Drift mot barn

Det kommer visst litt an på hvordan man regner på det, men i dag angrer mellom 20 og 25 % av de kvinnene (og antagelig også mennene) som har blitt gravide på at de i det hele tatt laget et barn, -i Norge, altså. De tar abort. Nesten 1 av 4 tar abort. Jeg synes det er et voldsomt høyt tall, – rundt 14 – 15 000 aborter i Norge i året. Og da tar vi ikke med dem som likevel velger å få det barnet de egentlig ikke hadde planlagt.

La meg først si at jeg alltid har vært for den abortloven vi fikk i Norge i 1979, – det handler ikke om retten til å ta abort, men om valget. Hvordan kan det bli så mange aborter hvis vi er enige om at det er et vanskelig valg? At det er et vanskelig valg har jeg hørt om på radio i dag. Oppegående kvinner og menn, forfattere, skriver om det vanskelige valget og snakker om det på radio, – men ingen av dem stiller spørsmålstegn ved hvorfor det er så mange som kommer i den situasjonen. I vår tid og vår del av verden har vi tilgang på alle former for prevensjon, og selv om det en sjelden gang hender at den svikter, så kommer vi ikke i nærheten av disse 14 000 abortene. Vi vet også at det finnes overgrep, purunge og enkle par som ikke helt har forstått hvordan dette foregår og en del andre variabler, – men ikke 14 000 i året, – hvert fjerde eller femte påbegynte svangerskap. Det må være noe annet. Man skulle tro at konsekvensene var så store at ingen ville gamblet med noe sånt.

Kanskje tenker noen at det må være de helt unge som tar så mange aborter, men det er det ikke. Det er gruppen 20 – 25 år som får utført flest aborter. Dette er unge voksne som kan det meste både om hvordan man lager barn og hvordan man unngår å lage dem, og ikke minst er de i en alder da de kan ta vare på et barn. Likevel produseres det 40 unger hver dag som ingen har lyst til å føde.

Merkelig.

Mon tro om noen har forsket på dette. Jeg har hørt uttrykket dødslengsel. Kan det handle om fødelengsel? Jeg mener det, faktisk! Det er vel ingen hemmelighet at det ikke bare er fysiske, men også psykiske bånd mellom seksualitet og forplantning. Kan alle de uønskede svangerskapene handle om biologi? Når man har et seksualliv, så skjer det noe i hodene på menn og kvinner, en slags drift til å lage barn, en drift som overstyrer det faktum at man absolutt ikke har til hensikt å føde dette barnet? Sex = barn, liksom, uansett, og så tar de sjansen, selv om de innerst inne vet at de ikke skal ha barn akkurat nå? Jeg husker nemlig at jeg reflekterte over dette da jeg selv var veldig ung. Det siste jeg ville var å bli mor. Jeg var pinlig nøye med å unngå det. Jeg ville det ikke med hele min siviliserte fornuft. Likevel husker jeg at jeg ble forundret over at jeg likevel, parallelt med behovet for ikke å bli gravid, hadde en følelse som jeg holdt for meg selv: Det hadde nå vært deilig med en sånn liten varm, myk unge i armkroken. Det var et sug etter å få barn, selv om jeg mente at det ville være en katastrofe å bli gravid. Senere har Thv fortalt at han hadde det på samme måten. Jeg er et menneske med uvanlig sterk trang til kontroll, så hos meg ble det ikke noe barn før fornuften sa at det passet. Men alle er ikke som jeg, omkring 14 000 er ikke som jeg. Vi vet jo at når kampen står mellom sense and sensibility, så vinner ofte følelsene. På mange måter er det bra at det er sånn. Det betyr at det er noe igjen av det dyriske i oss siviliserte mennesker. Kåtskap er parringstrang er et ønske om å lage barn. Så blir det folk av oss i framtida også. Men det hjelper jo lite hvis vi angrer dagen etterpå. Og kanskje er det noe sånt som foregår. For du må ikke fortelle meg at 14 000 menn og kvinner hvert lager like mange uønskede barn sånn helt i ørska. Det må ligge noe bak.

Det undrer meg.

