Skolen skal formidle det som på fint kalles for Den norske kulturarven. Vanligvis tenker vi på Ibsen og Munch i forbindelse med begrepet kulturskatt, – men det er altså mer enn det. Ungene skal også innføres i den norske turtradisjonen, lære seg å gjøre opp et bål, lage mat over åpen flamme og kunne sove ute selv om det er litt kaldt. Skal vi få til dette, må vi ut på tur. Det får ikke hjelpe om det er oktober og at gradestokken kryper mot null om natten, i går la vi i vei: Femti unger, tre lærere og fire studenter.
Været var aldeles strålende, kaldt og friskt, – så heldig kan man også være. Det var langt å gå og tungt å bære, men ungene hadde fortsatt mye energi da vi kom fram. En skoletur skiller seg fra en tur i privat regi. Når vi er på skoletur står aktivitetene ofte i kø. Denne gangen var det oppgaver av det slaget som på nynorsk kalles teambuilding.
Det er utrolig morsomt å følge diskusjonene og resonnementene deres. Et nett er spent opp, et firkantet hull for hver elev. Hvordan får man alle gjennom uten at noen berører nettet? Hvem skal gjennom først? Hvilket hull må spares sånn at sistemann kommer gjennom?
Og hvordan leder man en blind person gjennom en løype når man bare får gi instruksjoner verbalt og det er forbudt å røre den blinde?
Nordmenn er visstnok født med ski på bena, – men jeg tror ikke det var firemannsski man tenkte på i den forbindelse. Denne øvelsen krevde store samarbeidsevner, men aller mest stimulerte den nok lattermusklene.
Til slutt fikk de en mer individuell øvelse, – og den var vanskeligere enn de fleste trodde. Buen var usedvanlig hard, og det smalt skikkelig til da pila fløy av sted. Verre var det å treffe blinken.
Sola skinte lavt på himmelen, og det var slett ikke verst der ute i skogen. Seks lavvoer var satt opp, noen riktig nok litt på skjeve. Elevene rigget seg til med presenninger, liggeunderlag og soveposer. En lavvo er ikke et utpreget varmt sted å ligge når det er kaldt. Skal vi være helt ærlige, er det mye lunere i et lite telt. Fordelen er at lavvoen er stor. Man kan stå oppreist i den, og det går an å ligge riktig mange sammen, og det er jo alltid hyggelig.
Bålene var tent opp. På det ene hang vannkjelen, på det andre skulle vi lage mat og steke lapper. Elevene var delt inn i matlag, og de hadde selv bestemt menyen. Så fikk de utdelt en primus og satte i gang. Det ble laget både hamburgere og kebab, salater ble blandet og pitabrød varmet. Jeg sto for maten til oss voksne, – det ble en kjempewok.
Etter middag var det tid for litt ro og hygge ved bålet. Jeg hadde investert i et sitteunderlag med ryggstøtte, en stol om man legger godviljen til. Den gjorde faktisk nytten.
Det er mye varme i et godt bål, men røken er alltid et problem. Uansett hvor man setter seg, så virker det som om røken følger etter. Ikke alle synes det er et problem. En av guttene ble stående rett i røkskyen, og vi spurte om ikke det var ekkelt. Det er røken som er varm, sa han.
Ikke alle har ro på seg til å sitte ved et bål. Denne karen fant seg et riktig høyt tre, og så klatret han helt til topps. Det var veldig, veldig høyt.
Det blir tidlig mørkt nå om høsten, og sola gled etterhvert ned bak trærne. Vi rigget oss til rundt et bål. Det ble stekt lapper, og lærerne fortalte ganske tilfeldig en og annen litt skummel historie. Klokka ni var det nattorientering. Vår superaktive gymlærer hadde vært i skogen dagen før for å henge opp reflekser i trærne. Elevene ble sendt ut i lag, men noen valgte å bli ved bålet. De var for mørkeredde. Ikke rart, spør du meg.
Om du skulle lure: Femti unger er mange unger. De er over alt, og de lager mye lyd. Da det begynte å bli mørkt, snek jeg meg bort for å få et minutt for meg selv sammen med en avis. Jeg rigget meg til under et tre med min nye stol, lommelykt og en avis. Men jeg skulle bli blå. Plutselig var de der, fnisende og knisende: Fortell en skummel historie til, da! Er det rart jeg blir sjarmert av sånne fjes som dette her?
Elever i åttende klasse forteller alltid at de ikke skal sove på skoleturer. De skal døgne. Gjerne for oss. Men klokka tolv skal det være stille. Om de har glede av det, må de gjerne ligger der å småprate og hygge seg hele natten. I titiden tørnet de fleste inn, og halv elleve var nesten alle på plass i soveposene. Om det var stille? Absolutt ikke. Hvordan noen kan orke å lage så mye lyd er meg en gåte. De ropte og hojet mellom lavoene. En og annen snek seg nok litt rundt der ute i nattemørket. Men utrolig nok, rundt midnatt var det stille.
Jeg liker best å sove alene, og da været ble så stille og fint bestemte jeg meg. Jeg rigget meg til under et tre. Presenning over og under, min lille oppblåsbare pute, et godt liggeunderlag og en sovepose beregnet på ekstremvær. Jeg kunne ikke hatt det bedre. Med to lag ulltøy var det umulig å fryse. Så lå jeg der i min varme kokong og så på stjernene mens ungene hojet og skrek.
Da de ble stille sovnet jeg.
Den soveposen som de ikke ville legge seg i om kvelden er plutselig veldig attraktiv om morgenen. Ute er det gråkaldt, og solen fra i går hadde reist et annet sted. Da er det deilig å ligge lunt og godt langt nede i posen.
Planen var å ha noen aktiviteter i dag også, men det la vi på is. Det var meldt et forrykende regnvær senere på dagen, hvilket skulle vise seg å stemme, og derfor bestemte vi oss for å starte pakkingen etter frokosten. Lavvoer skulle ned, barduner samles, presenninger brettes (Det var i følge ei av jentene en praktisk umulighet) og soveposer stappes ned i trekkene sine. Og så er det tid for søppelplukking, – alle de bitte små papirbitene fra godteriet fra i går. I mørket kvelden før var det så lett å slippe dem rett ned, nå måtte de opp igjen. Men etter en stund var alt som da vi kom, – ren natur.
Og så startet den lange marsjen. Vi har enorme mengder bagasje med på en sånn tur: Ti primuser, seks digre lavvoer, presenninger, tau, aktivitetsutstyr; men da er det plutselig en fordel at vi er mange. Alle stiller opp på lang rekke, og i det de passerer berget av bagasje, får de noe å bære, – og vips så er det tomt.
Ungene dro antagelig hjem for å ta en varm dusj og slappe av etter en tøff natt. Vi dro på jobben for å få unna det som må gjøres før helgen.
Og alle var enige om at det hadde vært en deilig tur, – tror jeg.
Livet leker 