Fulle energilagre

Vi burde kanskje vært slitne etter en hektisk helg på fjellet, – men det var vi ikke. I stedet var vi fulle av energi og tiltakslyst. Det må bety at vi har hatt ei avslappende helg. Da vi kom hjem klokka halv fire, hev vi oss i utpakkinga. Så la vi sammen tøy, skifta på sengene og vaska soverommet. Nå er det gjort, og vi er klare for ei ny arbeidsuke.

Vi hadde en nydelig kjøretur ned fra fjellet. Sola skinte, og liene ned mot Gol presenterte seg på postkortmaner:

Denne frøkna var neppe spesielt interessert i landskapet, men at gresset fortsatt er grønnest på hennes side av gjerdet, visste hun å benytte seg av. Når jeg går bort til et gjerde med kuer bak, ønsker jeg at de skal komme bort til meg for å slå av en prat, sånn som mange andre dyr gjør. Av en eller annen grunn nøyer kuer seg alltid med å betrakte meg på avstand.

Ved Noresund stoppet vi for å inspisere Det forlatte huset. Det sto der som før, og den eneste forandringen jeg kunne se, var at noen hadde lukket døren skikkelig og satt et bord foran. Likevel må det jo ha skjedd noe med huset i løpet av et helt år. Så sant jeg er på de trakter, har jeg planer om å fotografere huset sånn at jeg etter hvert kan lage en serie som viser forfallet som nødvendigvis skrider fram.

Ønskereprise

Det er på dager som i dag jeg føler at bloggen min biter seg selv i halen. Veldig mye av det som er spesielt hyggelig i livet vårt har en tendens til å gjenta seg år etter år. Fjellturen til Vesle Skaugum sammen med kolleger og gode venner er en sånn spesielt hyggelig begivenhet. Ofte er det slitsomt å dra av sted sånn etter jobben på fredag, men denne turen gleder jeg meg til lenge i forveien. Turen er en tradisjon, men som verten vår denne helga sier: Vi skal ikke kødde med tradisjonene våre. Og det er jo sant. Tradisjonene skaper akkurat den rytmen i livet som jeg er så glad i. Men er det noe poeng å blogge om det samme år etter år? Egentlig kunne dere bare lest på posten fra i fjor, og så ville dere visst akkurat hva vi har gjort i år. Med meget få unntak har denne helga vært helt lik fjorårets, – nærmest skritt for skritt, – og det er akkurat som vi vil ha det, nærmest som en ønskereprise.

I år som i fjor handlet det om å pakke ned strikkastrømper og knikkers. Vi skulle til fjells. Destinasjonen var igjen Vesle Skaugum på Golsfjellet, – et sted stappfullt av norsk krigshistorie. Vi fikk et stort, fint rom, og dusjen lå i gangen rett ved siden av.

Fredagskvelden besto av spekemat, rømmegrøt og en usedvanlig vennlig og demokratisk quiz av det slaget der alle ble like teite, og ingen kunne svare riktig på noen ting. Og så ble det tidlig stille rundt om på rommene.

Selv om vi gjentar alle prosedyrer hvert år, er det vanskelig å gjøre noe med været. Det var derfor ingen som klaget da det så sånn ut utenfor vinduet ved frokostbordet i dag tidlig:

Dette er en helg uten stress og pes, og etter frokosten gikk gutta ut for å sjekke vær og føreforhold. Det var kjølig, men mildt, overskyet, men solfylt. Akkurat som vi vil ha det. Som vanlig deler vi oss i to: De som drar på langtur og de som drar på korttur. Egentlig er det bare tull. De som påstår at de drar på langtur kjører alltid av sted i bil, mens vi som skal gå noe kortere, vi legger i vei til fots. Likevel kommer de som kjørte av sted i bilene sine alltid hjem før oss. Jeg tror de lurer oss.

Selv om det er høst, har det vært lite frost, og høstfargene har ikke satt seg skikkelig ennå. Pent er det uansett på fjellet i september. Det er noe med kombinasjonen gamle hus, skigarder, høstfarget natur, blå himmel – det er rett og slett overveldende flott.