Det kan vel ikke være…

M har vært litt pjusk i dag. Det begynte med magevondt hjemme hos mamma, og fortsatte med feber og magevondt hos oss. Men små unger svinger fort mellom frisk og syk, og det har hun gjort også. Det ene øyeblikket har hun lekt og ledd, det neste har feberen steget, og hun har vært slapp. Det har vært lite spising, og drikke hadde hun ikke lyst på. For hver gang feberen kom tilbake, var den litt høyere. Da hun i ettermiddag klaget over vondt i nakken hørte jeg tusen alarmklokker ringe. Jeg vet det antagelig er hovne kjertler, jeg vet at nakkestivhet som følge av meningitis ikke er bare vondt i nakken, – men likevel. Jeg har en vond erfaring. Da Thv og jeg i vår ungdom bodde i ei veiløs bygd i Finnmark, fikk Thv hjernehinnebetennelse av det hissige slaget, og det holdt på å gå riktig galt. Det kan jeg fortelle om en annen gang. Men det betyr at de alarmklokkene jeg hørte inne i mitt hode antagelig vekket naboen som sov etter nattevakt.

Jeg ringte legevakten og presenterte meg som trolig hysterisk reservemor, – men det har seg altså sånn at, – og det er vel ikke noe å bry seg om?

Det var noe å bry seg om. Vi skulle komme ned med en gang. Lørdag på legevakta er ikke akkurat my cup of tea, – men vi forlot middag med mormor og kusinen og dro ned. Heldigvis gikk det fort. Først skulle det tisses i en kopp, og det syntes M var stilig, – særlig da hun tisset på hånden min.

Så skulle det stikkes litt og dras ut litt blod. Ikke noe problem for tøffe damer. Hun rakte fram fingeren, og ingen tåre ble felt. Så måtte det ventes igjen. Vi benyttet ventetiden til å sende sms-er til mamma og snakke med henne på telefonen. Det er ikke lett å sitte et helt annet sted når gullungen er på sykehuset.

Jeg vet at legevakta har mye å gjøre, og de bombarderes av hysteriske foreldre. En sånn forelder vil jeg nødig være, men jeg har altså en historie å dra på, – ikke en, men flere. Da Henrik var noe under to år, hadde han en dag 38 i feber, dårlig allmenntilstand og problemer med å stå, – men ingen smerter. Det går bra, sa jeg til Thv. En panodil i stumpen, så er han så god som ny i morgen. Thv var uenig og dro til barnelegen borte i gata. En time senere ringte han hjem, lettere triumferende i stemmen. De var innlagt på sykehuset sporenstreks. Blindtarm! Den sprakk under operasjonen, og ungen måtte gjennom en hestekur med bakreriekillers etterpå. Hadde Thv hørt på meg, ville blindtarmen sprukket hjemme i panodilrus. Ikke lurt!

Så jeg har lært. Og nå var legen på legevakta enda et hakk mer forsiktig enn jeg har lært å være. Etter at han selv hadde undersøkt øyenstenen vår etter alle kunstens regler, sendte han henne til barneavdelingen. Hun hadde en infeksjon i kroppen, men han ville gjerne vite hvor.

Nå var M riktig dårlig. Feberen var oppe i 39.6 og hun måtte bæres. Så ble hun målt og veid, fikk en paracet – og så skulle det avgis mer blod. Et nytt stikk i fingeren. Ingen ting for tøffe damer som vet at de har kroppen full av blod, og som har lært at man ikke skal sippe for ingen ting. Det gikk helt flott. Den svenske barnesykepleiere stoppet opp i døren og så på M: Vet du, du är det sötaste barn jag nogonsinne sett. Ja, ja, – hun har sikkert sett mange barn der nede, men hun sprakk ikke akkurat noen nyhet for meg. Vi vet da vel at vi har verdens søteste lille jente. Og nå var hun veldig syk.

Men så kom tårene, – for det var ikke nok. De måtte ha blod til dyrking også, og det syntes M at så litt skummelt ut: En fremmed sykepleier, en stor vogn med masse glass og rør, flere ukjente mennesker i rommet, høy feber. Det måtte bli noen tårer, men ikke verre enn at prøvene ble tatt. Og nå hadde hun altså tre, flotte plasterlapper å bevise fram for C i morgen. Premie fikk hun også, klistremerke. Så var det verdt det!

Vi tok drosje hjem, og M var enig med meg i at dette hadde vært en spennende lørdagskveld. Ungen sovnet, og nå ringte akkurat legen fra barneavdelingen. Han ville at jeg skulle komme ned for å få antibiotika av ham, sånn at hun kan komme i gang allerede i natt.

Så godt man blir tatt hånd om.

Så grundige de er.

Så betryggende det føles.

