Monthly Archives: august 2008

Drift mot barn

Det kommer visst litt an på hvordan man regner på det, men i dag angrer mellom 20 og 25 % av de kvinnene (og antagelig også mennene) som har blitt gravide på at de i det hele tatt laget et barn, -i Norge, altså. De tar abort. Nesten 1 av 4 tar abort. Jeg synes det er et voldsomt høyt tall, – rundt 14 – 15 000 aborter i Norge i året. Og da tar vi ikke med dem som likevel velger å få det barnet de egentlig ikke hadde planlagt.

La meg først si at jeg alltid har vært for den abortloven vi fikk i Norge i 1979, – det handler ikke om retten til å ta abort, men om valget. Hvordan kan det bli så mange aborter hvis vi er enige om at det er et vanskelig valg? At det er et vanskelig valg har jeg hørt om på radio i dag. Oppegående kvinner og menn, forfattere, skriver om det vanskelige valget og snakker om det på radio, – men ingen av dem stiller spørsmålstegn ved hvorfor det er så mange som kommer i den situasjonen. I vår tid og vår del av verden har vi tilgang på alle former for prevensjon, og selv om det en sjelden gang hender at den svikter, så kommer vi ikke i nærheten av disse 14 000 abortene. Vi vet også at det finnes overgrep, purunge og enkle par som ikke helt har forstått hvordan dette foregår og en del andre variabler, – men ikke 14 000 i året, – hvert fjerde eller femte påbegynte svangerskap. Det må være noe annet. Man skulle tro at konsekvensene var så store at ingen ville gamblet med noe sånt.

Kanskje tenker noen at det må være de helt unge som tar så mange aborter, men det er det ikke. Det er gruppen 20 – 25 år som får utført flest aborter. Dette er unge voksne som kan det meste både om hvordan man lager barn og hvordan man unngår å lage dem, og ikke minst er de i en alder da de kan ta vare på et barn. Likevel produseres det 40 unger hver dag som ingen har lyst til å føde.

Merkelig.

Mon tro om noen har forsket på dette. Jeg har hørt uttrykket dødslengsel. Kan det handle om fødelengsel? Jeg mener det, faktisk! Det er vel ingen hemmelighet at det ikke bare er fysiske, men også psykiske bånd mellom seksualitet og forplantning. Kan alle de uønskede svangerskapene handle om biologi? Når man har et seksualliv, så skjer det noe i hodene på menn og kvinner, en slags drift til å lage barn, en drift som overstyrer det faktum at man absolutt ikke har til hensikt å føde dette barnet? Sex = barn, liksom, uansett, og så tar de sjansen, selv om de innerst inne vet at de ikke skal ha barn akkurat nå? Jeg husker nemlig at jeg reflekterte over dette da jeg selv var veldig ung. Det siste jeg ville var å bli mor. Jeg var pinlig nøye med å unngå det. Jeg ville det ikke med hele min siviliserte fornuft. Likevel husker jeg at jeg ble forundret over at jeg likevel, parallelt med behovet for ikke å bli gravid, hadde en følelse som jeg holdt for meg selv: Det hadde nå vært deilig med en sånn liten varm, myk unge i armkroken. Det var et sug etter å få barn, selv om jeg mente at det ville være en katastrofe å bli gravid. Senere har Thv fortalt at han hadde det på samme måten. Jeg er et menneske med uvanlig sterk trang til kontroll, så hos meg ble det ikke noe barn før fornuften sa at det passet. Men alle er ikke som jeg, omkring 14 000 er ikke som jeg. Vi vet jo at når kampen står mellom sense and sensibility, så vinner ofte følelsene. På mange måter er det bra at det er sånn. Det betyr at det er noe igjen av det dyriske i oss siviliserte mennesker. Kåtskap er parringstrang er et ønske om å lage barn. Så blir det folk av oss i framtida også. Men det hjelper jo lite hvis vi angrer dagen etterpå. Og kanskje er det noe sånt som foregår. For du må ikke fortelle meg at 14 000 menn og kvinner hvert lager like mange uønskede barn sånn helt i ørska. Det må ligge noe bak.

