Hva er det med kommunikasjonen mellom mødre og døtre? Hvorfor blir det så lett galt når vi mener det så godt?
Jeg ringte ungene mine i går. Vi hadde ikke snakket sammen på en uke, og jeg ville gjerne høre at alt sto bra til før vi begynner en ny arbeidsuke. Jeg startet med Marthe:
Hei, vennen min. Har du det bra?
Helt flott.
Har du fortsatt vondt i halsen din?
Nei, da, – den er helt fin.
Hva har du holdt på med i det siste, – fortell litt da?
Jeg har holdt på med live-arrangementet vårt. Det har vært kjempefint.
Så langt så godt. Men så er det jeg blir teit, og jeg forstår ikke hva som skjer.
Men hvordan går det med studiene dine? Jeg synes bare du forteller om rollespill og hva du gjør på fritida. Jeg hører så lite om masteroppgava di.
Jeg kunne bitt meg i tunga. Au, da! Det er helt greit å spørre hvordan det går med studiene, – men det andre mølet kunne jeg jo spart meg. Jeg hørte det med en gang jeg hadde sagt det. Padder hoppet ut av munnen min. Hvorfor gjør jeg sånn? Svaret er at jeg ikke aner hvorfor. Jeg har antagelig en underliggende redsel for at det skal glippe for henne, at hun skal gå lei og fokusere for mye på ting utenfor studiene og så vil jeg gi henne en påminnelse. Jeg er kontrollfreak!
Hvis jeg hadde hatt grunn til bekymring, så hadde det kanskje vært greit å si noe sånt. Men det har jeg jo ikke på noen måte. Marthe er bare 23 år gammel, en alder da mange slett ikke vet noe om hva de vil med yrkeslivet sitt. Selv er hun godt i gang med masteroppgaven sin, hun har fått fast deltidsjobb innenfor sitt fagområde og alt dette har hun rukket til tross for at hun for to år siden tok ett års pause fra studiene for å jobbe som historisk arkivar. I tillegg til dette jobber hun frivillig i et tidsskrift og har en aktiv fritid. Med andre ord har hun fått til imponerende mye sin unge alder tatt i betraktning, og hun har aldri hatt noe annet enn full kontroll. Er det noen som ikke trenger en påminning fra mora si, så er det henne. Jeg er så superstolt av henne at jeg kjenner jeg svulmer.
Likevel presterer jeg altså å komme med en kommentar som oser av det stikk motsatte. En kommentar som sender ut signaler om at jeg ikke har tillit til henne, – og det til tross for at hun har all den tilliten jeg kan oppdrive.
Hvordan er det mulig?
Men jeg jobber med saken. Jeg skal slutte med dette tullet mitt, – bare gi meg litt tid.
I mellomtiden: Unnskyld, Gullungen min!
Livet leker 
Pass på at hun leser dette..
Dette er bare nedarvet i mødre. De må bare passe litt ekstra på.
Og alle barn i alle årtider har frest tilbake ett svar 😉
uha, Hege, men flot at du erkender at det er uden for dit domæne. Jeg tror vi spørg af interesse mere end vi spørg om der er styr på det. Men vi kan jo komme til at lyde anderledes end det der er vores hensigt. Jeg tror du spørg til Masteropgaven fordi du syntes det er meget interessant og ikke tænker over hvilket pres du lægger på hende. Hvis ikke hun dyrker sin fritid på fulde gardiner så bliver hendes Master ikke god 🙂 Jeg sender Mor og datter et stort københavner knus
Jo – jo. Vi har alle været der.I disse tider gør jeg meget ud af at «snakke» min datter til at holde focus på en universitets-opgave. Det er en balancegang.
Åh for resten ….http://clemmen48.wordpress.com
Huff ikke lett ikke lett. Ikke i det hele tatt. Men et sted må paddene ut, faktisk.
Jeg tror også det ligger i oss, tordenhill. Og selvfølgelig spør jeg egentlig av interesse, Marianne. Det kommer bare så galt ut når det er mødre som sier det. På den annen side er det både en mottaker og en avsender her, og jeg tror det handler aller mest om roller. Døtre har en tendens til å tolke sine mødre, og ofte tror jeg vi overtolker dem. Det vet jeg av egen erfaring. Jeg er veldig var på tonefallet når min egen mor sier noe. Sånn er det bare. Og nå skal det sies at jeg skrev dette ut fra min opplevelse. Kanskje datteren min ikke registrertte det i det hele tatt.
Jo altså… jeg ble jo litt muggen. For når du spør om hva jeg har gjort i det siste, på slutten av helga, – er jo det man har gjort i helga det som ligger lengst framme i hodet, sant. Og det jeg gjorde i helga var å se på poirot fordi jeg var sliten og ikke orka å gå ut, og ha et oppstartsmøte for spillerne som har meldt seg på arrangementet vi lager… fikk litt følelsen av at jeg må forsikre deg om at jeg gjør nyttige ting hele tiden, – og å passe på å presse inn i alle samtaler og alt man sier og gjør at man er nyttig og flink er litt… kunstig, syns du ikke?
Men det er jo ikke som om jeg trodde du mente noe galt, og det var ikke akkurat noe jeg gikk og grubla på, bare en pitteliten irritasjon akkurat der og da.
Klems
Klems til deg også, Marthe.
Åh hvor jeg kender det Hege, og jeg er jo først lige startet med at have børnene boende andre steder 🙂
Og så er jeg glad for at du skriver, at der er gået en uge siden sidst I snakkede. Mange, jeg kender, snakker med deres børn/mødre hver dag! det kan og vil jeg ikke leve op til 🙂
Det er ikke så viktig for meg når eller hvor ofte jeg snakker med ungene mine, Lene. Det jeg trenger er en forvissning om at de har det bra. Har de det, behøver jeg ikke direkte kontakt så ofte. Jeg har det jo også bra her jeg er, og livet mitt er fullt av jobb og alt det andre, – akkurat som ungenes liv er.
Hege, du er flink å sette ord på og belyse en situasjon jeg kjenner meg igjen i. Både kommunikasjon oppover og nedover i generasjonene, der roller og tolkning/feiltolking og ikke minst følelser fort kan forstyrre budskapet.
God selvinnsikt har du.
Og nettopp ved å ha bevissthet rundt dette, gjør jo at vi forhåpentligvis i nye liknende samtaler kan «styre unna paddene».
Kommunikasjon er spennende, kan være vanskelig og etter min mening et område man har gode muligheter for utvikling. Og disse rollene våre, lar seg ikke forandre i en fei.
Mvh Elisabeth
Visst er kommunikasjon et av de livsområdene der vi faktisk kan utvikle oss i positiv retning, Elisabeth. Men det krever bevissthet og handling.