At jeg gidder! Det hender andre spør meg: At du gidder å blogge. Og da forsøker jeg alltid forklare hva bloggingen gjør for meg. Men innimellom må jeg spørre meg selv også: At jeg gidder! Her sitter jeg nesten hver dag og skriver små og store bloggartikler som sendes ut i det store intet. Hver dag er det mellom 3 og 400 mennesker innom bloggen min, men skal jeg stole på kommentarene, er det bare et bitte lite mindretall som finner det særlig interessant. Man skulle tro den manglende dialogen og toveiskommunikasjonen skulle ta piffen helt fra meg. Det gjør den ikke, – bare nesten!
Likevel fortsetter jeg. De siste dagene har jeg vært fullstendig hekta på et gammelt hus. Jeg har fotografert, vært på biblioteket, ringt lokalhistorikere, besøkt kommunens arkiv, – alt fordi jeg tente på et gammelt hus (:_)). Riktig nok har ikke det noe med bloggingen å gjøre sånn direkte, for jeg ville jobbet med dette huset uansett for min egen del. Men nå som jeg har fått blogg, så vil jeg jo skrive om det også, og det tar masse tid. Hvem andre enn jeg er interessert i et jævla, gammelt, nedrevet hus?
Hvorfor gjør jeg det? Jeg vet faktisk ikke. Riktig nok har jeg skrivekløe, et enormt kommunikasjonsbehov, og jeg får en merkelig form for indre tilfredsstillelse når jeg skriver. Det gjelder både når jeg skriver om et eller annet fagområde, og når jeg skriver noe personlig. Selve skriveprosessen frigjør noe i meg og gjør meg lykkelig.
Det er merkelig, og jeg forstår det ikke. Egentlig burde jeg vaske badet. Det ser ikke ut! Men så prioriterer jeg heller å skrive tekster som blåser av sted i verdensveven, fester seg et og annet sted og blir borte.
Finnes det noen bok om skrivingens psykologi?
Den skulle jeg gjerne lese.
Livet leker 
Kommentarer er ikke nødvendigvis et mål på noe særlig. Jeg tror jeg har lest nesten alt du har lagt ut, men jeg samler opp og sitter lenge når jeg først er her.
Nuvel- jeg har i alle fall stor glede av bloggen din. Det var bare det jeg ville ha sagt 🙂
Kanskje vi har bloggesyken. Jeg undres noen ganger jeg også. Føler meg litt gått ut på dato, men så gir det noe likevel. Noen ganger kommer et superkikk til å skrive og da er det greit å vite at man har bygget opp en lesergruppe. Kjekt at noen responderer i blant ja. Det er godt å ha en plass der skrivingen kanskje treffer en og annen. Underlig med alle disse som klikker seg inn hver dag og ikke har lyst til å si noe. Vi er forskjellig, for sikkert!
Å skrive noe er å gjøre tanken om noe mer tydelig for meg selv, tror jeg.
Jeg leser ulike blogger på forskjellige måter. Akkurat din gir meg følelsen av å kikke rett inn i et annet liv (jeg vet at jeg ikke gjør det egentlig) og den type liv, slik jeg oppfatter det, representerer en del av livet som jeg har hatt og som deler av meg lengter tilbake til.
Hei – kanskje tiden er inne for å avsløre meg 🙂 . Er en av de som er innom bloggen din regelmessig. Liker faktisk bloggen din så godt, at jeg har erklært at det er min ynglingsblogg. Kom tilfeldigvis innom bloggen din for flere år siden, og når jeg selv laget meg en blogg (bare to uker siden) la jeg livetleker øverst på blogglisten min. Og på mitt første innlegg fortalte jeg alle som ville at akkurat dette her er min ynglingsblogg -og det har du ikke visst! Men fortsett med skrivinga og fotograferinga og fortellingene fra livet – helt herlig.
