Er det fordi dere har utovertiss at dere tror at dere er Guds gave til menneskeheten? Det var jeg som glefset spørsmålet i klasserommet her om dagen. Jeg var litt oppgitt over noen av guttene i klassen min.
Jeg vet jeg generaliserer, og det er mange, mange unntak. Likevel er det en klar tendens: Guttene på ungdomsskolen har få hemninger, og de tar veldig, veldig stor plass i klasserommet. Mitt lille utbrudd vrengte seg ut i slutten av en historietime. Jeg stilte en del spørsmål fra emnet vi jobber med, og flere av guttene tok fullstendig av. De var superivrige, ropte høyt mens de flagret med hendene i været – før de med høy, nærmest ropende stemme hylte ut feil svar. Det var tydelig at det ga dem en slags fellesskapsfølelse å oppføre seg på denne måten, og det plaget dem absolutt ikke at de fikk beskjed om at svarene var helt på jordet. Det viktige var å få eksponere seg. De jentene som ville svare rakte hånda forsiktig i været, og når jeg spurte dem, svarte de så lavt at jeg måtte be dem gjenta svaret. Bør jeg nevne at jentenes svar nesten alltid var korrekt? De rekker nemlig sjelden opp hånda før de er sikrte på at svaret er riktig, og jeg kan se at mange jenter synes det er ubehagelig å svare feil.
Jeg blir irritert, men mest av alt lei meg for at det fortsatt er så stor forskjell på kjønnene. Guttene er så fulle av seg selv, og mye mindre selvkritiske enn jentene. I utgangspunktet er det fint. Vi vil jo at ungdommene våre, både gutter og jenter, skal ta plass, våge å eksponere seg selv, ha selvtillit. Mange av guttene har alt dette. De smiler og ler, de smisker, flørter og skrur på sjarmen – og de tar ordet enten de får det eller ikke. Og selv om det er fint at de ikke er beskjedne, så får det være grenser. Litt ydmykhet hadde ikke skadet, og særlig ikke siden guttenes overeksponering av seg selv er med på å trykke de forsiktige jentene ned. Min jobb er å oppmuntre alle elevene til å kaste seg utpå i klasserommet, likevel må jeg også bruke tid på å parkere guttene, sånn at jentene slipper til. På mange måter blir det feil også. Når jeg demper guttene, tolker både gutter og jenter det dithen at de skal holde seg tilbake, – og det er jo slett ikke hva jeg mener. Jeg vil ha dem fram på gulvet alle sammen, uten at det går på bekostning av det ene eller det andre kjønnet.
Jentene jobber mer med skolearbeidet enn guttene, og de får i gjennomsnitt bedre karakterer. Men hva hjelper vel det? Fortsatt er det guttene som er sjefer, guttene som tjener mest, guttene som blir politikere.
Det er sjelden noen av elevene stiller spørsmålstegn ved kjønnsrollemønsteret. De sier i det hele tatt lite om denslags, mindre enn jeg husker at jenter gjorde da jeg var ung. Og når jeg tar opp likestillingsspørsmål, er det ofte jentene som synes at jeg overdriver. Dere tror det kanskje ikke, men dette er et sitat fra et brev skrevet av en tretten år gammel jente sist uke: I familien min er vi tre barn, to gutter og en jente. Det er fint å ha brødre, men det dumme med det er at det blir ekstra mye å gjøre for meg med rydding og oppvaskmaskinen og sånn.
Jeg gremmes!
Livet leker 