Jeg har faktisk høydeskrekk, men i dag har jeg tatt meg sammen. Når Thv klatrer opp så langt som han våger, er det ingen grunn til at ikke jeg skal kunne gjøre det samme. Det gjensto ett strøk på veggen, og det har jeg tatt – alene! Jeg klatret så høyt jeg turde, og det var faktisk helt opp. I starten måtte Thv gå opp for å ta de siste 30 centimetrene. Det er patetisk, men jeg turde altså ikke. Etter hvert gikk det bedre. Jeg ble vant til det, og klarte å komme til topps.
Men det er langt ned.
Thv malte de hvite detaljene, og det er faktsik det som tar tid. Han pyser ikke sånn som meg, så han sto en meter høyere for å male hunden. Etterpå kom han ned og malte ved siden av meg. Så sto vi der på hver vår stige i øyenhøyde med hverandre. Der kunne vi både male og prate litt om livet sånn i sin alminnelighet.
Det er samvær sånt også.
Livet leker 