Det undrer meg.

Det kan vel ikke være…

M har vært litt pjusk i dag. Det begynte med magevondt hjemme hos mamma, og fortsatte med feber og magevondt hos oss. Men små unger svinger fort mellom frisk og syk, og det har hun gjort også. Det ene øyeblikket har hun lekt og ledd, det neste har feberen steget, og hun har vært slapp. Det har vært lite spising, og drikke hadde hun ikke lyst på. For hver gang feberen kom tilbake, var den litt høyere. Da hun i ettermiddag klaget over vondt i nakken hørte jeg tusen alarmklokker ringe. Jeg vet det antagelig er hovne kjertler, jeg vet at nakkestivhet som følge av meningitis ikke er bare vondt i nakken, – men likevel. Jeg har en vond erfaring. Da Thv og jeg i vår ungdom bodde i ei veiløs bygd i Finnmark, fikk Thv hjernehinnebetennelse av det hissige slaget, og det holdt på å gå riktig galt. Det kan jeg fortelle om en annen gang. Men det betyr at de alarmklokkene jeg hørte inne i mitt hode antagelig vekket naboen som sov etter nattevakt.

Jeg ringte legevakten og presenterte meg som trolig hysterisk reservemor, – men det har seg altså sånn at, – og det er vel ikke noe å bry seg om?

Det var noe å bry seg om. Vi skulle komme ned med en gang. Lørdag på legevakta er ikke akkurat my cup of tea, – men vi forlot middag med mormor og kusinen og dro ned. Heldigvis gikk det fort. Først skulle det tisses i en kopp, og det syntes M var stilig, – særlig da hun tisset på hånden min.

Så skulle det stikkes litt og dras ut litt blod. Ikke noe problem for tøffe damer. Hun rakte fram fingeren, og ingen tåre ble felt. Så måtte det ventes igjen. Vi benyttet ventetiden til å sende sms-er til mamma og snakke med henne på telefonen. Det er ikke lett å sitte et helt annet sted når gullungen er på sykehuset.

Jeg vet at legevakta har mye å gjøre, og de bombarderes av hysteriske foreldre. En sånn forelder vil jeg nødig være, men jeg har altså en historie å dra på, – ikke en, men flere. Da Henrik var noe under to år, hadde han en dag 38 i feber, dårlig allmenntilstand og problemer med å stå, – men ingen smerter. Det går bra, sa jeg til Thv. En panodil i stumpen, så er han så god som ny i morgen. Thv var uenig og dro til barnelegen borte i gata. En time senere ringte han hjem, lettere triumferende i stemmen. De var innlagt på sykehuset sporenstreks. Blindtarm! Den sprakk under operasjonen, og ungen måtte gjennom en hestekur med bakreriekillers etterpå. Hadde Thv hørt på meg, ville blindtarmen sprukket hjemme i panodilrus. Ikke lurt!

Så jeg har lært. Og nå var legen på legevakta enda et hakk mer forsiktig enn jeg har lært å være. Etter at han selv hadde undersøkt øyenstenen vår etter alle kunstens regler, sendte han henne til barneavdelingen. Hun hadde en infeksjon i kroppen, men han ville gjerne vite hvor.

Nå var M riktig dårlig. Feberen var oppe i 39.6 og hun måtte bæres. Så ble hun målt og veid, fikk en paracet – og så skulle det avgis mer blod. Et nytt stikk i fingeren. Ingen ting for tøffe damer som vet at de har kroppen full av blod, og som har lært at man ikke skal sippe for ingen ting. Det gikk helt flott. Den svenske barnesykepleiere stoppet opp i døren og så på M: Vet du, du är det sötaste barn jag nogonsinne sett. Ja, ja, – hun har sikkert sett mange barn der nede, men hun sprakk ikke akkurat noen nyhet for meg. Vi vet da vel at vi har verdens søteste lille jente. Og nå var hun veldig syk.

