Torsdag hadde alle åttendeklassene våre nasjonale leseprøver, og i dag har jeg rettet dem. Vel, – egentlig har jeg ikke rettet prøvene denne gangen, – det handler mer om å taste inn elevenes svaralternativer, og så regner Utdanningsdirektoratets program ut poengsummene. Mens jeg satt der og punchet tallene, slo det meg at dette ikke var særlig lurt. Kanskje gikk det litt raskere enn om jeg selv skulle rettet hver enkelt prøve, – kanskje. Ulempen er at jeg ikke ser hva ungene har svart, og hva som er rett og galt hos den enkelte. Jeg ser heller ikke hvilke feiltyper de har. Hvis jeg skal kunne snakke med hver enkelt elev om resultatene deres, må jeg jo vite hva de har gjort. Det betyr at jeg må gå gjennom de fleste en gang til senere.
Det er en stor og omfattende prøve ungene har vært gjennom. Den består av flere ulike tekster, noen skjønnlitterære og noen faglitterære.
¤ Et utdrag fra en roman
¤ En avisartikkel og en tidslinje
¤ En nettchat
¤ En artikkel
¤ Et utrdrag fra en fortelling fra fiskerimiljø
¤ To tabeller over fredsprisvinnere
¤ To humorsistiske tekster om snørr
Elevene skal lese tekstene og så svare på spørsmål. Noen av oppgavene er av flervalgstypen. Der skal de altså velge mellom fire ulike svaralternativer. Mange av valgene er ganske finurlig satt opp, og man skal ha tunga rett i munnen når man svarer. Så er det spørsmål som krever at man finner informasjon i teksten, både prosatekster, oppskrifter og tabeller. De vanskeligste oppgavene er kanskje de som krever at elevene kan skille mellom form og innhold:
Vi kan snakke om hva som står i et innlegg (innholdet).
Vi kan snakke om måten som innlegget er skrevet på (form eller stil).
Se på innleggene til Ove og Paula. Hvem av de to synes du har skrevet det beste innlegget, uavhengig av hvem du er mest enig med?
Sett en ring rundt Ove eller Paula og forklar svaret ditt ved å vise til måten som Ove eller Paula har skrevet på.
Her må elevene kunne argumentere med at den ene er mer saklig enn den andre osv. Det krever høy språklig kompetanse, – men det må man ha når man er tretten år i 2008.
I veiledningen til lærerne ser vi at det er ganske strenge krav til rett svar. Flere steder får man ikke poeng i det hele tatt om man ikke har med flere komponenter. Snørr inneholder for eksempel fire komponenter, – svarer man tre får man 0 poeng. I 2005 fikk Mohamed ElBaradei og IAEA Nobels fredspris. Hvis elevene svarte bare Mohamed ElBaradei fikk de også 0 poeng.
Elevene fikk 90 minutter på å komme gjennom et hefte på 26 sider, – 10 av dem med tekst. Jeg har brukt mellom 5 og 6 timer på å rette og bearbeide prøvene i dag.
Og så til det interessante: Hvordan gikk det?
Det er ikke noe enkelt svar på det, rett og slett fordi resultatene varierer voldsomt. Maks poengsum var 48, gjennomsnittspoengsummen i klassen var 26. Den høyeste scoren var 47, den laveste 4 poeng, og resten av klassen fordeler seg jevnt mellom disse to ytterpunktene. Jeg ser at jentene har noe høyere score enn guttene.
Det som undrer meg mest er resultatene til enkeltelever. Vi har mange minoritetsspråklige elever i vår klasse, og at noen av dem scorer lavt er ingen merkverdighet. Merkeligere er det kanskje at et par av dem scorer meget godt. Men det aller rareste er at flere av dem som scorer relativt dårlig, godt under gjennomsnittet, er meget skoleflinke elever. Dette er en relativt ny klasse for meg, men jeg tror jeg har ganske god oversikt over ungene nå. Flere av elevene som ligger langt nede på skalaen på denne leseprøven har utmerket seg i klassen ved å være veldig verbale både muntlig og skriftlig , – de får også gode resultater når de blir testet i de ulike fagene.