På Golsfjellet er det mange ganske sjarmløse hyttegrender. Der ligger de nye hyttene på rekke og rad, og alle er bygd i den samme liksomgamle stilen. Det har selvfølgelig sine fordeler å klumpe seg sammen sånn, men jeg foretrekker likevel ekte vare.

Nordmenn er kjent for å gå på tur, men hvis noen tror vi bare går og går uten mål og mening, – så tar de grundig feil. Da jeg var liten skulle vi alltid på Skihytta. Det var hovedmålet. Underveis hadde vi delmål. Vi gikk for eksempel til appelsintreet, og der delte vi en appelsin før vi gikk videre. Målet i dag var Guriset. Der er det stor veranda, vakker utsikt og øl. Vi sa ikke nei takk til noen av delene.

Disse fjellhotellene sliter litt med imagen. I våre dager vil gjestene ha all mulig moderne komfort, og skal det være riktig moderne, henger man på et spa eller resort etter hotellnavnet. Men samtidig skal det smake av gammeldags fjelliv og tradisjoner også. For å få til det, lager hotelldekoratørene små tablåer rundt på hotellene. Sånne tablåer er det over alt i Norge. De består gjerne av noe gammelt træl som skal gi en illusjon av at vi er i en annen tid, midt i historien og de gamle tradisjonene.

Et ekte norsk turmål skal helst ligge på en topp. Det gjør dette også. Fordelen er at hjemturen går som en vind. Selv om gangavstanden er beskjeden, skal man altså ikke kødde med tradisjoner, – heller ikke når det gjelder bekledning. Store deler av damene, meg selv inkludert, er iført knikkers og strikkastrømper. Aller helst skal de være hjemmestrikka. Når sant skal sies, så er det litt komisk hele greia. Men det pussige er at disse klærne faktisk er med på å understreke stemningen: Vi er på tur, vi er friske, vi er norske. Det er viktig med riktige rekvisitter når vi iscenesetter livene våre.

Maten på sånne fjellhytter er et kapittel for seg, og sant å si orker jeg nesten ikke skrive om den, – til det er jeg for mett! De to som bestyrer kjøkkenet serverer oss varme og kalde retter fra skog og mark, og vi lar oss ikke be to ganger. Det er det som er problemet. Det blir for mye og det blir for ofte. Det er grenser for hvor lenge man orker å spise dessert til både lunsj og middag. Men godt er det. Veldig godt. Og etter hvert måltid må en tre – fire av gutta gjøre kjøkkentjeneste. De kaster seg inn i skrubben med liv og lyst, – og da synker i hvert fall maten litt før neste måltid.

Mellom lunsj og middag er det også et fast program. Som vanlig ble det avholdt ølympiske leker, mer korrekt: parølympiske leker. Grenene er stort sett som tidligere, med blindsmaking av sjokolade som et høydepunkt. Vi konkurrerer individuelt, og det oppfordres både til doping og bestikkelse av dommeren. Jeg prøvde begge deler uten særlig hell. Heller ikke i år ble jeg den heldige eier av vandrepokalen. Den burde jeg absolutt ha presentert et bilde av, men det får bli til neste år. Hvis jeg skal fortsette å skrive om de samme arrangementene hvert år, kan det være kjærkomment å spare noen av fotoobjektene.

Etter en treretters middag med innlagte taler og pokaloverrekkelser, ble vi invitert på Caribisk aften i peisestua. To av gjestene har vært på sitt livs seilas, – den varte i et helt år. Til svingende rytmer ble vi servert caribisk rom og en forrykende filmpresentasjon av et spennende år ingen av oss andre ville våge å legge ut på. Snakk om kontrast til norsk høyfjell.

Vi har vært tretti mennesker på tur, og de fleste kjenner vi godt. Noen av gjestene er venner fra barndom og ungdom, – venner som vi ikke lenger har så mye kontakt med. Dem har det vært ekstra hyggelig å få prate litt med. Hva har vi ellers gjort denne helga? Drukket rødvin, smilt, prata skit, lest aviser, ligget på køya, skravla, ledd og sittet i solveggen med bena høyt og kjent årets siste ekte varme i ansiktet. Vi har hatt det aldeles strålende.

