Vi har vært på skoletur, – den første. 160 fjortiser og åtte lærere på tur til Fredriksten festning i Halden. Det var den kulturelle skolesekken som inviterte, og DeltaK hadde laget opplegget. Og for et opplegg! Det er en utfordring å organisere så mange unger, og som oftest er det lærerne som må gjøre den jobben. I dag skulle de gjennom et tettpakket program, og tidsmarginene var små. Da kan det være godt med litt militær disiplin. Dessuten passet det godt med denslags siden vi var på en festning.
Selv hadde vi bare delt klassene inn i grupper og utnevnt gruppeledere. Resten ordnet arrangørene, – en haug med pensjonerte lærere og offiserer fra ulike organisasjoner. I hvert fall gjettet jeg på at de var offiserer. De hadde ikke glemt gamle kunster noen av dem. Jeg var imponert. Da vi kom var det satt opp plakater, en for hver av de 36 gruppene. Ungene ble samlet i en bue rundt han som skulle informere. Lydanlegget fungerte, og alt ble ledet på en forbilledlig måte.
Vi var ikke alene. Tre andre skoler var representert, og alle gruppene ble sendt ut i puljer. Våre grupper startet på museet. Over alt var det voksne som tok oss imot, oppgaver ble delt ut, og det ble gitt informasjon uten at det ble så mye at noen rakk å kjede seg. Elevene var blide og positive, men den vanlig tendensen viste seg: Jentene kastet seg over oppgavene med all sin pliktfølelse. Guttene hadde nok med å rusle rundt for å se seg om, og de måtte hukes inn hvis de skulle bidra med noe.
Det tar tid å samle så mange unger for å få dem på plass i Halden, så da første oppgaverunde var over var det allerede tid for lunsj. Omgivelsene var det ikke noe å si på, og det så ut til at de fleste koste seg. Noen valgte å spise medbragt matpakke og drikke. Her hadde noen mammaer og pappaer lagt seg i selen og pakket ned både mat, brus og litt godteri. Andre stilte seg i kø for å kjøpe burgere eller annen god kjøpemat. Det smakte nok deilig, men for noen ble det litt vel lenge å stå i kø.
Så var det ut på tur igjen. Denne gangen var det tid for historisk teater. Et fantastisk teater. Forestillingen fortalte den tragiske historien om giftmordersken Sophie Johannesdatter, den siste som ble henrettet i Norge. Hovedrollen ble framstilt på en fremragende måte, og noen måtte opp med en finger i øyekroken da de fikk høre livshistorien til denne fattige tjenestejenta. Pensjonisten som fulgte oss rundt, kunne fortelle at to av dem hun hadde myrdet var hans oldeforeldre.
Vi var heldige med været. Riktig nok var det ganske sur vind, men det var tørt. Regnet kom først da vi hadde satt oss inn i bussen. Den siste oppgaven vi fikk, var en kunnskapsløype rundt på fortet. Elevene fikk høre korte foredrag, de konkurrerte om å svare på oppgaver og de fikk måle avstander og vise andre ferdigheter, Over alt ble de tatt imot av kunnskapsrike pensjonister. Alle var bestemte og viste autoritet. Samtidig var de blide og hyggelige og fulle av lovord over elevene våre. Det var ingen grunn til noe annet. Det har satt seg en god kultur i denne gjengen, og jeg kan nesten ikke få sagt hvor lettet og glad jeg er for det. Det betyr antagelig tre år i et godt arbeidsmiljø for både meg og elevene. Det kan ikke overvurderes.
Vi gikk videre, og nå begynte vi å bli slitne. Siste post på programmet var demonstrasjon av gamle svartkruttvåpen. La oss bare konstatere at det smalt skikkelig.
I bussen hjem var vi voksne ganske slitne, – men det var ikke ungene. De sang og skråla hele veien: En bussjåfør, en bussjåfør, – så kom Fragglesangen, FFK- sangen – og til slutt lukket jeg både ører og øyne og lente meg tilbake.
I dag har det også vært tur, – denne gangen i skog og mark.
Livet leker 