Lagrene er fulle

Jeg trenger en viss mengde solvarme før jeg er klar for vinter og inneliv. Det er ikke så store lagre som skal fylles, men et minimum må jeg ha. Det har jeg fått nå. Hvis det skulle regne i morgen, så klarer jeg meg på det jeg har fått. Heldigvis blir det ikke regn. Det er meldt mange flere dager med sol og varme, og vi tar imot det vi får.

I dag kom vi av sted tidligere enn vi pleier. Det var tid for kajakktur. Kajakken har blitt den nye folkebåten her til lands. På vei ned til stranda ligger det mange av dem, og når vi kommer ut på vannet ser vi enda fler. Det er kanskje ikke så rart. Skal man på langtur eller ut for å fiske, må man ha en båt, – men for oss er kajakken helt super. Når vi skal på holmetur, havner vi gjerne på en av knausene vi ser rett utenfor land, og da holder det lenge med en enkel farkost. Likevel vurderer vi å kjøpe en bitte liten landstedsbåt i tillegg, – men det blir ikke i år.

I dag var vi førstemann på plass på skjæret. Vi la oss til og ventet på at Thvs bror og hans familie skulle dukke opp. Det gjorde de, – men ikke alene. Det minner meg om da jeg var barn og var på de samme holmene sammen med mine foreldre. Vi havnet alltid midt oppe i en haug med hyttenaboer. I dag kom Thvs bror med familie, så kom hans gode venn med sine og til slutt vennens nabo. Vi ble tolv og en hund.

Så ligger vi der på håndklærne våre og gjør ingen ting. Vi prater og diskuterer. Noen leser avisen. En har med vafler og byr rundt, og ellers spiser vi kneipbrød med tubeost eller leverpostei i boks mens vi kompenserer for vesketapet med å drikke vann. Det er enkelt og greit.

Innimellom når vi er litt for varme, kravler vi oss ut i vannet. I dag var det så varmt både på land og i vann at vi lå i vannet ganske lenge om gangen. Vi voksne svømmer litt rundt, mens ungene leker med dykkermasker og bademadrasser. Etter hvert fikk noen også prøve å stå på vannski bak båten til M.

Selv om naturen bare smilte i dag, er dette værharde områder. Store deler av året slår havet over holmene, det blåser og er iskaldt. Likevel vokser det små planter i hver en fjellsprekk. Dyr er det også. I dag så vi både svaner og mengder av halvvoksne måkeunger. Minken så vi ikke, men den er der. Det vet vi.

Når man ligger sånn på svaberget går tiden fort. Før vi visste ordet av det var det sen ettermiddag. Turen inn gikk fort, og når vi padler kajakk er det alltid moro at det er vi som kommer først til land. De andre har sine fortøyinger å løsne, sine dregger å dra opp – og tilsvarende prosedyrer når de kommer inn. Og selv om de flotte båtene kjører mye raskere enn vi klarer, skyter våre kajakker som piler gjennom vannet, og i motsetning til båtene, kan de bare kjøres inn på stranda og trilles hjem. Vi vant i dag igjen.

På hytta gikk vi rett i utedusjen for å få skylt av saltvannet og få kjølt oss ned litt. I morgen blir vi ved teltene. Vi skal jobbe litt, og dessuten må vi samle krefter. I morgen ettermiddag venter vi nemlig barneinvasjon: Fire små nåværende og tidligere gjestebarn skal være hos oss et par dager. Da blir det i hvert fall liv i leiren.

Katter på vift

Kattene våre holder seg for det meste rundt teltene. Ingen av dem er veldig modige av natur, så for dem stemmer det at My home is my castle. Noen ganger våger de seg ut i verden et par dager, og så blir de borte. Særlig guttepus kan forsvinne av og til. Spørsmålet for oss er om og når vi skal begynne å engste oss. Kattene må gå hvor de vil for meg, men skrekken er jo at noe vondt skal tilstøte dem. Med noen vondt mener jeg ikke plutselig og uventet død. Det får så være. Jeg tenker på det som er verre: Tenk om de blir utsatt for en av disse gærningene som flyr rundt og piner katter! Tenk om de kommer seg inn et sted der de ikke skal være, og så blir de innestengte og sulter i hjel! For mange år siden mistet vi en katt. Den ble bare borte og kom aldri tilbake. Det har plaget meg å ikke vite hva som skjedde med ham.

Torsdag morgen dro vi til Sverige. Da satt begge kattene og vinket oss av sted. De hadde hele hytta for seg selv. Badevinduet er åpent, og de kan komme og gå som de vil. På kjøkkenet er det mat og drikke nok til at de kan ha fest. Sånn har vi alltid gjort det når vi skal være borte en dag eller to. Er vi lenger borte enn det, får vi noen til å stelle med dem. Denne gangen kom vi hjem etter et døgn. Ingen katter var å se. Først om kvelden begynte vi å lure på hvor de to var. Vi plystret på dem. Helt fra de var små har vi plystret på kattene våre når de har fått mat. Det er en metode som anbefales. Når de senere hører plystrelyden, klarer de ikke å la være å komme. De bare må løpe dit maten er.

Men denne gangen kom det ingen, verken Soda eller Simring. På lørdag var vi på sjøen hele dagen, og da vi kom hjem var det fortsatt ingen katter i sikte. Ennå var vi ikke engstelige, men vi begynte å undre oss litt. Det merkelige var at de var forsvunnet begge to. Kunne de ha blitt tatt av et dyr? Det kan absolutt skje her på hytta.

Tidlig på kvelden i går kom Simring ruslende som om ingen ting hadde skjedd. Hun spiste litt, og så ville hun sove i sengen vår som vanlig. Da vi sto opp til morgenen i dag, var Soda også på plass. Han lå og snorket i en stol. Det har vært veldig varmt de siste dagene. Kanskje har de to ulldottene bare ligget et sted der det er kjølig og godt. Nå er de i hvert fall hjemme, og Thv og Simring nyter avisen i fellesskap.