Det ble faktisk en ønskereprise!

Roser og peisbål på samme dag

Selv om det er ganske tidlig ennå, har høsten begynt å vise tenner. I går kveld måtte vi fyre opp i peisen for å holde varmen. Det forhindret ikke M i å spise kveldsmaten sin ute først. Med Thv som varmt underlag gikk det fint.

Ungene syklet rundt i hagen og holdt varmen, mens Thv og jeg forsøkte å rydde bort deler av sommeren: Utekjøleskapet ble båret inn. Det ble puter, tepper og madrasser også. Det er slutt for i år enten vi liker det eller ikke.

Den som vil ha blomster i hagen hele høsten, og gjerne helt inn i vinteren, – den skal satse på roser. Våre blomstrer som om det var juli og ikke september. Noen av dem fortsetter å sprette knoppene sine til etter at frosten har kommet.

Men en rose gjør ingen sommer i september.

Det vidunderlige

Om det er en parallell, eller om historiene bare har fellestrekk, vet jeg ikke, – men når jeg ser biskop Ernst Baasland, så ser jeg også Torvald Helmer. I Et dukkehjem låner Nora Helmer mange penger. Pengene skal brukes til en reise til Italia, og målet med reisen er å gjøre hennes mann, Torvald, frisk fra en alvorlig lungesykdom. Siden hun som kvinne ikke kan ta opp lån, forfalsker hun av forskjellige grunner en underskrift, og går senere gjennom store prøvelser for å få betalt tilbake lånet uten at noen oppdager hva hun har gjort. I mange år er dette pengelånet Noras søte hemmelighet. Selv mener hun at hun ved å låne disse pengene har berget sin manns liv. Så kommer alt for dagen, og helvetet bryter løs. I alle år har Nora ventet på Det vidunderlige. Når Torvald en gang får vite hva hun har gjort, vil han ikke bli sint, men heller takke henne. Selv om hun har brutt loven, vil han forstå at alt er gjort av kjærlighet til ham, – og han vil ta alt på seg. Det er det som er det vidunderlige Nora venter på.

Vi vet hvordan den historien endte.

Mindre vet vi om hvordan det Baaslandske familiedrama vil ende. Vi har sett denne vellykkede familien fra utsiden, men som i et ekte ibsensk drama, blir teppet trukket til side, og mørke hemmligheter fra (den nære) fortiden blir trukket fram. Her er det også en kone som har lånt penger over evne for å redde et familiemedlem, i dette tilfellet en sønn. Noras lån var beskjedent i denne sammenhengen, – bare nok til å dekke ett år i Italia. Det kunne blitt mange år i Italia for de 16 millionene Bodhild Baasland har forsynt sin sønn med. Hun har helt sikkert gjort det av kjærlighet. Skal vi tro biskopen, er det hans kone som har stått for organiseringen av disse astronomiske lånene. Selv har han bare delvis vært klar over hva som har foregått. Hun har desperat ønsket å berge sin spillegale sønn ut av et økonomisk uføre, og når Ernst Baasland forteller om sin sønn, skjønner vi at det også her kan ha stått om livet.

Kanskje Bodhild Baasland har gått og ventet på Det vidunderlige akkurat som Nora gjorde det i Et dukkehjem. Spørsmålet er om det er nettopp Det vidunderlige som har intruffet i familien Baasland. Biskopen står gang på gang fram i media og forteller om sin familietragedie. Han forklarer hvordan han har til hensikt å komme ut av uføret, hvordan han ser på sin sønn etter dette og han vurderer til og med sin stilling som biskop. Henne ser vi ikke noe til, men biskopen forteller at hun er langt nede, – samtidig som han omtaler henne som sin kloke kone.

Gjør han det Torvald ikke gjorde, – tar på seg alt og bærer det alene?

Jeg vet ikke, men det hadde vært spennende å høre Bodhild Baasland fortelle historien fra sin side av sofaen.

