
den galne Guten, han gjeng so baus;
han veit, at Fuglen vil aldri laus.

Å giev du batt meg med Bast og Bende,
å gjev du batt meg, so Bandi brende!
Å gjev du drog meg so fast til deg,
at heile Verdi kom burt for meg!

Ja kund’ eg trolla og kund’ eg heksa,
eg vilde inn i den Guten veksa,
eg vilde veksa meg i deg inn
og vera berre hos Guten min.

Å du, som bur meg i Hjarta inne,
du Magti fekk yver alt mit Minne;
kvart vesle Hugsviv som framum dreg,
det berre kviskrar um deg, um deg.

Um Soli lyser på Himlen blanke,
no ser ho deg, det er all min Tanke;
um Dagen dovnar og Skoming fell:
skal tru han tenkjer på meg i Kveld?

Arne Garborg

Om et kvarter er det jul igjen

I neste uke møter vi Thvs fetter i en begravelse. Det er ikke så ofte vi ser denne fetteren, og særlig senhøstes er det travelt. Jeg foreslo for Thv at han kunne få med julegavene til seg selv og familien etter begravelsen, så hadde vi vært ferdig med det. Det holdt å se på ansiktet til Thv for å forstå at forslaget ikke var særlig lurt. Det er bare oktober, ja! Min indre listenevrotiker har en tendens til å overta meg fullstendig når det nærmer seg jul, og enkelte dager kan jeg nok minne om en som bør legges inn til behandling. Godt jeg er gift med en som kan korrigere meg litt.

Men ingen kunne hindre meg i å kjøpe et par (bæreposer) julegaver da jeg var en svipp i byen i dag. I all hemmelighet fant jeg fram julegavelista mi, og det var en sann fryd å sette strek over noen navn. Det merkelige er at jeg er den samme dama som hater det når butikkene begynner å julepynte i oktober. Jeg vil helst ikke se julepynt eller noen annet som minner om jul før i desember. Unntaket er det som står på mine egne lister.

Siden det er slaktesesong for lam nå, er det heldigvis ingen som reagerer på at jeg syr lammerull. Det gjør jeg alltid på denne tiden av året. Jeg satte i gang rett etter frokost, og C og M hjalp meg med å skjære grønnsakene. I år har jeg redusert fra to til en rull. Vi spiser rett og slett ikke mer, og i fjor ble en av rullene liggende i fryseren til langt utpå våren.

O jul med din glede, sier nå jeg.

Selvtilfredshet

Jeg er litt sånn at jeg ikke helt nyter livets goder, hvis jeg ikke synes jeg har gjort meg fortjent til dem, men akkurat nå synes jeg at jeg fortjener alt som kommer til meg. Etter et døgn ute i skogen skal det innrømmes at jeg var litt mør. Likevel ryddet jeg hus og bakte kake da jeg kom hjem i går. I dag har det vært rimelig hektisk og mye hit og dit, fram og tilbake:

07.45. – 08.30. Trykking av ukeplan og rydding. Ukeplanen må være ferdig hver fredag, og det er min oppgave.
08.30. – 10.00. Undervisning. Begge gruppene fikk en innføring i neste historieemne: Den industrielle revolusjon.
10.00. – 10.30. Veiledning av student. En av studentene skal prøve seg på historietimene neste uke. Det går sikkert helt utmerket, men litt før-veiledning er aldri å forakte når man er fersk i faget.
10.30. – 10.45. Kjøring hjemover, henting av sykkel. Jeg var ute i siste liten, for jeg hadde glemt å få rekvisisjon på fergeturen, og måtte løpe tilbake på skolen for å ordne det.
10.45. – 13.15. Sykkeltur med elevene, innlagt lunsj. Tidligere denne uken kunne meteorologene fortelle at det skulle blåse og regne i dag. Det gjorde det ikke. Riktig nok var det sterk vind, men solen skinte.

13.30. – 14.15. Planlegging av neste uke, produksjon av info-TV på jobben.
14.30. – 16.00. FN-dag i barnehagen. Nå vet vi alt om lille Timo fra Nepal. Tenk han bodde under en bro, han, – men så fikk han flytte på barnehjem. For at han skal kunne bli der og ikke havne under den fæle broa igjen, måtte vi bidra økonomisk. Etter alt vi har kjøpt av kaker, jojoer, snurrebasser, lodd, pennal … kunne M slå seg til ro med at lille Timo i Nepal aldri mer havner under en bro.

