Noen ganger er jeg helt teit

Hva er det med kommunikasjonen mellom mødre og døtre? Hvorfor blir det så lett galt når vi mener det så godt?

Jeg ringte ungene mine i går. Vi hadde ikke snakket sammen på en uke, og jeg ville gjerne høre at alt sto bra til før vi begynner en ny arbeidsuke. Jeg startet med Marthe:

Hei, vennen min. Har du det bra?

Helt flott.

Har du fortsatt vondt i halsen din?

Nei, da, – den er helt fin.

Hva har du holdt på med i det siste, – fortell litt da?

Jeg har holdt på med live-arrangementet vårt. Det har vært kjempefint.

Så langt så godt. Men så er det jeg blir teit, og jeg forstår ikke hva som skjer.

Men hvordan går det med studiene dine? Jeg synes bare du forteller om rollespill og hva du gjør på fritida. Jeg hører så lite om masteroppgava di.

Jeg kunne bitt meg i tunga. Au, da! Det er helt greit å spørre hvordan det går med studiene, – men det andre mølet kunne jeg jo spart meg. Jeg hørte det med en gang jeg hadde sagt det. Padder hoppet ut av munnen min. Hvorfor gjør jeg sånn? Svaret er at jeg ikke aner hvorfor. Jeg har antagelig en underliggende redsel for at det skal glippe for henne, at hun skal gå lei og fokusere for mye på ting utenfor studiene og så vil jeg gi henne en påminnelse. Jeg er kontrollfreak!

Hvis jeg hadde hatt grunn til bekymring, så hadde det kanskje vært greit å si noe sånt. Men det har jeg jo ikke på noen måte. Marthe er bare 23 år gammel, en alder da mange slett ikke vet noe om hva de vil med yrkeslivet sitt. Selv er hun godt i gang med masteroppgaven sin, hun har fått fast deltidsjobb innenfor sitt fagområde og alt dette har hun rukket til tross for at hun for to år siden tok ett års pause fra studiene for å jobbe som historisk arkivar. I tillegg til dette jobber hun frivillig i et tidsskrift og har en aktiv fritid. Med andre ord har hun fått til imponerende mye sin unge alder tatt i betraktning, og hun har aldri hatt noe annet enn full kontroll. Er det noen som ikke trenger en påminning fra mora si, så er det henne. Jeg er så superstolt av henne at jeg kjenner jeg svulmer.

Likevel presterer jeg altså å komme med en kommentar som oser av det stikk motsatte. En kommentar som sender ut signaler om at jeg ikke har tillit til henne, – og det til tross for at hun har all den tilliten jeg kan oppdrive.

Hvordan er det mulig?

Men jeg jobber med saken. Jeg skal slutte med dette tullet mitt, – bare gi meg litt tid.

I mellomtiden: Unnskyld, Gullungen min!