Kultur og sånn

Abel i glasshytta har hatt marked hjemme hos seg selv i dag. En hel haug med kunstnere har gitt bort glass, smykker og bilder, sånn at Abel kan selge det og få penger til et skoleprosjekt han driver i barndomslandet sitt, Kenya. Eks-kultursjef Syversen åpnet arrangementet med en tale. C og M sto stille og lyttet, men de syntes mannen snakket lenge om ting de ikke forsto.

Da var det morsommere å få prøve marimbaen, – bare et lite slag, og så ble det flott lyd.

Men nå skal det nok noe mer enn ett lite slag for å blir så god som disse ungene. På kulturskolen i Fredrikstad er de det. Kanskje det hadde vært noe for de to små.

Vi jobber sammen

I dag har bryteren stått på hus- og hagearbeid. Thv skraper og maler og maler og skraper. Selv har jeg svingt kosten inne. Det er egentlig løgn, for jeg kom aldri så langt som til kosten. Vi er så rotete her i huset, det må være noe som er feilkoda oppe i hodet vårt, for vi klarer å få det rotete på et par timer. Før koster og filler finnes fram, må det ryddes. Nå er det i hvert fall ryddig. Igjen en løgn! Vi som bor her synes det er ryddig, men når mamma kommer på middag etterpå, kommer hun til å synes det er akkurat som det pleier: smårotete. Men hun tar altså feil.

Og så var det hagen. Jeg hev meg i plenklippingen. Det er en rask jobb når plenen er på 100 kvadratmeter eller deromkring.

Når man i tillegg har to flinke hjelpere går det om mulig enda raskere 🙂 De to små kjørte forover, og jeg dro den bakover. Det er best å sørge for at vi ikke kjører over ledningen. Jeg vet egentlig ikke hva som ville skje om vi gjorde det, men jeg ser for meg at det ville gnistre og sprake noe voldsomt.

Nå er det pent og prydelig ute i Edens hage, og etter arbeid er det lek.

For et hengehue jeg er

Jeg vet det, – jeg er dødskjedelig, og sånn har det vel egentlig alltid vært. Kanskje jeg ble født gammel. Jeg liker hverdager bedre enn ferier, – og hjemmeliv bedre enn fest. Det betyr ikke at jeg ikke liker ferier og fester. Det betyr at hvis jeg må velge, så liker jeg ro og fred og rytme aller best. Nå har skolen begynt, og jeg har det riktig, riktig bra, – særlig i helgene. Men det er et skjær i sjøen, og jeg er litt i tvil om jeg skal skrive om det. Nå vil du virkelig forstå hvor sinnsykt kjedelig er jeg.

Altså: Tidligere i år bestilte vi oss en tur til Warszawa i høstferien. På det tidspunktet var vi underernærte på oppleveser, og en tur til Warszawa føltes helt riktig, særlig til den nette sum av 1500 kroner tur/retur for begge to. Helt riktig føltes det, men det var før vi hadde vært på årets sommerferie i Spania, – i august. I Spania hadde vi det aldeles fantastisk. Det var akkurat en sånn reise vi var underernærte på. Vi fikk næring til reiselysten i Spania, men nå er jeg mett. Det vi gjorde da vi handlet Polentur i juni, var som å handle mat når man er sulten. Man kjøper for mye.

Jeg har fortsatt lyst til å dra til Warszawa, men ikke nå. Det er for kort tid siden sist jeg pakket en koffert. At vi skal på fjellet hele helgen før Warszawa er planlagt har selvfølgelig også noe å si for min manglende entusiasme. Det blir rett og slett for mye for en treg person som meg selv. Turen er bestilt fra fredag før høstferien til onsdag. Litt lenge i en ukjent storby, spør du meg. Og særlig når lysten uteblir. Den samme helgen skulle vi egentlig hatt de to små. Jeg har lyst til det. Vi er invitert i barnebursdag hos Thvs bror, og det hadde vært hyggelig. Nå som vi har begynt å jobbe, og det så til de grader, trenger huset en kjærlig hånd. Jeg liker å være hjemme noen dager og få skikk på kåken i kombinasjon med lange morgener og sene kvelder. Dessuten har jeg alltid en del arbeid å få unna i en sånn ferieuke. Litt avveksling ville vi nok bevilget oss uansett, men da ville det passet meg bedre med et par dager i Köbenhavn. Det ender kanskje med at vi reiser likevel, men det er urettferidig mot Warszawa.

