Slukt av et hus

Jeg skulle på jobben, det var det jeg skulle, – men jobben måtte vente en stund akkurat denne morgenen. Da jeg kjørte forbi det nye politihuset, så jeg en gul gravemaskin som var i ferd med å rive det gamle huset i Damstredet 7.

Det er ikke mange riktig gamle hus igjen i Fredrikstad. Jeg vokste opp der det nye sykehuset fortrengte alle de gamle patrisiervillaene på Cicignon, og ettersom de ble revet, sørget jeg over hvert enkelt av dem. Jeg har ikke helt tilgitt politikerne på 1970-tallet at de tillot all denne rivingen, og helt utilgivelig er det at de ikke sørget for i det minste å få fotodokumentert disse husene både innnvendig og utvendig.

Nå er det for sent.

Hvis ingen andre har vært meg i forkjøpet, er det også for sent for Damstredet 7. Huset ligger på det som i riktig gamle dager het Trulsevolden, og den har sin egen historie. I dag er det verken vått eller antydning til noen dam der gaten ligger, men Tobiasbekken som en gang rant her og som stadig var oversvømmet var trolig årsaken til navnet.

Jeg gjorde det jeg skulle på jobben denne tirsdagen, men hodet mitt var fyllt av Damstredet 7. Da jeg kom hjem rotet jeg gjennom alt jeg hadde av lokalhistoriebøker, og det er ganske mye. Ingen ting fant jeg. Så ringte jeg Svenn Poppe. Han har skrevet artikler om store deler av Fredrikstads gater, også om Damstredet, skulle det vise seg. Deretter slo jeg nummeret til lokalhistoriker Svein Skahjem, og han husket også at han hadde skrevet om Damstredet. Etter middag dro jeg på biblioteket og den flotte lokalhistoriske avdelingen vår. Men det hjalp lite. Riktig nok fant jeg både Poppes og Skahjems artikler, men de handlet om gaten og det området den ligger i. Lite eller ingen ting ble sagt om nummer 7. Kommunens eiendomsavdeling ble neste stopp, men det måtte vente til onsdag.

Det er vemodig å se sånne hus bli revet. Av en eller annen grunn var ikke dette huset tømt, og det var rørende å se rommene åpenbare seg ettersom gravemaskingrabben rev vegg etter vegg. Med ytterveggen borte, så det ut som et dukkehus. Hver gang grabben grep fatt i en vegg, kunne man se hele taket riste.

På badet sto dusjkabinettet inntil veggen, og over vasken sto fortsatt munnskyllevannet og tannbørsten på hylla. Bildet er dårlig, men det støvet altså noe forferdelig. Jeg hadde mest av alt lyst til å skrike til gravemaskinføreren at han skulle stoppe, men det kunne jeg jo ikke.

Da han tok en pause, fikk jeg endelig snakket litt med gravemaskinføreren. Han hadde vært inne i bygget før han startet rivingen, og han kunne fortelle at det var et praktfullt hus med flotte utskjæringer og nydelige bygningsdetaljer. Noen av dem kunne jeg se fra der jeg sto. Hadde jeg kommet en time tidligere, hadde jeg kanskje fått anledning til å gå inn før han startet gravemaskinene. Sånn gikk det ikke. Etter hvert kom hallen til syne, og i den en fantastisk trapp med galleri i andre etasje.

Da jeg var liten drømte jeg alltid om å bo i et hus med sånt galleri som dette. Det er noe flott og storslagent over det. Dessuten hadde en av mine beste venninner det i sitt barndomshjem, og det bidro nok til at jeg syntes det var så flott. Det er noe med kontrastene mellom det mørke rekkverket og de hvite balustradene. Herskapelig, rett og slett.

Ettersom veggen ble skrellet bort, kom tømmerveggene til syne. Huset hadde en kjerne av tømmervegger, men bare i første etasje. Det var det som tente meg mest. Dette må ha vært et gammelt hus, eldre enn det kunne se ut fra utsiden. Dette måtte jeg finne ut av.

På formiddagen onsdag ringte jeg kommunens sørvistorg. Visst kunne jeg få vite husets historikk. De skulle finne fram alt som fantes om Damstredet 7, og så kunne jeg bare komme ned for å studere dem. Jeg var ikke tung å be, – ti over to var jeg der!