16.00. – 16.30. Handling. En runde i matbutikken med to sukkerhypre unger er en opplevelse i seg selv, – og vel verdt å få med seg en fredag i oktober.
16.45. – 17.30. Vasking av hus. Det høres prektig ut, men alle som kjenner meg vet at det er en meget sjelden aktivitet. Vanligvis tørrmopper jeg gulvene. I dag la jeg meg på kne og skrubbet alle kriker og kroker. Det er et halvt år siden sist!

En helt vanlig dag på jobben, med andre ord, – men jeg kjenner en sånn deilig følelse av selvtilfredshet. Den følelsen er en tilleggsbonus ved å jobbe, og jeg håper det er greit for deg at jeg unner meg selv å kjenne på den. Selvtilfredshet av dette slaget plager ingen, men gir meg følelsen av å ha utrettet noe og ha gjort meg fortjent til en deilig fredagskveld.

Nå lener jeg meg tilbake. Aviser og strikketøy er innen rekkevidde. De to små leker Gamle dager. Når man leker Gamle dager slår man av alle lys i hele huset og tenner stearinslys. Det er koselig, og snart skal de puttes i seng, og roen vil virkelig senke seg over huset.

Vel fortjent, altså!

En liten smak av villmark

Skolen skal formidle det som på fint kalles for Den norske kulturarven. Vanligvis tenker vi på Ibsen og Munch i forbindelse med begrepet kulturskatt, – men det er altså mer enn det. Ungene skal også innføres i den norske turtradisjonen, lære seg å gjøre opp et bål, lage mat over åpen flamme og kunne sove ute selv om det er litt kaldt. Skal vi få til dette, må vi ut på tur. Det får ikke hjelpe om det er oktober og at gradestokken kryper mot null om natten, i går la vi i vei: Femti unger, tre lærere og fire studenter.

Været var aldeles strålende, kaldt og friskt, – så heldig kan man også være. Det var langt å gå og tungt å bære, men ungene hadde fortsatt mye energi da vi kom fram. En skoletur skiller seg fra en tur i privat regi. Når vi er på skoletur står aktivitetene ofte i kø. Denne gangen var det oppgaver av det slaget som på nynorsk kalles teambuilding.

Det er utrolig morsomt å følge diskusjonene og resonnementene deres. Et nett er spent opp, et firkantet hull for hver elev. Hvordan får man alle gjennom uten at noen berører nettet? Hvem skal gjennom først? Hvilket hull må spares sånn at sistemann kommer gjennom?

Og hvordan leder man en blind person gjennom en løype når man bare får gi instruksjoner verbalt og det er forbudt å røre den blinde?

Nordmenn er visstnok født med ski på bena, – men jeg tror ikke det var firemannsski man tenkte på i den forbindelse. Denne øvelsen krevde store samarbeidsevner, men aller mest stimulerte den nok lattermusklene.

Til slutt fikk de en mer individuell øvelse, – og den var vanskeligere enn de fleste trodde. Buen var usedvanlig hard, og det smalt skikkelig til da pila fløy av sted. Verre var det å treffe blinken.

Sola skinte lavt på himmelen, og det var slett ikke verst der ute i skogen. Seks lavvoer var satt opp, noen riktig nok litt på skjeve. Elevene rigget seg til med presenninger, liggeunderlag og soveposer. En lavvo er ikke et utpreget varmt sted å ligge når det er kaldt. Skal vi være helt ærlige, er det mye lunere i et lite telt. Fordelen er at lavvoen er stor. Man kan stå oppreist i den, og det går an å ligge riktig mange sammen, og det er jo alltid hyggelig.

Bålene var tent opp. På det ene hang vannkjelen, på det andre skulle vi lage mat og steke lapper. Elevene var delt inn i matlag, og de hadde selv bestemt menyen. Så fikk de utdelt en primus og satte i gang. Det ble laget både hamburgere og kebab, salater ble blandet og pitabrød varmet. Jeg sto for maten til oss voksne, – det ble en kjempewok.

