Jeg skulle ønske jeg var et kull med valper, sa min svigerfar en gang. Så kunne jeg leke med hverandre. Det ønsket har C og M tydeligvis fått oppfylt. De hopper og spretter over alt, og noen ganger er det full jobb å passe på dem. De spruter av energi, og ingen ting kan stoppe dem.
Thv hadde bestemt seg for å male litt i formiddag (Ja, – det er fortsatt litt igjen på den fordømte veggen!). Jeg måtte handle litt: Kål til middag i morgen, litt annen mat, strikkegarn til votter, underbukser til meg, nye dongeribukser til C sånn at M kan arve hans – de vokser som ugress om våren disse to. Så vi la i vei til byen vi tre.
Først gikk det veldig greit. Vi fikk kjøpt garn og mat. Så var det dongeribuksene. H & M hadde akkurat det jeg ville ha: Helt vanlige dongeribukser uten noe jål og dill. Men de hadde mye mer også, – ting jeg ikke så, men som fikk C og M til å tro det var julaften snart. Det var glitter og stas, spenner og sløyfer, smykker og vesker. De fikk en liten ting hver, – og så gikk vi videre. Jeg fikk mine underbukser og vi kunne sett kursen hjemover.
Det var lettere sagt enn gjort. Jeg hadde to tunge poser å bære, og de to valpene hoppet og spratt både hit og dit. De var ikke lette å kontrollere. Jeg fant ut at Gågata var den beste veien hjem. Der blir de i hvert fall ikke påkjørt. Men posene var tunge, og vi var jo ute for å hygge oss. Jeg foreslo Milkshake. Egentlig ville jeg helst sette meg her inne, – for det er mitt favorittsted for tiden. Hadde jeg visst at det allerede satt ei der inne som ville drikke kaffe med meg, så hadde jeg nok latt milkshaken forbli u-shaket i dag, men det visste jeg ikke, – så vi gikk videre.
På Verdensspeilet har de nemlig milkshake – og honningte. Slev om det var fullt av folk der inne og i overkant varmt, var det godt med en pust i bakken.
Selv om jeg bare kjøpte en milkshake og delte den på to, var det mer enn de to små klarte å fortære. De har alltid sultne øyne, men små mager, og så blir halvparten stående igjen. Men honningteen min smakte nydelig, og jeg klarte å drikke opp alt sammen.
I Kirkeparken var det mye å bli distrahert av. Da jeg var liten, fikk vi alltid høre at vi ikke måtte ri på skulpturene. De kunne visstnok gå i stykker. Vi gjorde det likevel, selvfølgelig. Det gjør unger nå også. Bare den lille stunden vi var der, var det fem unger som klatret opp. Det er førti år siden jeg var liten, og det beviser vel at skulpturene tåler en støyt.
M var i klatrehumør i dag. Hun var oppå alt det gikk an å klatre på. Opp og ned, fram og tilbake. Her svinger hun seg i Globen som ble satt opp i forbindelse med 2000-årsmarkeringen.
C hadde viktigere ting fore. Han har begynt på skolen, men kan ennå ikke knyte skolissene sine. Husker du hvor vanskelig det var? Han lot leking være leking, og satte seg ned med tunga i munnviken. Det gikk bedre etter hvert.
Da vi kom hjem fra byen, syntes jeg at det hadde vært nok aktiviteter for en stund. Det syntes ikke C og M. De mente bestemt at det var tid for en sykkeltur til lekeplassen.
Så gjorde vi vel det da!
Livet leker 