Vi vet hvordan det gikk med Nora og Torvald Helmer. Vi kjenner ikke familien Baasland, og kanskje har de som Helmers flere mørke hemmeligheter å jobbe med. Hvem som i så tilfelle burde velge Noras løsning: å gå for å finne sitt eget liv, vet vi heller ikke noe om. Ikke har vi noe med det heller. Dette er ikke figurer i et drama, men ekte mennesker som får sitt livs vanskeligste periode eksponert for hele landet. Og jeg tror alle som har sett Ernst Baaslands kamp de siste ukene håper han ikke ender opp like ulykkelig som Torvald Helmer.

Stedfortrederen

Hver gang jeg er på lærerhøyskolen i Halden må jeg bort for å se på denne installasjonen. Den er laget av Anders Roås Stueland, og jeg håper han har meg tilgitt det elendige bildet. Strengt tatt skal vel ikke et sånt verk fotograferes i det hele tatt.

Men jeg elsker altså dette verket. Det appellerer noe voldsomt til meg. Hele ideen gir meg sug i magen.

Altså: Ute i atriet, bak vinduet, står en stor sten på sokkel. På vinduet innefor er følgende tekst skrevet:

Jotunheimen

Steinen du ser utstilt her er en ekte stein. Sommeren 2003 fant jeg den på toppen av Galdhøpiggen og tok den med hjem. Der laget jeg en nøyaktig kopi av denne steinen i bronse. Jeg malte den falske steinen for hånd slik at den skulle ligne den ekte steinen. Nå ligger den falske steinen på toppen av Galdhøpiggen der den ekte steinen en gang lå.

Jeg får ståpels av sånt.

Noen ganger er jeg helt teit

Hva er det med kommunikasjonen mellom mødre og døtre? Hvorfor blir det så lett galt når vi mener det så godt?

Jeg ringte ungene mine i går. Vi hadde ikke snakket sammen på en uke, og jeg ville gjerne høre at alt sto bra til før vi begynner en ny arbeidsuke. Jeg startet med Marthe:

Hei, vennen min. Har du det bra?

Helt flott.

Har du fortsatt vondt i halsen din?

Nei, da, – den er helt fin.

Hva har du holdt på med i det siste, – fortell litt da?

Jeg har holdt på med live-arrangementet vårt. Det har vært kjempefint.

Så langt så godt. Men så er det jeg blir teit, og jeg forstår ikke hva som skjer.

Men hvordan går det med studiene dine? Jeg synes bare du forteller om rollespill og hva du gjør på fritida. Jeg hører så lite om masteroppgava di.

Jeg kunne bitt meg i tunga. Au, da! Det er helt greit å spørre hvordan det går med studiene, – men det andre mølet kunne jeg jo spart meg. Jeg hørte det med en gang jeg hadde sagt det. Padder hoppet ut av munnen min. Hvorfor gjør jeg sånn? Svaret er at jeg ikke aner hvorfor. Jeg har antagelig en underliggende redsel for at det skal glippe for henne, at hun skal gå lei og fokusere for mye på ting utenfor studiene og så vil jeg gi henne en påminnelse. Jeg er kontrollfreak!

Hvis jeg hadde hatt grunn til bekymring, så hadde det kanskje vært greit å si noe sånt. Men det har jeg jo ikke på noen måte. Marthe er bare 23 år gammel, en alder da mange slett ikke vet noe om hva de vil med yrkeslivet sitt. Selv er hun godt i gang med masteroppgaven sin, hun har fått fast deltidsjobb innenfor sitt fagområde og alt dette har hun rukket til tross for at hun for to år siden tok ett års pause fra studiene for å jobbe som historisk arkivar. I tillegg til dette jobber hun frivillig i et tidsskrift og har en aktiv fritid. Med andre ord har hun fått til imponerende mye sin unge alder tatt i betraktning, og hun har aldri hatt noe annet enn full kontroll. Er det noen som ikke trenger en påminning fra mora si, så er det henne. Jeg er så superstolt av henne at jeg kjenner jeg svulmer.