Etter middag var det tid for litt ro og hygge ved bålet. Jeg hadde investert i et sitteunderlag med ryggstøtte, en stol om man legger godviljen til. Den gjorde faktisk nytten.

Det er mye varme i et godt bål, men røken er alltid et problem. Uansett hvor man setter seg, så virker det som om røken følger etter. Ikke alle synes det er et problem. En av guttene ble stående rett i røkskyen, og vi spurte om ikke det var ekkelt. Det er røken som er varm, sa han.

Ikke alle har ro på seg til å sitte ved et bål. Denne karen fant seg et riktig høyt tre, og så klatret han helt til topps. Det var veldig, veldig høyt.

Det blir tidlig mørkt nå om høsten, og sola gled etterhvert ned bak trærne. Vi rigget oss til rundt et bål. Det ble stekt lapper, og lærerne fortalte ganske tilfeldig en og annen litt skummel historie. Klokka ni var det nattorientering. Vår superaktive gymlærer hadde vært i skogen dagen før for å henge opp reflekser i trærne. Elevene ble sendt ut i lag, men noen valgte å bli ved bålet. De var for mørkeredde. Ikke rart, spør du meg.

Om du skulle lure: Femti unger er mange unger. De er over alt, og de lager mye lyd. Da det begynte å bli mørkt, snek jeg meg bort for å få et minutt for meg selv sammen med en avis. Jeg rigget meg til under et tre med min nye stol, lommelykt og en avis. Men jeg skulle bli blå. Plutselig var de der, fnisende og knisende: Fortell en skummel historie til, da! Er det rart jeg blir sjarmert av sånne fjes som dette her?

Elever i åttende klasse forteller alltid at de ikke skal sove på skoleturer. De skal døgne. Gjerne for oss. Men klokka tolv skal det være stille. Om de har glede av det, må de gjerne ligger der å småprate og hygge seg hele natten. I titiden tørnet de fleste inn, og halv elleve var nesten alle på plass i soveposene. Om det var stille? Absolutt ikke. Hvordan noen kan orke å lage så mye lyd er meg en gåte. De ropte og hojet mellom lavoene. En og annen snek seg nok litt rundt der ute i nattemørket. Men utrolig nok, rundt midnatt var det stille.

Jeg liker best å sove alene, og da været ble så stille og fint bestemte jeg meg. Jeg rigget meg til under et tre. Presenning over og under, min lille oppblåsbare pute, et godt liggeunderlag og en sovepose beregnet på ekstremvær. Jeg kunne ikke hatt det bedre. Med to lag ulltøy var det umulig å fryse. Så lå jeg der i min varme kokong og så på stjernene mens ungene hojet og skrek.

Da de ble stille sovnet jeg.

Den soveposen som de ikke ville legge seg i om kvelden er plutselig veldig attraktiv om morgenen. Ute er det gråkaldt, og solen fra i går hadde reist et annet sted. Da er det deilig å ligge lunt og godt langt nede i posen.

Planen var å ha noen aktiviteter i dag også, men det la vi på is. Det var meldt et forrykende regnvær senere på dagen, hvilket skulle vise seg å stemme, og derfor bestemte vi oss for å starte pakkingen etter frokosten. Lavvoer skulle ned, barduner samles, presenninger brettes (Det var i følge ei av jentene en praktisk umulighet) og soveposer stappes ned i trekkene sine. Og så er det tid for søppelplukking, – alle de bitte små papirbitene fra godteriet fra i går. I mørket kvelden før var det så lett å slippe dem rett ned, nå måtte de opp igjen. Men etter en stund var alt som da vi kom, – ren natur.

Og så startet den lange marsjen. Vi har enorme mengder bagasje med på en sånn tur: Ti primuser, seks digre lavvoer, presenninger, tau, aktivitetsutstyr; men da er det plutselig en fordel at vi er mange. Alle stiller opp på lang rekke, og i det de passerer berget av bagasje, får de noe å bære, – og vips så er det tomt.

Ungene dro antagelig hjem for å ta en varm dusj og slappe av etter en tøff natt. Vi dro på jobben for å få unna det som må gjøres før helgen.

Og alle var enige om at det hadde vært en deilig tur, – tror jeg.

Irriterende irritabel

Det er viktig å huske at det er den som er irritabel som har et problem. Den som er irriterende svever som oftest i total uvitenhet om sin synd.