Men så kom tårene, – for det var ikke nok. De måtte ha blod til dyrking også, og det syntes M at så litt skummelt ut: En fremmed sykepleier, en stor vogn med masse glass og rør, flere ukjente mennesker i rommet, høy feber. Det måtte bli noen tårer, men ikke verre enn at prøvene ble tatt. Og nå hadde hun altså tre, flotte plasterlapper å bevise fram for C i morgen. Premie fikk hun også, klistremerke. Så var det verdt det!

Vi tok drosje hjem, og M var enig med meg i at dette hadde vært en spennende lørdagskveld. Ungen sovnet, og nå ringte akkurat legen fra barneavdelingen. Han ville at jeg skulle komme ned for å få antibiotika av ham, sånn at hun kan komme i gang allerede i natt.

Så godt man blir tatt hånd om.

Så grundige de er.

Så betryggende det føles.

Kultur og sånn

Abel i glasshytta har hatt marked hjemme hos seg selv i dag. En hel haug med kunstnere har gitt bort glass, smykker og bilder, sånn at Abel kan selge det og få penger til et skoleprosjekt han driver i barndomslandet sitt, Kenya. Eks-kultursjef Syversen åpnet arrangementet med en tale. C og M sto stille og lyttet, men de syntes mannen snakket lenge om ting de ikke forsto.

Da var det morsommere å få prøve marimbaen, – bare et lite slag, og så ble det flott lyd.

Men nå skal det nok noe mer enn ett lite slag for å blir så god som disse ungene. På kulturskolen i Fredrikstad er de det. Kanskje det hadde vært noe for de to små.

Vi jobber sammen

I dag har bryteren stått på hus- og hagearbeid. Thv skraper og maler og maler og skraper. Selv har jeg svingt kosten inne. Det er egentlig løgn, for jeg kom aldri så langt som til kosten. Vi er så rotete her i huset, det må være noe som er feilkoda oppe i hodet vårt, for vi klarer å få det rotete på et par timer. Før koster og filler finnes fram, må det ryddes. Nå er det i hvert fall ryddig. Igjen en løgn! Vi som bor her synes det er ryddig, men når mamma kommer på middag etterpå, kommer hun til å synes det er akkurat som det pleier: smårotete. Men hun tar altså feil.

Og så var det hagen. Jeg hev meg i plenklippingen. Det er en rask jobb når plenen er på 100 kvadratmeter eller deromkring.

Når man i tillegg har to flinke hjelpere går det om mulig enda raskere 🙂 De to små kjørte forover, og jeg dro den bakover. Det er best å sørge for at vi ikke kjører over ledningen. Jeg vet egentlig ikke hva som ville skje om vi gjorde det, men jeg ser for meg at det ville gnistre og sprake noe voldsomt.

Nå er det pent og prydelig ute i Edens hage, og etter arbeid er det lek.

For et hengehue jeg er

Jeg vet det, – jeg er dødskjedelig, og sånn har det vel egentlig alltid vært. Kanskje jeg ble født gammel. Jeg liker hverdager bedre enn ferier, – og hjemmeliv bedre enn fest. Det betyr ikke at jeg ikke liker ferier og fester. Det betyr at hvis jeg må velge, så liker jeg ro og fred og rytme aller best. Nå har skolen begynt, og jeg har det riktig, riktig bra, – særlig i helgene. Men det er et skjær i sjøen, og jeg er litt i tvil om jeg skal skrive om det. Nå vil du virkelig forstå hvor sinnsykt kjedelig er jeg.

Altså: Tidligere i år bestilte vi oss en tur til Warszawa i høstferien. På det tidspunktet var vi underernærte på oppleveser, og en tur til Warszawa føltes helt riktig, særlig til den nette sum av 1500 kroner tur/retur for begge to. Helt riktig føltes det, men det var før vi hadde vært på årets sommerferie i Spania, – i august. I Spania hadde vi det aldeles fantastisk. Det var akkurat en sånn reise vi var underernærte på. Vi fikk næring til reiselysten i Spania, men nå er jeg mett. Det vi gjorde da vi handlet Polentur i juni, var som å handle mat når man er sulten. Man kjøper for mye.

