Nei, da, – Cato Zahl Pedersen har neppe gjort en bomtur til Kina, – selv om han kanskje føler det sånn akkurat i dag. En av detagerne, Monica Lillehagen, får ikke skyte i neste konkurranse i Paralympics fordi herr Pedersen har rotet med papirene og glemt å melde henne på. Grunnen til at jeg tenkte på ham i dag er mitt vonde øye. Det er nemlig fortsatt vondt. En kollega lurte på hvorfor jeg kom på jobben når jeg så sånn ut. Og da tenkte jeg altså på den godeste Cato: Hvis Cato Zahl Pedersen kan klatre opp Mount Everest eller hvor pokker han klatret, – uten armer, – da kan jeg undervise med ett øye. Jeg tenker ofte på Cato Zahl Pedersen når jeg kjenner at jeg har lyst til å sutre.
Det var bare det.
Og så dro jeg til Halden for å møte våre nye lærerstudenter. Det er her bomturen kommer inn. Møtet var ikke 9. september, men 9. oktober!!! Det har alltid vært i september tidligere! Det er det eneste jeg kan si til mitt forsvar, og så kan jeg skylde på at jeg blir litt forvirra av å se med bare ett øye. Jeg valgte å se det positive i situasjonen. To halvtimer i selskap med god musikk og nyheter i bilen er ikke å forakte. Og så satte jeg meg rolig ned i kantina på lærerhøyskolen, spiste en grønnsakssuppe, leste Dagbladet og smugkikket på studentene.
Etterpå dro jeg til legen. Igjen!
Han vil at jeg skal vente ennå en dag før vi kontakter øyeavdelingen.
Så gjør vi vel det da.
Noen skjønnhet har jeg aldri vært, og når det verker, så kan jeg jo bare tenke på Cato Zahl Pedersen.
Livet leker 