Om å reise i tosomhet

Nå har vi altså vært på ferie alene, bare Thv og jeg helt alene. Det er sånn vi pleier å gjøre det. Denne gangen hadde vi et stort hus til vår disposisjon, og noen vil kanskje lure på hvorfor vi ikke inviterte med oss noen venner, vi er jo sosiale mennesker. Vi er det, men ikke når vi er på ferie.

Vi har nesten aldri reist på ferie sammen med andre. Da ungene var små, hendte det at vi ble invitert til å reise sammen med andre småbarnsfamilier. Vi sa alltid nei. Når vi endelig reiste på ferie, ville vi at familien og ungene skulle stå i sentrum. Hadde vi reist sammen med andre, ville vi voksne bli sugd inn i et sosialt voksenliv med vin og prat. Du vet hvordan det er. Hele arbeidsåret måtte ungene konkurrere med jobbene våre og voksenaktiviteter, i ferien skulle vi høre på dem først.

Nå har vi ingen småbarn lenger, men fortsatt reiser vi alene. Vi er nok litt egoistiske. Vi har ikke lyst til å måtte gå på akkord med noe eller noen når vi reiser bort for å lade batteriene. Det er jo nettopp det vi må hele arbeidsåret, planlegge og kompromisse. Mange av vennene våre reiser ofte sammen med andre, og når de kommer hjem har de alltid to sider å fortelle. Selvfølgelig har det vært sosialt og hyggelig å være flere på tur, og det blir mye moro, – men det har også andre sider. Når man er flere sammen må ting planlegges, noe av spontaniteten blir borte. Vi vet hva vi snakker om. Vi har prøvd det. Thv opplevde at alle mennene ville sitte på pub mens damene gikk i en spennende designbutikk. Han ble skuffet, for han var den eneste mannen som ville være med i butikken. Vi husker vår venn som konsekvent klaget på vinen, og gjorde oss pinlig berørte når vi spiste på restaurant. Og så var det paret som skapte en trykket stemning for alle andre, fordi de kom med små, irriterte kommentarer til hverandre.

Det er kanskje småting, men det er nok til at vi skygger unna det i ferien vår.

Når vi to er på tur alene, tar vi alt, absolutt alt, på sparket. Vi kan sitte en hel kveld og planlegge et detaljert program for dagen etter. Når dagen kommer, ombestemmer vi oss på et minutt og gjør noe helt annet. Det kunne vi ikke gjort hvis vi hadde vært flere sammen. Vi har en gang satt oss i bilen for å kjøre 30 planlagte mil, for så å finne en spennende severdighet etter to kilometer, og så bli der hele dagen i stedet. Det ville neppe et reisefølge vært like interesserte i. Sammen med kameraet mitt kan jeg bruke en halvtime på fem meter interessant gate. Ingen andre enn Thv ville synes det er morsomt. Vi liker ikke å spise sene middager på restaurant, noe de fleste andre mener er en viktig ingrediens i en ferie. Vi hater å gå på dansesteder, og Thv nekter å være steder med høy musikk når det også skal prates. Vi vil sitte stille om kvelden foran en pc eller fordypet i en bok. Og sist, men ikke minst, er det de private, romantiske delene av ferien. Hektiske hverdager åpner ikke alltid for det mest spontane på det erotiske området heller, mens i ferien derimot, – forutsatt at vi er alene.

Samtidig er vi jo ikke alltid alene når vi er på ferie. Det kryr av mennesker der ute i verden, mennesker vi ikke har møtt før. Når det bare er oss to, er vi også veldig åpne for små møter med fremmede mennesker. Vi kan prate med noen ved nabobordet på en restaurant, stoppe opp og henvende oss til noen som sitter på fortauskanten. Sånne sosiale møter er også mye enklere når vi ikke er del av en gruppe.

På torsdag begynner jobben igjen, og vi kommer til å vasse i folk hele dagen. Det blir sosialt så det holder. Vi får både ledd og pratet, diskutert og kranglet. Yrket vårt dekker de fleste sosiale behov. Samtidig kommer sjefer, kolleger, elever og foreldre til å kreve oss, og det blir ikke mye plass for spontanitet og impulsivitet.

Sånn er det i arbeidsåret, og sånn må det være; men i ferien vil vi ha det annerledes.

Reklame