Haha, jeg vet det, det er du som skal skrive den boken, om skrivekløe, det er jo innlysende! Jeg skal også skrive bok, det er jeg sikker på, en gang i fremtiden…
Takk for kommentarene, jenter. Og for all del: Dette var ikke en sutrepost om at jeg ikke får kommentarer. Her var det ingen skjult agenda. Jeg leser selv blogger jeg ikke kommenterer så ofte på. Tida strekker ikke til, så jeg har valgt meg ut en gruppe blogger som jeg har gjort til mine, – og der kommenterer jeg.
Britt Åse: Jeg er enig i at kommentarer ikke er mål på noe særlig. Samtidig er det jo sånn at de fleste av oss trenger en viss form for bekreftelse. Det er nettopp derfor jeg er forundret over at jeg fortsatt skriver.
Betty: Vi har absolutt ikke gått ut på dato. Vi er ferskvare så lenge vi lever.
fr.martinsen: Enig med deg! Og det er akkurat det jeg sier til elevene mine når jeg skal argumentere for hvorfor det gjør oss godt å sette skriftlige ord på meningene våre. Når vi skriver rydder vi i hodet og finner ting vi ikke visste vi hadde.
Solgunn: Du verden. Jeg takker og bukker og alt det der. Men du har da kommentert her før?
9na: Bok, ja, – eller bøker. Mange bind, om skrivepsykologi, skolepolitikk, gamle hus…
Hei Hege! Det er alltid morsomt å lese det du skriver! Håper alt er bra på kvernhuset. Anders snakka noe om å fikse en reunion til neste år. Det hadde jo vært superhyggelig! Stor klem fra Mari
Jeg setter stor pris på at din kløe resulterer i at du bloggskriver framfor å vaske badet, Hege.
Jeg gleder meg stadig over dine refleksjoner, fine bilder, skråblikk, humor, sidespark, glede og ikke minst «folkeopplysning» – når jeg titter innom bloggen din.
Du imponerer meg med din energi og aktivitet! Og viten! Det kjennes godt å ha et sted som «Livet leker» å hente litt inspirasjon og undring.
Takk for at du deler.
Mvh Elisabeth
Dette er første gang jeg lægger en kommentar på din blog, men jeg læser den hver dag med stor interesse:-)
Så det er der du er, Mari. Nå har jeg vært inne på siden din og kikket. Lykke til i Karkow!
Tusen takk for utrolig hyggelige ord, Elisabeth. Nå ble jeg litt flau her. Det er alltid hyggelig å få ros, men viktigst er det å vite at det er folk her.
Gjør du, C.O.? Nå kan jeg jo gruble på hvem du kan være. Uansett er du hjertelig velkommen.
Jeg er kvinde,folkepensionist,72 år og bor i Nordsjælland i Danmark.
Jeg er glad for at læse hvad du skriver og at se dine dejlige billeder fra Norge,de er så smukke:-)
Heisann!
Vil bare si at jeg leser bloggen din hver dag.
Bloggen din er helt topp!!
http://www.zak.no
Takk for informasjonen, C.O. Nå vet jeg at du er her, og det er hyggelig.
Din byggeblogg har jeg jo fulgt hele veien, Mariann. Gratulerer med et utrolig lekkert hus. Når jeg ser budsjettoverksridelsene deres blir jeg helt matt. Da vi kjøpte vårt hus i 1986 ga vi 420 000 for det – og det var dyrt. Dessuten var renta 14 % dengangen. Sånn har prisene forandret seg.
Kjenner meg veldig igjen i dette innlegget. Jeg spør også meg selv av og til (ganske ofte faktisk) hvorfor jeg blogger. Det tar jo en del tid. Tjener du noe på det? spurte en venn av meg som er direktør. Og ristet på hodet da svaret var nei. Men det er en form for indre tilfredsstillelse, som du sier, og så er det en måte å kommunisere og publisere på. Som forfatter og oversetter (og også som billedkunstner for så vidt) lever jeg av å publisere, og hensikten med å begynne å blogge i sin tid var å prøve en helt annen form for publisering. En ting er helt sikkert – bloggingen gir mye tilbake.
