I år som i fjor og året før, – vi feirer mammas bursdag med å være sammen hele familien. Bursdagsgaver har hun fått i over sytti år. Nå er det tid hun vil at vi skal spandere på henne, – tid sammen med barnebarna. Tid sammen med dem er i grunnen det eneste hun mangler. Så selv om det egentlig er mamma som skal stå i fokus denne dagen, blir det nok til at alle vi tre voksne er mest opptatt av de to bittesmå ungene våre som nå er 20 og 23 år. Vi vil forsikre oss om at de faktisk har det så bra og trives så godt med studiene som de forteller oss på telefonen at de gjør. Derfor reiste vi aller først inn for å se på Henriks nye leilighet.
Han deler en firerommer på Sagene med tre kamerater. Rommet hans var supert, og han har vært på IKEA og investert i dobbeltseng, hyller og skap. Det var blitt riktig lekkert. Mamma hadde tatt med marsipanbløtkake, Henrik kokte kaffe og så satte vi oss ned sammen med en av romkameratene hans, Philip.
Så var det ut på tur. Vi har lenge hatt lyst til å se OBOS-gården på Folkemuseet, så vi satte kursen dit. Været var ikke strålende, men det verken regnet eller blåste, så vi klaget ikke.
Det er lenge siden vi var på Folkemuseet nå, og jeg gledet meg. Tidligere når vi har vært der har vi mest sett på de gamle husene, de som er laftet og lukter av røk og tjære. Nå var det OBOS-gården som sto for tur. Wesselsgate 15 er en gammel gård som er flyttet fra Oslo og ut på Folkemuseet. Inne i gården blir leilighetene litt etter litt innredet i ulike tidsepoker. Det var mer enn nok å se på for oss, men høsten 2009 kommer det visst enda to leiligheter. Det er ikke vanskelig å plassere årstall på dem, og du kan jo forsøke selv å se hvor du vil plassere 1875, 1905, 1936 eller 1965. Den nyeste leiligheten var et norsk-pakistansk hjem fra 2002.
En av leilighetene er innredet etter Ibsens sceneanvisninger til Et dukkehjem. Jeg kan ikke påberope meg mer enn så vidt å ha skrapet i verdenslitteraturen, men en mer dramatisk postkassse enn denne finnes vel knapt. Bare jeg ser den, flagrer hele dukkehjemmet gjennom hodet mitt.
Etter Wesselsgate 15 gikk vi videre til Enerhaugen. I ett av de gamle husene der har visstnok ungenes tippoldemor bodd. I dag er de små og idylliske. Riktig så idyllisk var det nok ikke da de lå på Enerhaugen. De er små og glisne, og de som bodde der hadde lite å rutte med. Det var nok godt for dem at de hadde sine egne hjem, men de opplevde det neppe som romantisk.
Jeg kan faktisk huske den siste vannposten her i Fredrikstad, og tilfeldigvis var det den vannposten pappas tante hentet vann i da han var liten. Selv om det var hyggelig å slå av en prat ved vannposten den gang da, – så tror jeg at jeg foretrekker mitt varme badekar.
Nedenfor Enerhaugen ligger den gamle kolonialforretningen. Den minnet mamma om butikken hennes far drev på det lille stedet der hun vokste opp i Nordland på 1930 og -40-tallet.
Det er idyllisk på Folkemuseet, og selv om vi nå hadde sett det vi kom for å se, ruslet vi en tur innover mellom de gamle bygningene. Det luktet røk, og Marthe visste at en av hennes bekjente var på jobb i bakstestua.
Vi gikk etter røklukta, og der inne sto hun og slet med å få lefsene runde. Hun kunne fortelle, at når ei jente kunne bake helt runde lefser, var hun etter gammel skikk gifteklar. Denne jenta må nok vente litt med giftingen, men til gjengjeld smakte lefsene godt.
Det var utrolig lite fok ute og gikk på museet denne lørdagen. Selv om ikke været var det beste, hadde jeg forventet flere besøkende. Vi så et par familier på tur og et amerikansk fjernsynsteam som filmet. Men vi var ikke der for å være sosiale, og så slapp vi å gå i kø som man ofte må om sommeren.
Til tross for at det var sent på sesongen, var flere av husene åpne for besøkende. Inne i ett hus satt ei jente og spilte fløyte, et annet sted var det ei som satt med håndarbeid. Det er mye å se, men hvis man ikke skal gå glipp av morsom informasjon er det viktig at det er utplassert sånne museumsguider som kan hjelpe oss. Uten ei av disse jentene, hadde vi for eksempel ikke lagt merke til denne spesielle kubbestolen. I forkant av stolen kunne vi se flere hvite, små prikker, og jeg hadde nok aldri gjettet hva de var. Hun kunne fortelle, at ettersom gårdens folk måtte til smeden for å få trukket ut sine vonde tenner, hadde de tatt dem med seg tilbake til gårds. Der hadde de slått dem ned i denne kubbestolen. Jeg har vel sett mer delikat dekroasjon.
Vi så ikke en brøkdel av det museet har å by på, men sånn må det være med frilandsmuseer. Man skal gi seg mens leken er god, så får man lyst til å komme tilbake en annen gang. Sånn har vi alltid gjort det når vi er ute og reiser også. Da ungene var små, presterte vi å betale oss inn i Louvre for å se to ting: Mona Lisa og egyptologi. Målet var å gå ut av museet før ungene rakk å bli leie, – så ville de kanskje få lyst til å gå på museum en gang til.
Det var tid for middag, bursdagsmiddag. Vi ble enige om å velge Lumpa, akkurat som vi gjorde sist vi var i Oslo.
Det ble husets treretters meny, og det var ikke småtteri. Noen ganger lurer jeg på hvorfor jeg blir så mett, nesten alt for mett, når jeg spiser på restaurant. Volumet vi spiser er jo ikke så stort, men likevel føles det som om jeg har spist en hel sau. Den mest sannsynlige forklaringen er at maten er mye fetere enn den vi lager hjemme. Den maten vi fikk i dag var i hvert fall det. Men det smakte altså nydelig.
Så var dagen over. Ungene ble fraktet hver til sitt, og vi tre satte kursen mot Fredrikstad igjen. Mamma har blitt ett år eldre (- men det har vel strengt tatt vi andre også), vi har forsikret oss om at neste generasjon har det bra i Oslo, – og da er i grunnen alt som det skal være.
Neste år gjentar vi suksessen.
Livet leker 