Hvor kjedelig kan man bli? Thv sier at han har det litt på samme måte som jeg, og at det er greit om vi blir hjemme. Det sier han helt sikkert bare for å gjøre det lettere for meg. Han ville aldri selv ha foreslått at vi ikke skal dra på en tur vi har kjøpt og betalt. Han har nok noen av de samme betenkelighetene som jeg, men han er mye flinkere enn meg til å koble ut. Når vi drar på tur, så glemmer han alt her hjemme, og så bare er han på tur og nyter det i fulle drag. At han gidder å være gift med en sånn festbrems som meg er et sant under.

Ungene har flyttet hjemmefra, og vi har råd til å reise litt mer enn vi har gjort. Vi har faktisk ikke vært så mange steder sammen, og nå skulle det skje. Dette har vi vært enige om og gledet oss til. Og orker ikke jeg å dra til Warszawa i fem dager i høstferien! Hva skal man gjøre med sånt?

Snart er vi gamle og syke og døde og kan ikke reise noe sted.

Da kan jeg angre, tenker jeg!

Kall meg gjerne naiv

Jeg tror ikke på det. Jeg tror rett og slett ikke på det. Kjell Magne Bondevik og jeg er motpoler på alle områder, – både politisk og livssynsmessig. Men kom ikke her og fortell meg at han med viten og vilje har løyet og bedratt for å tilegne seg en pensjon han ikke har krav på. Aldri i verden! Og Torbjørn Berntsen? Ikke mulig! Dette er redelige, skikkelige folk. Dessuten har de alt for mye å tape. Alle de anklagede har levd et halvt liv i rampelyset. De vet så alt for godt at ingen i deres posisjon får dø i synden om de forgår seg. Sjansen for å bli tatt er meget, meget høy. Skulle de satse hele sitt politiske ettermæle på noe sånt, noen penger – all sin ære?

Det er ikke mulig.

Kall meg gjerne naiv, men så umoralske, ryggradløse, falske, pengegriske og dumme kan ikke noen være.

De kan da ikke det?

Leseverksted

Jeg har aldri vært helt fortrolig med ordet, og derfor bruker jeg det minst mulig; men det kalles faktisk leseverksted når en hel klasse får anledning til å sitte i skoletimen og lese bøker i fred og ro. Hensikten er å øke leseferdigheter og hastighet, i håp om at elevene skal finne gleden ved å lese. De har det i naboklassen vår nå, leseverksted, og ingen ting kan minne mindre om et verksted. Her er det verken støy eller mekanikk å spore. Noen og femti unger flyter utover med hver sin bok foran øynene. De leser og leser. Noen få orker bare en halv time, så ber de om å få jobbe med noe annet i stedet. De andre fortsetter å lese.

Vi skal lese i klassen min også, men jeg velger å vente. Nå i starten er de så nyfikne på skolen, så ivrige og lærevillige, at jeg vil utnytte energien deres så godt jeg kan. Når nyhetens interesse over den nye skolen har lagt seg, mørket siger over oss og livet er litt kjedelig – DA skal vi krype inn i en bok eller to.

Det er Norge som er best, det er nordmenn som er bra

Jeg tenkte på denne gamle sangen fra Herodes og co da jeg hadde snakket med to av tiendeklasseelevene våre i dag. Begge kaller seg selv utenlandske, og de har vært på sommerferie i familiens hjemland.

Har du vært i Libanon hos familien din, sa jeg. Det var vel hyggelig?

Oh, ja, – kjempefint.

Men du ville kanskje ikke bodd der hele tiden?

Du skjønner tegninga? Jeg var overbevist om at hun skulle svare nei, – selvfølgelig ville hun helst bo i Norge mesteparten av tiden, og så dra til Libanon på ferie. Men jeg fikk ikke det svaret jeg forventet:

Bo der? Å jo, – det ville jeg gjerne. Der kjenner jeg så mange, hele slekta mi. Det er så mange å være sammen med der.

Da elev nummer to dukket opp, stilte jeg spørsmålet litt mindre retorisk. Jeg var ikke lenger sikker på svaret.

Jo, jeg ville nok helst bodd i Irak. Der er vi sammen hele tiden. Jeg liker å være sammen med besteforeldrene mine og fetterne og kusinene mine. Egentlig vet jeg ikke hvorfor, jeg bare vet at jeg liker meg bedre der enn her.

