Det hjelper å tenke at det er litt synd på meg. Det er mye trøst å få i selvmedlidenhet, – men egentlig har jeg ikke så mye å klage over, tross alt. Etter en lang dag med skoletur, kom jeg meg til legen igjen. I dag sendte han meg fluksens til sykehusets vakthavende øyelege.
Endelig!
Der ble øyet undersøkt i alle bauger og kanter: Synet ble sjekket, dråper drypper, øyet farget, prøver tatt, øyelokk vrengt, jeg måtte se både hit og dit og over alt, innsiden ble belyst gjennom en utvidet pupill, og i det hele tatt ble ingen krok utelatt. Legen virket meget grundig og profesjonell, og det var betryggende.
Men noen kommunikator var han ikke. Det var som om han glemte at jeg var der. Jeg sa at jeg var overbevist om at det lå noe, et fremmedlegeme, nøyt oppe, bak i øyenhulen, men hva vet vel jeg. Han svarte ikke. Etter å ha sluppet den siste dråpen ned i øyet mitt, spurte han:
Gjør det fortsatt vondt etter at jeg dryppet?
Ja, sa jeg.
Øredøvende stillhet.
Hva betyr det? spurte jeg.
At du fortsatt har vondt, svarte han.
Tenk det, Hedda!
Men så fortell meg noe da, mann! Jeg kan det meste om Henrik Wergeland, men for meg er øyemedisin ukjent territorium. Jeg vet jo ikke en gang hva det var i de ulike dråpene du dryppet meg med.
Han tok meldinga, og så fikk jeg vite at han hadde bedøvet øyet mitt, og da det fortsatt gjorde vondt, var det en indikasjon på at det ikke var et fremmedlegeme der inne. Da han først fikk åpnet munnen var han liksom i gang, og jeg fikk vite flere indikasjoner på det samme. Jeg lurer på om jeg skulle begynne å selge kommunikasjonskurs til tause leger. Riktig nok har pasienter ulike ønsker, men han kunne jo begynt med litt metakommunikasjon:
Vil du at jeg skal forklare deg hva jeg tenker underveis mens jeg vurderer det jeg finner, eller vil du vente helt til slutt for å få en konklusjon og eventuelt en diagnose?
Det er ikke synd på meg, absolutt ikke. Antagelig er det ikke noe farlig som feiler øyet mitt. Mest sannsynlig har jeg en kraftig virusinfeksjon. Det er den som har gitt meg den hissige hevelsen i en kjertel på halsen også. Mot virus kjemper som kjent gudene forgjeves, så det er lite å gjøre. Jeg fikk en runde med Indocid. De skal gi smertelindring og dempe eventuelle følgeinfeksjoner.
Men så er det litt synd på meg likevel.
Det vil nok ta en to, – tre uker før du er frisk igjen, sa doktor Øyegod.
Oj, – så lenge! tenkte jeg.
Og innen den tid kan det ha smittet til det andre øyet, fortsatte han.
!!!
Det var akkurat hva jeg trengte! Jeg klarer meg fint med ett øye. Vi har som kjent to. Men skulle begge øynene bli infiserte, så kan jeg jo ikke jobbe.
Jeg krysser fingrene.
Det ble en lang dag. Klokken halv syv var jeg hjemme. Etter litt mat og mine to første piller, la jeg meg i badekaret. Varme bad er min universalmedisin. Alle musklene slapper av, stive ledd mykner og hodet blir helt tomt. Men viktigst er det at jeg blir varm helt inn i sjelen, – den delen av sjelen som er blandet opp med benmargen.
Og i morgen er det atter en dag. Jeg skal forsøke å rasjonere litt på kreftene mine. Man blir faktisk sliten av å gå hele dagen med et vondt, rødt, rennende, halvlukket øye.
Men det er ikke synd på meg.
Livet leker 