Hva kan det komme av?
Det har blitt hevdet at norske elever ofte gir litt blaffen i denne typen tester. De har ikke forberedt seg i noe fagstoff, og de får ikke karakterer på resultatet. Så tenker de at det ikke er så farlig. De har generelt lite respekt for prøver som sådan, – men stor respekt for resultater. Jeg vet ikke om det er det som er tilfellet her, men jeg får en følelse av det. Det betyr at jeg er overbevist om at mange av de elevene som jeg oppfatter som underytere ville scoret betydelig høyere om de hadde valgt å sette inn støtet. Det vil si at de måtte ha lest tekstene grundigere og foholdt seg mer analytisk og kritisk til spørsmålsstillingene.
Nå har Udir fått sitt prøveresultat og kan sammenligne elevene våre med elever ellers i landet, med elever på andre alderstrinn, med elever i framtida, men elever i andre land osv osv.
Men hva skal vi bruke det til?
Jeg synes resultatet er alt for dårlig. Hvis denne prøven viser et maksimum av hva mine elever kan prestere, er det alt, alt for dårlig. Er prøven representativ for leseferdighetene deres, betyr det at de vil ha problemer med å trekke ut relevant informasjon fra læreboktekstene, de vil ofte ikke være ikke i stand til å se den underliggende meningen i en tekst, de vil ikke kunne lese tabeller, de vil ikke kunne trekke trekke egne slutninger på grunnlag av en tekst, de vil ikke kunne redgjøre for forskjellen mellom form og innhold – og mye mer.
Så må vi øve så vi blir bedre!
Jeg har bestemt meg for å skrive et brev til foreldrene der jeg forteller om prøven. Jeg forteller også at elevene har som ukelekse å gå grundig gjennom prøven en gang til. Målet må være å gi dem en aha – opplevelse. Hvis de har prestert dårligere enn nødvendig, vil de muligens se sine egne feil hvis de går grundig gjennom hele prøven en gang til. Hvis foreldrene har mulighet til å gjøre denne jobben sammen med ungene sine, vil det være til god hjelp for dem. Jeg kan gjennomgå prøven for hele klassen samlet. Foreldrene har mulighet til å sette seg ned i ro og mak med sin unge. Så kan de forklare hvordan man leser av en tabell, hva som er forskjellen på form og innhold osv.
I en konvolutt legger jeg:
¤ dette brevet
¤ elevens prøvehefte
¤ statistikk over denne elevens og resten av klassens (anonyme) resultater
¤ Udirs veiledning til retting av prøven
En uke senere gir jeg elevene en ny, tilsvarende prøve. Kanskje bør jeg sette karakter på denne nye prøven, så får vi gleden av den motivasjonsfaktoren også. Etterpå kan vi se hvor mange av elevene som har hatt en prosentvis forbedring i forhold til toppscore.
I´ll be back!
Livet leker 
Det kan tænkes at de elever, som er gode verbalt og positive og sociale har en skræk for ikke at slå til. De ser du er rar, de ser at skolen vil det godt, de ser, at de kan mange ting; men alligevel fryser deres tanker, når de står alene overfor en prøve, og skal vise, hvad de kan – alene. Sådan har jeg somme tider haft det selv, så jeg kan se, når andre har det sådan.
Jeg vidste ikke, at jeg selv havde det sådan, før jeg begyndte at arbejde med psykologien bag læring; jeg troede at jeg var dum eller ikke så god til nogen ting.
Dertil kommer, at eleverne kan have nogle svage punkter i ordforrådet, som ingen er opmærksomme på. Fraser og specielle udtryk, hvor skulle de kende dem fra?