Mappa var stor, og noe av det første jeg fant var en bunke papirer som fortalte om prosessen rundt rivningen. Ingen skal si at kommunen har forhastet seg. Huset ble kjøpt for rivning allerede i 1971, og først denne uka ble det altså revet. En av naboene hadde en innsigelse. Den gamle damen som bor i nummer 5, det huset som har felles gavlvegg med nummer 7, er redd for hva rivingen vil avsløre. Hun har verken midler eller mulighet til å reparere veggen om det skulle vise seg nødvendig. Kommunen må derfor stå for eventuell rehabilietering av denne veggen.

I mappa fant jeg målebrev, skjøter, søknader om å omgjøre huset, og selvfølgelig en plantegning av huset omtrent som det var da det ble revet.

Selv om bunken var stor, var det meste uinteressant. Det var målebrev, søknader om endringer av huset osv. Det viktige for meg var den eldste historien. Jeg hadde håpet å finne en tegning av det opprinnelige huset. Det fant jeg ikke. I stedet fant jeg noe som var nesten like bra, og mye mer spennende: Den aller første grunnboka til huset. Den var liten og puslete, først håndskrevet og senere full av stempler og underskrifter ettersom tomteleier hadde betalt sin grunnleie.

Det er mulig jeg er sprø, men jeg frøs på ryggen da jeg åpnet boka og begynte å lese. Her står det hvem som fikk leie tomten den gangen det aller første huset ble satt opp. Det var i 1867, og det er så vidt jeg husker omtrent da det ble foretatt en byutvidelse. I grunnboka nevnes også den nye gade, – og det passer jo bra. Tomteeieren er Jacob Apenes på Nygaard. Apenes er et kjent Fredrikstadnavn. Han levde fra 1796 til 1886. Opprinnelig var Apenes snekkermester, men han fikk senere viktige verv i byen. I 1826 kjøpte han Nygård på auksjon, og han bodde der i 45 år fra 1827. For de uinvidde: Nygård er altså den gården som lå her hvor vestsiden av Fredrikstad sentrum ligger nå, og fremdeles heter hovedgaten vår Nygårdsgaten. Byen ble opprinnelig bygget på østsiden av elven, og fra 1567 vokste den stadig. Det er denne delen av byen vi nå kaller Gamlebyen. På vestsiden gikk Kongeveien fra fergestedet mot hovedstaden. Området var preget av beitemarker og åkre, og gården som eide markene het altså Nygård. Det fantes også et Ny-Nygård og andre gårder, men det skal få ligge i denne posten. Gården het Nygård i hvert fall fra 1500-tallet, den var adelig setegård til 1704 og, og … Nei, – nå må jeg stoppe. Denne posten skal ikke handle om Nygård! Etter hvert flyttet en del borgere ut av vollene og over til vestsiden. Denne delen av byen ble ganske snart kalt Forstaden. Da sagbruksprivilegiene ble opphevet 1. januar 1860 skjedde det en revolusjon i Fredrikstad. Sagbrukene spratt opp langs hele elva, og femten år senere, i 1875, var det 16 sagbruk i Fredrikstad, men da hadde det allerede gått åtte år siden Anders Bergstrøm kjøpte tomta. Apenes eide gården Nygård akkurat i den tiden Fredrikstad ble Fredrikstad slik vi kjenner byen, og det var derfor ham som litt etter litt avga grunn og tomter så byen skulle få vokseplass. Fortsatt er det mange stedsnavn i Fredrikstad som har både Apenes og Nygård i seg. Damstredet fikk ikke navnet sitt før i 1877, så dette navnet er ikke med i grunnboka.

Vi leser:

Grund og Kviteringsbog

Jacob Apenes eier af hovedgaarden Nygaard erkjender herved at have bortleiet til arbeider Anders Bergstrøm en tomt på Trulsevolden fra den øvre ende af den nye gade og op til gjerdet ved kirkegaarden 27 alen langs gadelinien fra Andreas M Andersen …?

