At jeg gidder! Det hender andre spør meg: At du gidder å blogge. Og da forsøker jeg alltid forklare hva bloggingen gjør for meg. Men innimellom må jeg spørre meg selv også: At jeg gidder! Her sitter jeg nesten hver dag og skriver små og store bloggartikler som sendes ut i det store intet. Hver dag er det mellom 3 og 400 mennesker innom bloggen min, men skal jeg stole på kommentarene, er det bare et bitte lite mindretall som finner det særlig interessant. Man skulle tro den manglende dialogen og toveiskommunikasjonen skulle ta piffen helt fra meg. Det gjør den ikke, – bare nesten!
Likevel fortsetter jeg. De siste dagene har jeg vært fullstendig hekta på et gammelt hus. Jeg har fotografert, vært på biblioteket, ringt lokalhistorikere, besøkt kommunens arkiv, – alt fordi jeg tente på et gammelt hus (:_)). Riktig nok har ikke det noe med bloggingen å gjøre sånn direkte, for jeg ville jobbet med dette huset uansett for min egen del. Men nå som jeg har fått blogg, så vil jeg jo skrive om det også, og det tar masse tid. Hvem andre enn jeg er interessert i et jævla, gammelt, nedrevet hus?
Hvorfor gjør jeg det? Jeg vet faktisk ikke. Riktig nok har jeg skrivekløe, et enormt kommunikasjonsbehov, og jeg får en merkelig form for indre tilfredsstillelse når jeg skriver. Det gjelder både når jeg skriver om et eller annet fagområde, og når jeg skriver noe personlig. Selve skriveprosessen frigjør noe i meg og gjør meg lykkelig.
Det er merkelig, og jeg forstår det ikke. Egentlig burde jeg vaske badet. Det ser ikke ut! Men så prioriterer jeg heller å skrive tekster som blåser av sted i verdensveven, fester seg et og annet sted og blir borte.
Finnes det noen bok om skrivingens psykologi?
Den skulle jeg gjerne lese.
Livet leker 