Fx. ser en elev prøven med mandskabet og kalven og læser spm. og tænker:
Agn for fiske? Hvad er mon det? Man kan jo ikke bruge en kalv på en fiskekrog! Så hvad i alverden står der mon i texten?
Det er alltid noen elever som får prestasjonsangst når det kommer til prøver. Jeg tror imidlertid problemer med ordforrådet og måten å tenke på er vikigere faktorer denne gangen. Elevene kommer rett fra barnetrinnet, de har så vidt fylt tretten år, og de har aldri noen sinne blitt stilt spørsmål på dene måten. Hvilke ord har de for å beskrive en teksts form? Noen få har brukt begrepet «saklighet», mange vet ikke hva det betyr. I stedet for å svare på det de faktisk blir spurt om, går de med stor iver løs på innholdet i tekstene. Det er konkret og håndterbart. Det får de til, – og så sier de noe om det. De ser også ut til å tenke at det er bra når de har prestert en av to eller til og med tre av fire faktorer i det de blir spurt om. Sånt har de da fått ros for tidligere. Hadde de visst at det må fullt hus til for å få poeng, ville det trolig gitt utslag.
Jeg kan ikke se at det er noe galt med selve prøven, – men jeg ser at elevene er alt for uforberedte.
Vi prøver en runde til.
Ja jeg kan godt forstå elevernes tøven! har en tekst form? Rund? Pæreformet?
Erik Satie skrev tre klaverstykker, «Trois morceaux en forme de poire», fordi hans ven Debussy opfordrede ham til at skrive musik med form. Satie var en morsom mand og vidste udmærket godt hvad form er. Han dirigerede et cabaret-orkester og skrev «seriøs» musik når han ikke arbejdede med underholdningen.
Vi prøver igen, det bliver godt at få forældrene med. Det kan give anledning til mange gode studier – også i felten for at se på de ting, der skrives om.
Kan du afsløre, hvad «Linda» er for noget? Er det Nordisk mytologi, Lindormen?
Jeg synes du virker som en god, dedikert, reflektert og flink lærer. Det synes jeg er godt å se, ettersom det har vært så mye i media om disse sløve lærerene på autopilot. Selv drømmer jeg om å bli lærer på ‘mine gamle dager’, så da tror jeg at jeg skal sniklese litt på din blogg i tiden fremover, for å se hva slags utfordringer som venter meg…. Lykke til med prøve nr 2!
Jeg tror også det kan være fint å få foreldrene med, dax2. Her i huset har vi god erfaring med at det blir mye godt samvær når man sitter sammen over lekser.
Men så er det dessverre sånn at noen av foreldrene vil ha problemer med å hjelpe sine unger. Det gjelder for eksempel de foreldrene som ikke snakker godt nok norsk til at de selv har gode norske begreper til å hjelpe sine barn. Jeg velger likevel å prøve denne varianten nå.
Og så var det Linda. En av tekstene het «Et stønn». Den var hentet fra en bok som heter «Tale om dyrene» av På Gitmark Eriksen. Teksten handlet om noen fiskere som kom over en hvalmor og hennes døde kalv. Hvalen forsøkte å få ungen til å die, dyttet den rundt og ville tydeligvis ikke akseptere at den var død. Så tok fiskerne og festet et synkegarn til kalven, – og så forsvant den i dypet. Hvalen svømte hele dagen etterpå ved siden av trålen. Fiskerne kalte hvalen for Linda.
Da jeg rettet akkurat denne oppgaven, valgte jeg å trosse Utdanningsdirektoratets veiledning for retting. Et av spørsmålene lød nemlig: Hva er den mest sannsynlige årsaken til at fortellingen heter «Et stønn»?
Teksten starter altså med at fiskerne hører et stønn på sonaren sin. Så går de etter lyden og finner hvalene.
Det står i veiledningen at oppgavens hensikt er å reflektere over tekstens innhold ved å relatere innhold og/eller tema til valget av overskrift.
