Så har det skjedd igjen: En skoleelev i Finland har tatt med seg ti andre elever i døden. Det er skremmende, og for lærere og elever gir det litt ekstra å tenke på. Kan det skje hos oss? Hva gjør vi da?
Det er ikke stort vi kan gjøre hvis noen skyter på oss, – men jeg kommer til å tenke på det som skjedde i Beslan i 2004. Riktig nok var dette noe helt annet enn det som nå har skjedd i Finland, men noe skjedde, noe ble sagt som en følge av det som skjedde i Beslan, – noe jeg aldri har glemt.
Dagen etter at alt var over, var tiendeklassingene mine veldig opptatt av det som hadde skjedd, og mange hadde behov for å prate. Vi snakket om hva vi ville gjøre hvis vi kom ut for noe sånt, og jeg innrømmet at jeg ikke visste hvordan jeg ville oppføre meg. Jeg sa at jeg håpet jeg ville beskytte elevene mine, få dem i sikkerhet hvis mulig og oppføre meg sånn at jeg kunne leve med meg selv etterpå. Men jeg vet jo ikke. Tenk hvis jeg sprang og gjemte meg i et kott og lot elevene klare seg selv? Tanken er ikke til å holde ut.
Vet vi hvordan noen av oss ville oppføre seg, da? spurte jeg. Det ble stille. Så var det en elev som rakte opp hånden. Hun hadde noe å si. Vi vet hva Alban ville gjort, sa hun. Alban satt i den andre enden av klasserommet, og han skvatt da navnet hans ble nevnt. Jenta fortsatte: Han ville hjulpet så mange som mulig i sikkerhet, og han ville garantert reddet seg selv helt til sist.
De andre elevene nikket og var enige. Jeg også.
Så ringte det ut.
Livet leker 