Likevel presterer jeg altså å komme med en kommentar som oser av det stikk motsatte. En kommentar som sender ut signaler om at jeg ikke har tillit til henne, – og det til tross for at hun har all den tilliten jeg kan oppdrive.

Hvordan er det mulig?

Men jeg jobber med saken. Jeg skal slutte med dette tullet mitt, – bare gi meg litt tid.

I mellomtiden: Unnskyld, Gullungen min!

To kirkegårder til påminnelse

Vi måtte ut for å få litt frisk luft i dag, – en liten tur bare. Vi bestemte oss for å dra på to veldig forskjellige kirkegårder for å lete etter geo-skatter. Første stopp var Krigskirkegården. Der hadde høsten allerede begynt å fargelegge trærne.

Jeg har mange gode minner fra Krigskirkegården. I hele ungdomstida mi hadde jeg sommerjobb i Parkvesenet, og noen sommere var jeg stasjonert på Krigskirkegården for å klippe gress. Ellers er ikke denne kirkegården noe lystig sted å være. Her ligger det lassevis av unge soldater som en gang ofret livet i en krig.

Krigskirkegården er et gravsted fra 1789 for militære som tjenestegjorde i Fredrikstad og deres familie. En del av kirkegården er stilt til disposisjon for Commonwelth War Graves Commision. Ofre fra Jyllandslaget i 1916 ble begravd og monumenter reist i 1917. Senere er krigsofre fra 1914-18, som var begravd på forskjellige steder langs kysten, overført hit. I området, som i hovedtrekk er planlagt av nevnte kommisjon, er plassert et stort «Cross of Sacrifice» i granitt. Krigskirkegården har også et monument over tyske soldater fra første verdenskrig. De døde er flyttet. Videre er det monument over 2 russere som døde på Rauøy under siste krig. (Fra geocachings hjemmeside)

Mange av soldatene som ligger her er ukjente. Det er leit å tenke på at noen en gang i fortiden gikk og ventet på en som ikke kom hjem fra krigen, – og så ligger han bare her i Fredrikstad. I våre dager kan man jo finne ut av sånt ved hjelp av dna,- men sånn var det jo ikke den gang da. Ikke alle soldatene er ukjente, og disse karene får vi høre ganske mye om. Men jeg vil gjerne vite mer, mye mer. Hvem var de, – og hvordan kunne det ha seg at de døde så sent? Hvis jeg får ånden over meg en dag, så skal jeg undersøke litt mer om disse to russerne som døde på Rauøy i 1945.

Noen av gravene er riktig gamle, og det er alltid morsomt å lese de gamle inskripsjonene. Hvordan noen kan ønske å ramme inn en liten grav med spisse spydspisser er mer enn jeg forstår, – men så var det altså ikke i går.

Vi fant geo-skatten. Den var lett å finne, og det synes jeg er greit. For meg er den bare en unnskyldning for å komme på tur.

Det det handlet om i dag var frisk luft og litt bevegelse i kroppen. Selv om det uten tvil er høst, var det ikke særlig kaldt. Likevel har lufta denne skarpheten som jeg liker så godt. Det er den jeg savner når jeg er på ferie i varme strøk og sola blir for varm. En liten varmekjær gjest kom flygende og satte seg på genserermet mitt. Den virket litt slapp, og for den synger nok livet på siste rest. Det blir neppe noen sommer 2009 for den.

Neste stopp var Torsnes kirke. Vi fant geo-skatten med en gang her også. Den største utfordringen er å pirke fram esken uten at noen andre ser oss. Vi er jo gjerne ute på tur når alle andre har fått samme ideen, og disse små eskene og dingsebumsene skal jo helst få ligge i fred på gjemmestedet sitt til nestemann kommer for å finne dem.

Torsnes kirke er også en gammel kirke, og den ligger midt i et fantastisk jordbrukslandskap.

