Plutselig var det der, – ett eller annet som hadde kommet inn på øyet mitt. Jeg vet ikke hva som skjedde, men plutselig kjente jeg det. Det var på lørdag, og først trodde jeg det var et hårstrå eller noe sånt, og at det ville gå fort over. Det gjorde det ikke. Lørdag kveld var jeg hoven, og jeg kunne kjenne et vondt punkt øverst til venstre i venstre øye. Noe lå under øyelokket helt bakerst i øyenhulen. Jeg skyllet med saltvann, men ingen ting hjalp. Det ble vare verre og verre utover på søndagen, og jeg begynte å føle meg varm og utilpass.
I dag tidlig dro jeg på jobben og gjennomførte undervisningen. Så bar det ned til legen. Jeg er livredd når noen skal ta på øyeeplet mitt, men nå måtte jeg jo til pers. Han lyste, han farget, han vrengte og han pirket, – men ingen ting fant han. Antagelig ligger det lenger bak enn han var i stand til å komme til.
Vi sender deg på øyepoliklinikken på sykehuset, sa han, – og så ringte han dit. Han fortalte dem hva jeg hadde forklart, hva han selv hadde gjort, og at øyet absolutt ikke virker betent. Det eneste som renner ut av det er rikelig med tårer. De ville ikke at jeg skulle komme, ikke ennå. Først skulle jeg prøve et døgn med kloramfenikolsalve. Jeg var ikke fornøyd med svaret, men det var ikke legen min heller. Det er ingen tegn til betennelse i øyet mitt, – hvorfor skal jeg da prøve antibiotika før noen har sett på det punktet under øyelokket der jeg faktisk kjenner at det ligger noe?
Der ergrer meg. Om det ligger noe der rent fysisk, eller om jeg har fått et rift, – det kan jeg ikke vite. Men noen alminnelig betennelse er det ikke. Likevel må jeg vente. Hvis jeg ikke er bedre klokken tre i morgen, skulle jeg komme ned til legen mellom tre og halv fire. Da er jeg i Halden på møte på hoyskolen. Så må jeg dra onsdag morgen. Da sitter jeg i en buss på skoletur med elevene mine.
Arrgh!!! Jeg vil bare at noen skal pirke eller spyle bort hva-det-nå-er som ligger der og gnager øverst i venstre øyenhule!
Livet leker 