Så lister udir opp mulige svaralternativer:
¤ Beskriver lyden som fiskerne hørte og som førte dem til Linda
¤ Linda var lei seg fordi ungen var død
¤ De hørte et stønn på sonaren
¤ Fordi Linda stønner for å få liv i babyen sin
¤ De hørte et stønn fra Linda
Men en liten gruppe elever svarer noe helt annet. De mener teksten heter «Et stønn» fordi forfatteren vil markere at dette er en sørgelig historie, – at å stønne er noe man gjør når man er i ytterste nød. Dette er elever som selvfølgelig har fått med seg innledningen på teksten, – men de vil altså gå litt lenger.
Jeg ga dem fullt hus.
Dette ble visst et langt svar, dax2, men jeg har ferie nå, og da har jeg ingen kolleger jeg kan si dette til.
Så blir det til deg i stedet.
Og så til Astrid. Du må ikke tro alt det du leser i avisa 🙂 Lærere er som andre folk, verken mer eller mindre. Det betyr at rent statistisk finner du like mange dedikerte/uinteresserte lærere som du finner dedikerte/uinteresserte snekkere, leger og journalister. Jeg jobber sammen med femti lærere på min skole, og hovedinntrykket er at kollegaene mine er profesjonelle yrkesutøvere og gjør en god jobb. Den samme erfaringen har jeg fra min egen skoletid. Noen gjorde en slett jobb og skulle aldri har vært der de var, men de fleste var dyktige pedagoger.
Samtidig må vi huske på at lærere også har lov til å gøre en middels god jobb. Dette er også bare en jobb, og vi er vanlige folk. Hvis en lærer velger å være middelmådig, så har han faktisk lov til det. At det er sørgelig for elevene hans er et faktum på linje med at det er sørgelig å møte middelmådige sykepleiere og bilmekanikere. Noen ganger kan vi velge en annen yrkesutøver, – med lærere og sykepleiere kan vi ikke det.
Selv valgte jeg lærerskolen uten å være særlig reflektert, men jeg har aldri angret. Siden har jeg tatt en god del mer utdanning. Jeg elsker yrket mitt, og det er faktisk sant at jeg gleder meg til å gå på jobben hver dag. Det handler om så mye. Kanskje er jeg en eksibisjonist som får lov til å stå på en scene hver eneste dag, kanskje handler det om et stort kommunikasjonsbehov som har gode vilkår i skolen, kanskje handler det om en enorm faglig interesse – eller en kombinasjon av disse faktorene og noen til.
Har du tenkt å bli lærer bør du tenke over et par ting. Dette er en arbeidsplass som krever fullt trøkk og energi de 20 – 27 timene du er i klasserommet. Har du hodepine, er litt lei eller går på tomgang, så må du la det ligge til de neste 20 timene der du sitter ved arbeidspulten din. I klasserommet må det være fullt trøkk hele tiden hvis du skal være en god arbeidsleder. Det er mange unger, og det krever at du har ledelsen hele tiden. Dette gjelder fra første til tolvte klasse. Så bør du ha en brennende interesse for og gode kunnskaper om minst ett gjerne flere fag. Det er en nødvendighet. Hvis elevene skal tenne på et fag, så må de få den ilden fra et sted, og det stedet skal være deg. Dessuten må du like folk, – ikke spesielt barn, men folk. Det kryr og myldrer som i en maurtue hele dagen, og du slipper ikke unna. Du må være romslig og overbærende uten hang til pirk. I vårt yrke vasser vi i mennesker som er i en litt rotete periode av livet. Vi skal veilede dem, – ikke moralisere.
Alt dette er det jeg elsker.
Velkommen, og lykke til!
Tilbaketråkk: En ganske alminnelig dag på kontoret « Livet leker
Tilbaketråkk: Leseprøvene nok en gang « Livet leker