Ønskereprise

Det er på dager som i dag jeg føler at bloggen min biter seg selv i halen. Veldig mye av det som er spesielt hyggelig i livet vårt har en tendens til å gjenta seg år etter år. Fjellturen til Vesle Skaugum sammen med kolleger og gode venner er en sånn spesielt hyggelig begivenhet. Ofte er det slitsomt å dra av sted sånn etter jobben på fredag, men denne turen gleder jeg meg til lenge i forveien. Turen er en tradisjon, men som verten vår denne helga sier: Vi skal ikke kødde med tradisjonene våre. Og det er jo sant. Tradisjonene skaper akkurat den rytmen i livet som jeg er så glad i. Men er det noe poeng å blogge om det samme år etter år? Egentlig kunne dere bare lest på posten fra i fjor, og så ville dere visst akkurat hva vi har gjort i år. Med meget få unntak har denne helga vært helt lik fjorårets, – nærmest skritt for skritt, – og det er akkurat som vi vil ha det, nærmest som en ønskereprise.

I år som i fjor handlet det om å pakke ned strikkastrømper og knikkers. Vi skulle til fjells. Destinasjonen var igjen Vesle Skaugum på Golsfjellet, – et sted stappfullt av norsk krigshistorie. Vi fikk et stort, fint rom, og dusjen lå i gangen rett ved siden av.

Fredagskvelden besto av spekemat, rømmegrøt og en usedvanlig vennlig og demokratisk quiz av det slaget der alle ble like teite, og ingen kunne svare riktig på noen ting. Og så ble det tidlig stille rundt om på rommene.

Selv om vi gjentar alle prosedyrer hvert år, er det vanskelig å gjøre noe med været. Det var derfor ingen som klaget da det så sånn ut utenfor vinduet ved frokostbordet i dag tidlig:

Dette er en helg uten stress og pes, og etter frokosten gikk gutta ut for å sjekke vær og føreforhold. Det var kjølig, men mildt, overskyet, men solfylt. Akkurat som vi vil ha det. Som vanlig deler vi oss i to: De som drar på langtur og de som drar på korttur. Egentlig er det bare tull. De som påstår at de drar på langtur kjører alltid av sted i bil, mens vi som skal gå noe kortere, vi legger i vei til fots. Likevel kommer de som kjørte av sted i bilene sine alltid hjem før oss. Jeg tror de lurer oss.

Selv om det er høst, har det vært lite frost, og høstfargene har ikke satt seg skikkelig ennå. Pent er det uansett på fjellet i september. Det er noe med kombinasjonen gamle hus, skigarder, høstfarget natur, blå himmel – det er rett og slett overveldende flott.

På Golsfjellet er det mange ganske sjarmløse hyttegrender. Der ligger de nye hyttene på rekke og rad, og alle er bygd i den samme liksomgamle stilen. Det har selvfølgelig sine fordeler å klumpe seg sammen sånn, men jeg foretrekker likevel ekte vare.

Nordmenn er kjent for å gå på tur, men hvis noen tror vi bare går og går uten mål og mening, – så tar de grundig feil. Da jeg var liten skulle vi alltid på Skihytta. Det var hovedmålet. Underveis hadde vi delmål. Vi gikk for eksempel til appelsintreet, og der delte vi en appelsin før vi gikk videre. Målet i dag var Guriset. Der er det stor veranda, vakker utsikt og øl. Vi sa ikke nei takk til noen av delene.

Disse fjellhotellene sliter litt med imagen. I våre dager vil gjestene ha all mulig moderne komfort, og skal det være riktig moderne, henger man på et spa eller resort etter hotellnavnet. Men samtidig skal det smake av gammeldags fjelliv og tradisjoner også. For å få til det, lager hotelldekoratørene små tablåer rundt på hotellene. Sånne tablåer er det over alt i Norge. De består gjerne av noe gammelt træl som skal gi en illusjon av at vi er i en annen tid, midt i historien og de gamle tradisjonene.

Et ekte norsk turmål skal helst ligge på en topp. Det gjør dette også. Fordelen er at hjemturen går som en vind. Selv om gangavstanden er beskjeden, skal man altså ikke kødde med tradisjoner, – heller ikke når det gjelder bekledning. Store deler av damene, meg selv inkludert, er iført knikkers og strikkastrømper. Aller helst skal de være hjemmestrikka. Når sant skal sies, så er det litt komisk hele greia. Men det pussige er at disse klærne faktisk er med på å understreke stemningen: Vi er på tur, vi er friske, vi er norske. Det er viktig med riktige rekvisitter når vi iscenesetter livene våre.

Maten på sånne fjellhytter er et kapittel for seg, og sant å si orker jeg nesten ikke skrive om den, – til det er jeg for mett! De to som bestyrer kjøkkenet serverer oss varme og kalde retter fra skog og mark, og vi lar oss ikke be to ganger. Det er det som er problemet. Det blir for mye og det blir for ofte. Det er grenser for hvor lenge man orker å spise dessert til både lunsj og middag. Men godt er det. Veldig godt. Og etter hvert måltid må en tre – fire av gutta gjøre kjøkkentjeneste. De kaster seg inn i skrubben med liv og lyst, – og da synker i hvert fall maten litt før neste måltid.

Mellom lunsj og middag er det også et fast program. Som vanlig ble det avholdt ølympiske leker, mer korrekt: parølympiske leker. Grenene er stort sett som tidligere, med blindsmaking av sjokolade som et høydepunkt. Vi konkurrerer individuelt, og det oppfordres både til doping og bestikkelse av dommeren. Jeg prøvde begge deler uten særlig hell. Heller ikke i år ble jeg den heldige eier av vandrepokalen. Den burde jeg absolutt ha presentert et bilde av, men det får bli til neste år. Hvis jeg skal fortsette å skrive om de samme arrangementene hvert år, kan det være kjærkomment å spare noen av fotoobjektene.

Etter en treretters middag med innlagte taler og pokaloverrekkelser, ble vi invitert på Caribisk aften i peisestua. To av gjestene har vært på sitt livs seilas, – den varte i et helt år. Til svingende rytmer ble vi servert caribisk rom og en forrykende filmpresentasjon av et spennende år ingen av oss andre ville våge å legge ut på. Snakk om kontrast til norsk høyfjell.

Vi har vært tretti mennesker på tur, og de fleste kjenner vi godt. Noen av gjestene er venner fra barndom og ungdom, – venner som vi ikke lenger har så mye kontakt med. Dem har det vært ekstra hyggelig å få prate litt med. Hva har vi ellers gjort denne helga? Drukket rødvin, smilt, prata skit, lest aviser, ligget på køya, skravla, ledd og sittet i solveggen med bena høyt og kjent årets siste ekte varme i ansiktet. Vi har hatt det aldeles strålende.

Det ble faktisk en ønskereprise!

4 responses to “Ønskereprise

  1. Frygt ikke for gentagelser og ritualer. Eksempelvis kigger jeg hver dag på din blog. Og det gør jeg også fra Det fjerne Østen.

    To forget a friend is sad. Not every one has had a friend. And if I forget her, I may become like the grown-ups who are no longer interested in anything but figures…
    The little Prince

  2. Det er godt å vite at du er her selv om du er et helt annet sted, Holger. Og Le petite prince har alltid noe å lære oss.

  3. Tilbaketråkk: Kuer og regn på fjellet | Livet leker

  4. Tilbaketråkk: No ser eg atter slike fjell og dalar | Livet leker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s