Kalas

Det er klart man blir litt engstelig når man blir invitert på den årlige festen nede hos svensken. Sist slo han nemlig til med nordsvensk tradisjonsmat: Surstrømming, – intet mindre.

Det ble en minnerik dag på mer enn en måte, og kalaset varte fra tre om ettermiddagen til ditto om natten. I et forsøk på å overdøyve liklukta fra surstrømmingen ble det inntatt betydelige mengder av de små flaskene. Det var rett og slett ikke til å unngå om man skulle komme levende gjennom kvelden. Svensken holdt foredrag om surstrømmingens historie, stemingen ble høy, diskusjonen voldsom og Thv henga seg til piperøking.

Så det var med skrekkblandet fryd vi vandret ned fjellet i ettermiddag. Ville det bli servert surstrømming igjen? Han liker å lage tradisjoner, svensken. Det ble spekemat! Surstrømmingen hadde vært et engangssunt, og i dag fikk vi altså mat, deilig mat. Men kvelden ble ikke noe dårligere av den grunn, – og ingen klager på at morgendagen blir det. Det er noe godslig og gjestfritt over svensken, han får oss til å føle oss vel alle sammen. Gjestene er de samme som alltid, lekene også, – og så fikk vi kvelden vår sammen.

Det er bare en feil med sommervenner: De skulle vært helårsvenner.

For et sløseri

Vi bedriver vedlikehold her på hytta om dagen. Det er omtrent femten år siden sommerhuset var ferdig, og det merkes nå. I fjor måtte skifte et rekkverk, nå har vi funnet råte i et hjørnebord, noen panellengder og et vannbrett. Tidens tann har tæret. Det er ikke noe problem, vi reparerer, skifter, skraper og maler, og det går faktisk ganske greit. Men jeg gjør meg mine tanker når jeg går her med malepenselen min. Vi er travle mennesker med jobb og mange jern i ilden. Det betyr at hytta er et feriested som brukes fire – fem uker i året ispedd en og annen godværshelg i juni. Det er det!

Selv om vi ikke er her mye, så elsker vi hytta vår. Her har ungene hatt hele sin sommerbarndom, vi har slekt og venner rundt oss. Og det er det det handler om, – familie, venner og det sosiale. Hytta ligger bare femten minutter med bil fra der vi bor. I vår del av landet må man ikke ha hytte for å bade eller reise på sjøen. Sant å si tror jeg nok mange byboere uten hytte er mer i vannet enn vi er. For oss handler det mye om å rusle rundt dørene her.

Og mens jeg går sånn, så melder spørsmålet seg: Hva skal vi nå egentlig med to hus tett i tett? Siden hytta er selvbygd, har vi ingen gjeld på den. Det betyr at den ikke på noen måte svir økonomisk. Men hytteprisene er astronomiske for tiden, og det betyr at hytta binder opp en relativt stor kapital, i hvert fall i vår enkle verden. Noe å tenke på for oss som har en høyst ordinær lærerøkonomi.

Og så er det alt vedlikeholdet. Hytta er stor og høy, og det er ikke småtteri som skal gjøres, særlig ikke nå som den har kommet i reparasjonsalderen. Vi bruker altså like mye tid på å vedlikeholde hytta som vi bruker på huset i byen. Like mange timer med skrap og mal og hammerslag for fem ukers nytelse. Er det verdt det? Dessuten går det ofte på bekostning av huset hjemme. Vi henger ikke alltid med, og selv om alt blir gjort til slutt, er vi ofte på etterskudd. Det er ikke til å komme fra at det av og til er en stressfaktor.

Noe annet som slår meg er at det er et vanvittig sløseri. Her står altså 85 kvadratmeter sommerhus helt alene og overlatt til seg selv 47 uker i året. Huset er fullt vinterisolert og fyller alle behov. Vi kjenner barnefamilier som har mye mindre plass å boltre seg på til hverdags enn det vi har i ferien. Barn som må dele rom til de er tenåringer, mens vi har både tre og fire soverom her ute, soverom som står tomme mesteparten av tiden, også når vi er her. Det har hendt jeg har blitt flau og skammet meg når vi har fått besøk. Når noen sier: Oj, – dere har jo mye mer plass her enn vi har hjemme. Ja, sier jeg, og låser døra for de neste 47 ukene. Er det riktig?

Når man først har skaffet seg en hytte, så blir man nesten litt livegen. Det er ikke bare å avskaffe den igjen. Den har jo blitt en del av vår familiehistorie. Veggene er fulle av minner for både oss og ungene. Vi har bygd en del av vårt sosiale nettverk her ute, ikke minst med familie som ellers i året bor langt borte. Selger man er det dessuten for alltid. Hytteprisene er så høye, at det er usannsynlig at vi eller våre barn noen gang kunne reversere et salg.

Sånn tenker jeg et par runder hvert eneste år: For et sløseri! På den annen side lever vi jo på den bittelille delen av kloden som sløser med absolutt alt. Vi har i overflod, og det å ha en hytte er bare en liten del av det hele. Det er kanskje andre ting jeg burde har mer fokus på enn akkurat hytta.

I dag skinner solen. Jeg sitter på verandaen og hører alle lydene: Høye tenåringshvin nede fra stranda, – så er kanskje vannet litt kaldt i dag. Nedenfor skrenten diskuterer de små niesene mine ett eller annet, og Nils forsøker å megle. Svensken plystrer mens han steller med båten sin. Han må snart begynne å dekke bordet, for han har invitert oss på middag i kveld. Det er tid for å male noen vinduer, – og så skal jeg legge meg i en hengekøye med en bok.

Det er sløseri og luksus, – og jeg er selvfølgelig superheldig som kan nyte det.