Jeg har fortsatt lyst til å dra til Warszawa, men ikke nå. Det er for kort tid siden sist jeg pakket en koffert. At vi skal på fjellet hele helgen før Warszawa er planlagt har selvfølgelig også noe å si for min manglende entusiasme. Det blir rett og slett for mye for en treg person som meg selv. Turen er bestilt fra fredag før høstferien til onsdag. Litt lenge i en ukjent storby, spør du meg. Og særlig når lysten uteblir. Den samme helgen skulle vi egentlig hatt de to små. Jeg har lyst til det. Vi er invitert i barnebursdag hos Thvs bror, og det hadde vært hyggelig. Nå som vi har begynt å jobbe, og det så til de grader, trenger huset en kjærlig hånd. Jeg liker å være hjemme noen dager og få skikk på kåken i kombinasjon med lange morgener og sene kvelder. Dessuten har jeg alltid en del arbeid å få unna i en sånn ferieuke. Litt avveksling ville vi nok bevilget oss uansett, men da ville det passet meg bedre med et par dager i Köbenhavn. Det ender kanskje med at vi reiser likevel, men det er urettferidig mot Warszawa.

Hvor kjedelig kan man bli? Thv sier at han har det litt på samme måte som jeg, og at det er greit om vi blir hjemme. Det sier han helt sikkert bare for å gjøre det lettere for meg. Han ville aldri selv ha foreslått at vi ikke skal dra på en tur vi har kjøpt og betalt. Han har nok noen av de samme betenkelighetene som jeg, men han er mye flinkere enn meg til å koble ut. Når vi drar på tur, så glemmer han alt her hjemme, og så bare er han på tur og nyter det i fulle drag. At han gidder å være gift med en sånn festbrems som meg er et sant under.

Ungene har flyttet hjemmefra, og vi har råd til å reise litt mer enn vi har gjort. Vi har faktisk ikke vært så mange steder sammen, og nå skulle det skje. Dette har vi vært enige om og gledet oss til. Og orker ikke jeg å dra til Warszawa i fem dager i høstferien! Hva skal man gjøre med sånt?

Snart er vi gamle og syke og døde og kan ikke reise noe sted.

Da kan jeg angre, tenker jeg!

Kall meg gjerne naiv

Jeg tror ikke på det. Jeg tror rett og slett ikke på det. Kjell Magne Bondevik og jeg er motpoler på alle områder, – både politisk og livssynsmessig. Men kom ikke her og fortell meg at han med viten og vilje har løyet og bedratt for å tilegne seg en pensjon han ikke har krav på. Aldri i verden! Og Torbjørn Berntsen? Ikke mulig! Dette er redelige, skikkelige folk. Dessuten har de alt for mye å tape. Alle de anklagede har levd et halvt liv i rampelyset. De vet så alt for godt at ingen i deres posisjon får dø i synden om de forgår seg. Sjansen for å bli tatt er meget, meget høy. Skulle de satse hele sitt politiske ettermæle på noe sånt, noen penger – all sin ære?

Det er ikke mulig.

Kall meg gjerne naiv, men så umoralske, ryggradløse, falske, pengegriske og dumme kan ikke noen være.

De kan da ikke det?

Leseverksted

Jeg har aldri vært helt fortrolig med ordet, og derfor bruker jeg det minst mulig; men det kalles faktisk leseverksted når en hel klasse får anledning til å sitte i skoletimen og lese bøker i fred og ro. Hensikten er å øke leseferdigheter og hastighet, i håp om at elevene skal finne gleden ved å lese. De har det i naboklassen vår nå, leseverksted, og ingen ting kan minne mindre om et verksted. Her er det verken støy eller mekanikk å spore. Noen og femti unger flyter utover med hver sin bok foran øynene. De leser og leser. Noen få orker bare en halv time, så ber de om å få jobbe med noe annet i stedet. De andre fortsetter å lese.

Vi skal lese i klassen min også, men jeg velger å vente. Nå i starten er de så nyfikne på skolen, så ivrige og lærevillige, at jeg vil utnytte energien deres så godt jeg kan. Når nyhetens interesse over den nye skolen har lagt seg, mørket siger over oss og livet er litt kjedelig – DA skal vi krype inn i en bok eller to.