Alkoholkontrakten

Det er mulig jeg ville blitt skuffet selv hvis jeg ble invitert på middag og gledet meg til en løssluppen kveld med god mat og vin, – og så ble servert solbærsaft. Det er mulig. Men i så tilfelle bekrefter det bare det jeg vil si: I visse sosiale sammenhenger er det forventet at det skal serveres alkohol.

Som regel er dette uproblematisk. Når vi møtes til fest eller en god middag, vet vi hva vi kan forvente, og alkohol er en av dem. Den som velger å ikke drikke, kan gjøre det, og det får få eller ingen negative konsekvenser. Det er akseptert at noen ikke drikker. Men det må ikke bli for stor andel av gjestene. Da blir det vanskelig. Er det mange gjester til stede, er det kanskje ingen som legger merke til at noen velger å helle alkoholfritt i glasset, og det skal liksom helst ikke legges merke til.

I andre sammenhenger er det skikkelig komplisert. Når venninnene finner ut at det er på tide med en skikkelig jentekveld blir det superkomplisert. Vi må møtes og drikke rødvin og skravle, lyder ofte invitasjonen, og noen dager senere møtes vi hjemme hos en av jentene. Vi er tre, kanskje fire, kanskje fem. Alle vet hva som skal skje: Det er satt fram enkel mat, kanskje litt ost, og så åpnes rødvinsflaskene. Først prates det om løst og fast, litt forsiktig. Etterhvert som vinen (eller hva det nå er) løsner tungebåndet, blir praten mer og mer løssluppen, og latteren høyrere og høyere. Vi prater om familie og venner, vi diskuterer kanskje jobben, og vi skravler om både det ene og andre. Jeg har noen veldig gode minner om sånne kvelder, noen av mine beste festminner er faktisk venninnekvelder med dypdykk i rødvinsglasset. Det er deilig. Jeg elsker det! Endelig får vi luftet både gleder og frustrasjoner. Noen blir veldig personlige og nesten intime. Andre sier ting de ellers aldri ville finne på å avsløre, hvis ikke vinen hadde lagt et slør over dømmekraften. På sånne jentekvelder er rødvinene en av de viktigste faktorene. Jeg vet det, for jeg har vært der – både med og uten rødvin.

Så lenge jeg oppfyller den underliggende kontrakten om at vi skal drikke vin, går alt bra. Gjør jeg det ikke skjærer det seg mer eller mindre. Mindre betyr bare en mengde kommentarer av typen: Hvahhh, – skal du ikke drikke? Men vi skulle jo kose oss! Vi skulle jo skravle! Som om ikke jeg kan både kose meg og skravle uten rødvin! Andre reaksjoner er sterkere, – og de blir ikke nødvendigvis sagt høyt. Det handler om at hele settingen for kvelden forandres fordi en i selskapet ikke er med på rødvinsfellesskapet. Det blir betraktet som et slags svik mot intensjonen med hele kvelden. Hvis en i selskapet er helt edru, vil ikke de andre slippe seg løs, og det legges en demper på hele kvelden. Det kan prates og slarves, – men hemmelighetene de hadde planlagt å fortelle, sorgene som skulle presenteres i håp om trøst og medfølelse, intimiteten – ingen ting av dette kan slippes løs. Det er en forræder i rommet. Når alle har drukket alkohol, ligger det på en måte i kortene at det som blir sagt ikke skal tillegges for stor vekt, og det skal i hvert fall være glemt dagen etter.

Vanligvis oppfyller jeg kontrakten. Jeg liker rødvin, – oftest i små mengder, av og til i større. Men noen ganger, oftere og oftere, faktisk, – har jeg slett ikke lyst på. Da har jeg to valg: Enten holder jeg meg hjemme, eller så seiler jeg under falsk flagg. Jeg later som om jeg drikker, nipper til et nesten fullt glass og kaster meg ut i både kos, betroelser og intimiteter. Kanskje er det det største forræderiet, – jeg lurer dem for å kunne få lov til å være med på moroa.