Heisann – hilsen fra DK. Når du ser en gjest fra Århus, da er det kanskje meg (hvis du har den funksjonen på bloggen din at du kan se hvor leseren kommer fra – jeg tror Madame har den). Jeg har 3 blogs jeg leser nesten daglig, din er en av dem – men jeg kommenterer sjelden… En av de andre bloggere skrev, at det for henne er «utrensende» – jeg er bare glad for å «være med».
PS – «sutre» er et glimrende ord som ikke finnes like bra på dansk. «Gretten» også! 🙂
Det ser ut til at vi føler på samme måte for bloggingen, Theme Melck. Når du skriver bøker og oversetter får du vel heller ikke en flom av kommentarer, – i hvert fall ikke sett i relasjon til den tiden skriveprosessen tar. Han spurte om du tjente penger på det, direktøren. Det beste i livet er gratis, og det er faktisk sant. Likevel har tanken streifet meg noen ganger. Den teksten jeg publiserer i kveld, om det gamle huset, – den burde jo strengt tatt vært av interesse for lokalavisen. Da måtte jeg selvfølgelig endret sjanger, men det er jo en smal sak. Men her på bloggen behøver jeg ikke spørre noen om de vil lese det jeg skriver.
Velkommen til deg også, Tine. Det er jo faktisk litt hyggelig å få vite at du besøker meg hver dag. For meg betyr det veldig mye. Det er morsomt at du plukker opp norske ord. Vi har jo på mange måter samme språk. Jeg leser en del danske blogger, og jeg merker at jeg plukker opp danske ord og bruker dem der det passer. Mange av ordene har jo en gang vært i bruk på norsk også, – i hvert fall i skriftspråket, og da går det godt an å ta opp bruken av dem. På den måten får jeg et rikere språk.
God fredagskveld til dere alle.
Og måske er det din blog, der gør det lettere for mig at forstå norsk 😉 Vi har en norsk læge og i sidste uge havde vi en norsk underviser på mit forflytningskursus 🙂
Hvis det er sånn, så er det jo bra, Lene. Men mellom skrevet dansk og skrevet norsk er det jo bare nyanser. Det er språklydene som av og til volder oss problemer. Jeg håper du forstår legen din.
Jeg er glad for at du skriver.
Det er interessant, provokerende, afslappende, tankevækkende.
Det tager tid og nogle gange må man springe over.
Jeg skriver også andre ting, kursusmaterialer, artikler. Det er krævende. Blog-skriveri er sjovt og mere uforpligtende. Det er som om jeg bliver bedre til at skrive, hver gang jeg prøver.
Jeg skriver på webloggen for at kommunikere med positive, venlige mennesker, som viser sig fra deres bedste sider.
«men skal jeg stole på kommentarene, er det bare et bitte lite mindretall som finner det særlig interessant»
…Stol ikke på kommentarerne! Der er sikkert mange flere der, som jeg, følger din blog med stor glæde, men ikke er så flittige med kommentarerne som de måske burde være.
Så nu vil jeg benytte lejligheden til at sige det: jeg nyder både dine ord og dine billeder, og er glad for at du vælger blogging frem for rengøring 😉
Kanskje skal jeg ikke stole på kommentarene, Anne, men uansett hva hele resten av Bloggland måtte mene: De er viktige – for meg. I min ideelle bloggverden hadde alle som leste regelmessig gitt et lite vink sånn en gang i blant, – gjerne veldig sjelden, men en gang i blant. Så visste jeg at de var der. I tillegg ville alle som mente noe kommentert skikkelig, diskutert med meg, kranglet med meg osv. På den måten ville det ligne på en samtale.
Det er dessuten bare de bloggerne som kommenterer jeg kan utvide bekjentskapet med inn i Real Life. Jeg har nemlig tenkt meg på bloggtreff i København.
En annen fordel med kommentarer er jo at jeg blir kjent med kommentatorenes blogger. Sannheten er at jeg ikke har tid til å lese flere, men i tillegg til å ikke vakse badet, kan jeg jo også la kjøkkenet gro ned av skitt.
Og nå kjenner jeg altså Lea Amalie, – det skal ikke undervurderes.