Det slår ikke feil: Tidlig om våren er det alltid lam på tilbud i butikkene. Antagelig har vi en viss overproduksjon her til lands, for store kvanta blir solgt til en meget billig penge før neste slaktesesong. Hvorfor vi da importerer lam fra New Zealand er meg en gåte. Ikke er det godt heller.
Denne gangen, sånn i april en gang, kostet lammelårene kr 29 pr kilo. Det er som å få det! Digre, runde, lekre lammelår! I noen butikker lager de plakater som forteller at det bare er lov med fem lår pr kunde. Det er da jeg slår til. Jeg er ho gærne kjerringa som kommer om formiddagen og kjøper fem lammelår. Et par timer senere er jeg tilbake og kjøper fem til! Jeg merker nok at folk ser på meg. Venninnene mine rister på hodet. Men den som ler sist ler best. Jeg vet hva jeg gjør. Dette er planlegging på høyt nivå, nemlig. I kveld skal vi ha gjester, – mange gjester. Nå er to lammelår gjort klare for grillen. Hjemme i fryseren ligger det fortsatt tre. Da jeg handlet i går tok jeg en kikk i kjøttdisken: Lammelår, kr 99.
Hvem er det som ler nå?
Denne gangen var de økologiske. Man skulle jo tro at alt norsk lam var økologisk. De fødes, pupper mammaen sin, reiser til fjells og lever på fjellbeite hele sommeren, kommer ned om høsten og slaktes. Hva er uøkologisk med det? Men nå har jeg spurt. For å få jevn tilførsel, slaktes lammene litt spredt, og de som går på hjemmebeite får for. Ikke nok med det: Skal et lam kunne kalle seg økologisk, må det ha en mor som har levd økologisk, – og det handler om så mye. To faktorer er fjøs og for. Mer gidder jeg ikke å tenke på. Når det gjelder lam spiller det ingen rolle for meg. I mitt hode er norske lam fra fjellbeite det naturligste som finnes. De lever et godt liv, nesten som vilt, og har lite å klage på. At foret er i orden, kjenner vi på smaken.
Stikk innom en tur, hvis du vil ha en smak. Her er som sagt nok til alle!
Livet leker 