Kalas

Det er klart man blir litt engstelig når man blir invitert på den årlige festen nede hos svensken. Sist slo han nemlig til med nordsvensk tradisjonsmat: Surstrømming, – intet mindre.

Det ble en minnerik dag på mer enn en måte, og kalaset varte fra tre om ettermiddagen til ditto om natten. I et forsøk på å overdøyve liklukta fra surstrømmingen ble det inntatt betydelige mengder av de små flaskene. Det var rett og slett ikke til å unngå om man skulle komme levende gjennom kvelden. Svensken holdt foredrag om surstrømmingens historie, stemingen ble høy, diskusjonen voldsom og Thv henga seg til piperøking.

Så det var med skrekkblandet fryd vi vandret ned fjellet i ettermiddag. Ville det bli servert surstrømming igjen? Han liker å lage tradisjoner, svensken. Det ble spekemat! Surstrømmingen hadde vært et engangssunt, og i dag fikk vi altså mat, deilig mat. Men kvelden ble ikke noe dårligere av den grunn, – og ingen klager på at morgendagen blir det. Det er noe godslig og gjestfritt over svensken, han får oss til å føle oss vel alle sammen. Gjestene er de samme som alltid, lekene også, – og så fikk vi kvelden vår sammen.

Det er bare en feil med sommervenner: De skulle vært helårsvenner.