Denne tomt bevilges førnevnte Anders Bergstrøm og efterkommende af det huus han erpaa lader opføre til at bebygge og benytte som de forgodt befinder. I afgift af dene tomt skal han og efterkommende eiere af huset betale 5 (fem) Specier Daler til hvert …..? (29de september) første gang til Mickeli 1868. Huset maa ikke nedrives eller bortflyttes uden overenskomst med grundeieren, men forblive til Pandt mod 1ste Prioritet for al resterende afgift …?

Denne Grundbogs Thinlysning bekostes af Husets eier saaledes at være …? bekreftes ved vores underskrifter …? denne Grundbog som …?Nygaard hvori alt forandstående …? udført…?

Nygaard hovedgaard den 13de ? 1867

J Apenes Anders Bergstrøm

Tenk at dette er den originale boka de en gang skrev i? Fingeravtrykkene deres finnes antagelig på den ennå. Jeg ser for meg at de sitter foran peisen på Nygaard, mens de høytidelig skriver ned det som skal stå i avtalen.

Og så begynner innbetalingene:

Grundleien til Mickeli 1867 betalt med 5 spd.

Jeg beklager at jeg ikke er særlig god til å lese den gamle håndskriften Hvis noen vil hjelpe meg med det jeg ikke forsto, er de hjertelig velkomne til det.

Jeg aner ikke hvem arbeider Anders Bergstrøm var, og heller ikke hva slags hus han bygde på tomta i 1867, men jeg har altså lest at det startet med et lavt, enetasjes hus. Etter tømmeret i veggen å dømme, var det et tømmerhus. Hvor lenge Bergstrøm bodde der, vet jeg heller ikke. I grunnboka er det nemlig bare mottaker av grunnleien som har signert, først Apenes og siden advokat Thorne. Jeg vet derfor ikke om det var Anders Bergstrøm som søkte om å sette opp et uthus i 1891. Både i 1908 og i 1910 ble det søkt om forandringer, men hvilke forandringer det var, står det ikke noe om.

Det jeg kan se er at eieren i 1915 var kjøpmann E A Herrebrøden. Da han kjøpte huset, ble tomta målt opp på nytt 2. juli dette året. Naboen, trolig i nummer 5, var lærhandler H Gullichsen. I 1926 ble huset ombygget, og jeg regner med det var da huset fikk den formen det hadde da det ble revet. Antagelig ble det nye huset bygd på deler av det gamle tømmerhuset. Det var vanlig å bevare det som var i god stand, og den tømmerveggen som kom til syne da huset ble revet kan tyde på det.

I 1938 solgte Herrebrøden huset til en Severin Johnsen. Han fikk satt opp pipe i uthuset i 1949, og huset ble også forandret noe i 1951. Senere blir det litt uklart. Vi ser at det i 1966 igjen ble foretatt en utbygging, men heller ikke denne gangen står det hva denne utbyggingen besto i. Da huset ble solgt til kommunen i 1971 var eierne Ole Olsen, Karen Johansen og Elise Knudsen. De fikk 40 000 kroner for huset. På papirer mellom 1949 og 1951 står både Elise Knudsen og Ole Olsen som eiere. Disse var trolig arvinger etter en Eline Emilie Olsen, og det er ikke sikkert de alle bodde der.

Og nå er Damstredet 7 historie. Da jeg kom fra jobben på fredag, var mesteparten av jobben gjort. Huset var nærmes flatt.

Et par timer senere ble restene skuffet opp i store kontainere, kjelleren ble fylt igjen – og så er det altså ikke mer.

Veldig snart har byen fått enda en parkeringsplass på bekostning av et stykke byhistorie. Kommunen kommer sikkert til å lage en ny vegg på Damstredet 5, – men det spørs hvor lenge det huset får stå. Huset ser ganske moderne ut, – men se hva som kom fram da veggen ble revet: Enda en tømmervegg.

Nå står tømmerveggen avkledd og flott, og jeg begynner selvfølgelig å lure: Kanskje har dette huset også noen hemmeligheter. Jeg tror jeg må ta en telefon til kommunen. Mappa til Damstredet 5 må finnes fram!

Jeg hadde spart mye tid om jeg hadde kjørt en annen vei på jobben tirsdag morgen. Da hadde jeg aldri oppdaget noe av dette, men jeg hadde kanskje fått vasket badet og klippet plenen.