Vi har spilt ludo på skolen i dag. Klassene våre er store, 52 elever denne gangen. De kommer fra tre forskjellige barneskoler, og det er vår oppgave å hjelpe de nye åttendeklassingene til å få et hyggelig sosialt miljø i klassen. Skal vi få til det må det mere til en sterke verb og geometri. Vi må prate sammen, vi må ut på tur, – og så kan vi spille ludo,- Non-stop-ludo.
De er fire på laget, og brikkene består av Non-stop-sjokolade; fire brikker til hver. Hvis de slår inn brikkene til en annen spiller, får de en Non-stop å putte i munnen. Det får de også når de har fått en av brikkene hjem.
Er ikke dette de ungene som alltid har penger i lomma og kan spise all den sjokoladen de vil? Det så ikke sånn ut i dag. Først spilte de pent og pyntelig. Hver gang de slo inn en brikke, stormet de opp til meg for å få en sjokolade. Så begynte det å ta av. De spilte i et forykende tempo for å kunne få tak i så mange Non-stop som mulig før skoledagen var over. Noen kom nesten i håndgemeng over en sjokoladebit, og en av gruppene snek seg til flere fargerike knotter enn de hadde krav på. Frekkingene! Jeg måtte ta på meg sinna-dame-ansiktet mitt og glefse litt sånn for syns skyld. Det var bare 17 elever i klasserommet, men det hørtes ut som 170! De spilte, sprang etter sjokolade og hylte når andre vant. Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg trodd tredje verdenskrig hadde brutt ut.
Men målet ble nådd: De hadde det moro og de ble bedre kjent med hverandre.
Livet leker 