I Torsnes har det vært kirke siden før år 1200. Den nåværende kirken ble bygget i granitt i 1860.
Noen av Sehested- familien (som bodde på Torsø Herregård) er balsamert og ligger begravet i en krypt under sakristiet.
Det er som regel gudstjeneste hver 14. dag, og i tillegg er kirken en del i bruk som konsertkirke og samlingspunkt for Torsnes. (Fra geocachings hjemmeside).

Thv har hatt sin slekt her ute for et par generasjoner siden, og vi måtte bort for å se på gravene deres.

Tida går så utrolig fort. Det er snart høstferie, og sommeren har sagt klart i fra: Den kommer ikke tilbake før neste år. Siden det har regnet så mye, har vi fortsatt litt maling igjen på den berømmelige veggen. Riktig nok bare noen detaljer, men det skal gjøres. På hytta er det også noen småtterier som må fikses før vi kaller det slutt. Dessuten må alle havembøbler både hjemme og på hytta pakkes bort sammen med alt det andre som minner om sommer. Det er bare å brette opp ermene.

Samtidig vil alle som leser denne bloggen se at vi ofte prioriterer hygge framfor nytte. Det har vi tenkt å fortsette med. Om noen år ligger vi selv på en sånn kirkegård som vi har besøkt i dag. Før den tiden kommer, har vi planer om å ha samlet flere hyggelige turer enn malte vegger på kontoen over hva vi har brukt livet på. I dag har vi i hvert fall hatt en deilig dag. Hjemme har jeg fått unna litt skolejobbing, og turen var helt topp, – selv om den var kort. Skjæringspunktet mellom sommer og høst har mye å by på. Se bare her:

Retro

Noen tar den helt ut:

Ett øye, – og ett til

Vi våknet tidlig i dag, halv åtte. Jeg sover gjerne litt lenger i helgene, men bare hvis jeg har behov for det. Etter en salig fredagsettermiddag og kveld hadde jeg ikke det. I går sov jeg middag i over en halv time, spiste lett, god mat, strikket, så på Gullrekka på TV og sovnet før halv tolv. Da jeg våknet halv åtte i dag var jeg klar for dagen. Lett og glad i kroppen.

Været er strålende, rundstykket til frokost ferskt og avisene fulle av spennende kommentarer. Jeg liker å spandere over to timer på meg selv lørdag morgen. Det er den tiden det tar å gjennomføre løpet med aviser, frokost og te. Står jeg for sent opp, kan dagen lett bli for kort.

Men ikke i dag. Jeg har tenkt å gjøre litt hus, handle, lese mer aviser, lese noen elevtekster og besøke mamma. I kveld er jeg alene hjemme, for Thv skal på fest. Jeg liker å være alene hjemme av og til.

Den siste uken har jeg parert alle spørsmål om hvordan det går med øyet mitt med et kjekt: Det går bra, – jeg har ett øye til. Vel, – det har jeg ikke lenger. Riktig nok har det venstre øyet blitt bedre, men nå er det høyre mye verre. På den annen side spiser jeg piller som gjør at jeg ikke har vondt, og jeg ser godt nok til at jeg både kan lese og strikke. Når jeg i tillegg har fått forsikringer om at dette viruset ikke er farlig, – ja, da har jeg lite å klage over. Det faktum at jeg ser ganske ille ut med to rennende, rødsprengte øyne, ser ut til å plage andre mer enn det plager meg. Det har aldri plaget meg å ikke være høy og mørk, så hvorfor skulle to stygge øyne gjøre noe?

Ha en god dag.

Det skal jeg, nemlig.

Livets første lekse

Thv og jeg var på kjøkkenet og laget middag. Ungene lekte i stua, – trodde vi. Det var stille der inne, og da jeg gikk for å se hva de gjorde, fant jeg C på kne foran sofaen. Han kunne fortelle meg at han gjorde lekser.

Han har vært glad og førnøyd hele dagen. Du er så glad i dag, C, sa jeg. Det er så moro på skolen, sa han.

Vi får håpe han ikke får så mye lekser at det slutter å være moro. Denne gangen tok det over en halv time, og det er lenge for den som er seks år.

Neste uke skal jeg foreslå at han sitter ved et bord.

Men fint ble det.