Daily Archives: 25.07.08

Men går jag över engarna

Uten bil hadde det vært umulig, og hadde vi fortalt våre oldeforeldre at vi i løpet av ett døgn har reist over 200 km hver vei for å besøke venner, så hadde de trodd at det var en spøk, men det er det altså ikke. Vi rakk ikke en gang å bli slitne. Da vi våknet tidlig i går, hev vi oss i bilen. Vi var nemlig invitert på besøk til noen av sommartorpemigrantene, og vi skulle komme tidlig, for det var lagt planer for dagen. Sist vi var her tok jeg dette bildet. Det var 17. mai, og da var løvverket tynt og pjuskete. Nå kom vi til Edens hage. Hele tomta var pakket inn i grønnfarge.

Jeg tok ikke tempen på været, men langt unna tretti grader var det ikke. Etter en lang biltur var det deilig å komme ut på en liten spasertur. Vi skulle på picknik, – nemlig, – og vi skulle lære noe nytt. Noen av oss har visst begynt å planlegge pensjonisttilværelsen, og da skal det spilles boule. Jeg er selvfølgelig alt for ung til noen gang å ha tatt i et sånt spill, men hva gjør man ikke for sine venner? Og det var moro. Veldig moro! Ikke spesielt slitsomt heller, og det passer min fysikk bra. Jeg liker å gjøre ting som tilsynelatende er sporty, men som egentlig handler om å bevege kroppen i små bevegelser. Kajakkpadling er en sånn aktivitet. Det høres så flott ut. Man ser for seg smidige kropper som gjør eksimoruller og kaster seg ut i ville stryk. Og så er det bare lille meg som sitter helt stille nede i et hull og veiver litt med armene. Sånn var det med boule også: Små skritt, noen kast og så var vi i gang. Det skal ikke bli siste gang.

På veien tilbake til torpet gikk vi gjennom det vakreste landskapet jeg kan tenke meg: Høy himmel, digre, flate åkre, gammeldagse landeveier og velstelte gårder til å krydre det hele. Men denne gangen skal jeg spare dere for alle superlativene, det ser så platt på trykk!

At torpet er et drømmested, har jeg også sagt nok om før. Men det er noe å undre seg over. Hvorfor får vi så gode vibrasjoner av gamle, små hus? Hvorfor assosierer vi dem med idyll, familielykke, ro og harmoni? Vi burde jo heller tenke fattigdom, husmannsvesen, kalde vintere og hardt slit. Pussig, det der.

Det ble en deilig, slækk dag. Vi ruslet rundt på tomta, drakk vann og vin, leste aviser, pratet og nøt alt det vakre. Det visuelle er nesten litt uvirkelig, synes jeg. Uansett hvor jeg snur meg, så er den der: idyllen. Ingen nye hus eller moderne veier forstyrrer bildet. Det er som å leve i et tablå fra gamle dager. Og det er deilig.

Vertsskapet hadde planlagt nydelig middag, og selv om vi hjalp til litt, ble vi vartet opp så det holdt. Regnbuelaks i butterdeig til forrett, helgrillet kalvefilet med grønnsaker til hovedrett og is med villbringebær og marengs til dessert.

Spisestua var ute under en høy, blå himmel. En skulle ikke tro vi hadde lengtet etter solen hele vinteren, for nå sloss vi for å slippe å sitte der den skinte. Selv om det er varmt hele dagen, er de fleste nordiske netter kjølige. Sånn var det nok i natt også, men det merket ikke vi noe til. Vi satt ute med utsikt over åker og eng. Hønsehaukene jobbet med sitt, så kom svalene for å spise kvelds høyt der oppe i insektsvermene. Det var vel derfor de små krypene søkte tilflukt og kom ned for å sverme rundt bordet vårt. Kvelden var lun og fin, og solnedgangen praktfull.

Da mørket hadde lagt seg til ro, ville jeg fortsatt gjerne ta bilder. Det er nesten umulig med mitt kamera. Det var da det ble hentet fram et flott fotostativ jeg kunne leke med. Det var moro! Endelig kunne kameraet bruke så mye tid det lystet for å fange spor av lys. Nå har jeg fått noe å bruke penger på:

Må ha det, – bare må ha det!

Kvelden ble avsluttet bak glass og ramme. Vi fikk løjrom, gräddfil og rødløk til nattmat, – assistert av iskald vodka. Det burde kunne skrives ut på blå resept til søvnløse. Etter en sånn avslutning sovnet vi som små barn borte i det lille gjestehuset vi var tildelt.

Det inngikk frokost i denne pakketuren, men vi måtte avstå. Allerede klokka halv åtte var vi på veien. Ungene våre har varslet sin ankomst i dag, og vi vil være på hytta for å ta dem imot med varme utstrakte armer.