Om det er en parallell, eller om historiene bare har fellestrekk, vet jeg ikke, – men når jeg ser biskop Ernst Baasland, så ser jeg også Torvald Helmer. I Et dukkehjem låner Nora Helmer mange penger. Pengene skal brukes til en reise til Italia, og målet med reisen er å gjøre hennes mann, Torvald, frisk fra en alvorlig lungesykdom. Siden hun som kvinne ikke kan ta opp lån, forfalsker hun av forskjellige grunner en underskrift, og går senere gjennom store prøvelser for å få betalt tilbake lånet uten at noen oppdager hva hun har gjort. I mange år er dette pengelånet Noras søte hemmelighet. Selv mener hun at hun ved å låne disse pengene har berget sin manns liv. Så kommer alt for dagen, og helvetet bryter løs. I alle år har Nora ventet på Det vidunderlige. Når Torvald en gang får vite hva hun har gjort, vil han ikke bli sint, men heller takke henne. Selv om hun har brutt loven, vil han forstå at alt er gjort av kjærlighet til ham, – og han vil ta alt på seg. Det er det som er det vidunderlige Nora venter på.
Vi vet hvordan den historien endte.
Mindre vet vi om hvordan det Baaslandske familiedrama vil ende. Vi har sett denne vellykkede familien fra utsiden, men som i et ekte ibsensk drama, blir teppet trukket til side, og mørke hemmligheter fra (den nære) fortiden blir trukket fram. Her er det også en kone som har lånt penger over evne for å redde et familiemedlem, i dette tilfellet en sønn. Noras lån var beskjedent i denne sammenhengen, – bare nok til å dekke ett år i Italia. Det kunne blitt mange år i Italia for de 16 millionene Bodhild Baasland har forsynt sin sønn med. Hun har helt sikkert gjort det av kjærlighet. Skal vi tro biskopen, er det hans kone som har stått for organiseringen av disse astronomiske lånene. Selv har han bare delvis vært klar over hva som har foregått. Hun har desperat ønsket å berge sin spillegale sønn ut av et økonomisk uføre, og når Ernst Baasland forteller om sin sønn, skjønner vi at det også her kan ha stått om livet.
Kanskje Bodhild Baasland har gått og ventet på Det vidunderlige akkurat som Nora gjorde det i Et dukkehjem. Spørsmålet er om det er nettopp Det vidunderlige som har intruffet i familien Baasland. Biskopen står gang på gang fram i media og forteller om sin familietragedie. Han forklarer hvordan han har til hensikt å komme ut av uføret, hvordan han ser på sin sønn etter dette og han vurderer til og med sin stilling som biskop. Henne ser vi ikke noe til, men biskopen forteller at hun er langt nede, – samtidig som han omtaler henne som sin kloke kone.
Gjør han det Torvald ikke gjorde, – tar på seg alt og bærer det alene?
Jeg vet ikke, men det hadde vært spennende å høre Bodhild Baasland fortelle historien fra sin side av sofaen.
Vi vet hvordan det gikk med Nora og Torvald Helmer. Vi kjenner ikke familien Baasland, og kanskje har de som Helmers flere mørke hemmeligheter å jobbe med. Hvem som i så tilfelle burde velge Noras løsning: å gå for å finne sitt eget liv, vet vi heller ikke noe om. Ikke har vi noe med det heller. Dette er ikke figurer i et drama, men ekte mennesker som får sitt livs vanskeligste periode eksponert for hele landet. Og jeg tror alle som har sett Ernst Baaslands kamp de siste ukene håper han ikke ender opp like ulykkelig som Torvald Helmer.
Livet leker 