OK, – det er sånn det er altså. Der tok jeg feil igjen. Og det kan hende det er flere som tar feil. Jeg vet ikke hvor mye disse ungdommene snakker med foreldrene sine om hvor de vil bo. Det er slett ikke sikkert voksne og barn har samme verdensbilde. Mamma og pappa har ofte flyktet fra noe. Ungene har ikke de referansene. De opplever bare Sommerferielandet, der alle snakker som dem og ser ut som dem, der det er ferie og fri og moro, der man endelig tilhører flertallet. Noen ganger forundrer det meg i hvor liten grad de kjenner til de politiske forholdene familien har flyktet fra.

Og jeg trodde altså at de aller helst ville bo i Norge.

Man lærer så lenge man har elever.

Høyt hus, modig mann

Nå er det tid for veggen ut mot veien. Malingen blafrer i nattevinden så vi knapt kan sove. Panelet er fra 1927, og den gangen malte man med linoljemaling. Selv om materialene fortsatt er gode, er sånne vegger et mareritt. Malingen slipper for et godt ord, og det må males ofte.

Og så er det taket. Takstenene begynner å bli slitt (!), og derfor løsner de lettere når det blåser sterkt. I år må Thv opp på begge sider for å få lagt på plass sten som har blåst ned eller forskjøvet seg.

Det er høyt!

Jeg synes kanskje han skulle få noen andre og yngre til å gjøre jobben, men det vil han altså ikke. Ikke ennå. Han flytter på takstenene, og så klatrer han opp på lektene. Det går bra, men jeg orker nesten ikke se på ham. Tenk om en av lektene ryker! Tenk om han faller ned! Hvem skal klatre opp på taket da? Jeg tør ikke. Jeg blir kvalm bare av å se på.

I år måtte han helt opp på mønet. Selvfølgelig hadde en av stenene der oppe blåst ned. Og når han er der oppe, ser han stadig nye ting som må gjøres: stener som har flyttet seg, zink som har løsnet. Det er ingen tvil: Taket må legges om før vi blir gamle. Vi kan ikke holde på sånn som dette hver høst.

Når stenene først var flyttet bort, benyttet han også sjansen til å skrape sidene på hunden. Det trengtes. I morgen skal han male første strøk der oppe, tirsdag andre, – og så må hele veggen nedenfor skrapes ferdig og males. Den delen av jobben skal vi gjøre sammen.

Det er nesten pinlig å vise fram en sånn fæl vegg for hele Bloggland. Det betyr at jeg må komme tilbake senere med et bilde av resultatet når vi er ferdige.

Arbeidsdag

Det er søndag og arbeidsdag. Ikke full dag av typen åtte timer på jobb, – men likevel arbeidsdag. Da ungene flyttet hjemmefra hadde jeg en plan om å skjerme helgene. Når man har unger hjemme som vil ha middag, hjelp med lekser og hva det nå måtte være, så drar man hjem fra jobb i skikkelig tid. Nå har jeg ingen å ta hensyn til, og jeg kan i prinsippet jobbe så lenge jeg vil på hverdagene.

Men vilje og evne går ikke alltid hånd i hånd. Ofte orker jeg ikke. Når den vanlige arbeidsdagen er slutt, kjenner jeg at jeg må ha en pause. Jeg har mark i hodet etter timesvis i klasserommet, møter og forberedelser. Noen ganger setter jeg meg til med retting og tekstlesing og blir sittende til i sekstida før jeg går hjem. Noen ganger. Men som oftest er jeg kjørt og drar hjem. Etter middag og aviser er jeg fit for fight igjen, og da setter jeg meg gjerne til en time eller to. Det er greit.

Hvis jeg skal gjøre rett og skjel for lønna mi, skal jeg jobbe 44,407 (!) timer i uka. I gjennomsnitt. Men en lærers arbeidsår går i rykk og napp, og jeg er ikke helt sikker på hvor mye jeg jobber. For mange år siden skrev jeg ned alle timene jeg jobbet et år. Det var litt skremmende, for det ble alt for mange timer. I år gjør jeg det igjen, så får vi se.

Det er i prinsippet et valg når jeg jobber, og jeg har altså lett for å velge å gjøre søndag til en arbeidsdag. I dag handler det om planlegging av ukas norskundervisning, årsplanlegging i samfunnsfag og en gjennomgang av elevlistene. Lærerne på barnetrinnet fortalte oss litt om hver enkelt elev før vi hadde møtt dem. Nå har jeg blitt bittelitt kjent med ungene, og jeg vil se om jeg kjenner dem igjen ut fra det jeg fikk høre i vår.

Jeg hiver meg i det med en gang, så blir jeg ferdig og kan gå ut i sommersola.