Det er små morsomt å lese bloggen din, – sa en bekjent for en stund siden. Du skriver jo om alt som skjer i livet ditt, og vi får jo vite alt om deg. Det siste ble sagt med litt skrekkblandet fryd.
Tror du, ja, – sa jeg.
Riktig nok blogger jeg av og til om personlige tanker og følelser, selv om det ikke er ofte. Men når jeg skriver sånne innlegg er det etter grundig overveielse. Jeg gjennomgår alle mulige mottakere i hodet mens jeg skriver. Når innlegget er skrevet, lar jeg mine nærmeste lese det og kritisere det eller fortelle meg hvis det er for privat. Så lar jeg det ligge noen dager til modning før jeg publiserer det.
Riktig nok skriver jeg mye om hverdagslivet mitt, men da handler det meste om mat og blomster, og det avslører neppe noen familiehemmeligheter.
Jeg skriver en del om andre menneskers barn, barn som vi får lov til å ta vare på i korte perioder mens foreldrene jobber. La det være helt klart at dette er avklart med både foreldre og andre. Dessuten tenker jeg hele tiden på at disse barna ikke kan verge seg mot det jeg skriver, og skal kunne lese alt sammen når de blir store nok. Også her handler det meste om det ufarlige og hverdagslige. Når jeg skriver om utfordinger med å ha barn, så handler det om mer generelle forhold.
Det samme gjelder postene som handler om elevene mine. Noen ganger skriver jeg om episoder i klasserommet, men de har fokus på min opplevelse, og ikke elevenes. De er observasjoner av det som skjer. Selv om jeg gir inntrykk av at det jeg skriver om nettopp har skjedd, så stemmer dette bare delvis. Ofte blir jeg inspirert av noe som skjer på skolen, jeg får en assosiasjon til noe som har skjedd for kanskje ti år siden, og så omskriver jeg det.
Personlige tekster forteller bare en bitte liten del av virkeligheten, og hvis noen tror bloggen her gir et panoramavindu inn til mitt liv, så tar de grundig feil. Jeg åpner bare opp et bitte lite kikkehull, og presenterer bare den delen av virkeligheten som jeg vil at du skal få se. Og hvem vet, kanskje er det meste løgn og bedrag. Jeg er av natur veldig åpen, og for å være ærlig, så kunne jeg godt tenke meg å være mye, mye mer privat når jeg skriver. Jeg går mange runder med meg selv om dette for tiden. Når jeg skriver at jeg er bekymret, – skal jeg skrive hva jeg er bekymret for? Når jeg irriterer meg over noe på jobben, skal jeg skrive hva det handler om? Skulle jeg gjøre det, måtte jeg nødvendigvis utlevere andre menneskers historie, og muligens være illojal mot arbeidsplassen min. Jeg kommer neppe til å gjøre det, – til det er jeg rett og slett for feig. Jeg vil ha ryggen min fri og unngå problemer i etterkant.
Selv om hoveddelen av postene mine handler om hverdagslivets hendelser, er det ikke disse postene jeg liker best å skrive. Jeg koser meg for eksempel voldsomt når jeg kan jobbe med serier som Forlatte steder eller Brev fra skipslegen. Men det som virkelig trigger meg, er å skrive om litteratur, politikk, religion og etikk. Det er når jeg skriver sånne tekster jeg virkelig fryder meg. Sannheten er også at disse postene forteller mer om hvem jeg er enn postene der jeg forteller om barnepass og middagsoppskrifter. Men poster om litteratur og politikk krever sin blogger. Ofte bruker jeg mange timer på dem, og så begrenser det seg til de gangene jeg er ekstra engasjert.
Livet leker kommer nok til å leve lenge ennå, og den skal fortsatt være ganske personlig, – men du skal bare ikke innbille deg noe!
Livet leker 
Jeg følger med i din blog men kommenterer sjældent, måske fordi jeg har låst min egen blog og synes ligesom ikke jeg har så meget at byde på af den grund. Nå, og så er det meste af det desuden på islandsk.
Jeg er bare så enig med dig, det er da ret naivt af en læser at tro man skriver om alt på en blog. Måske fører vedkommende en meget simpel tilværelse hvor der ikke sker så meget og synes at siden du skriver om så mange ting så må du jo skrive om alt det du oplever og at der ikke kan være noget mere at skrive om. Det indtryk har jeg ihvertfald fået af nogle af mine læsere, at de tror jeg skriver om alt det jeg tænker og oplever og ikke undlader noget som helst. Og da sammenligner de deres egen tilværelse med det de læser i min blog.
Den største grund til at jeg har låst min blog er at jeg har flere gange fået fortalt at de der holder en åben blogside vil gerne have at alle læser og bloggere ikke har nogen ret til at vide hvem der kigger med. Som om bloggere er uhelbredelige exhibitionister som har det eneste ønske at udlevere sig selv for omverdenen. Og det er bare noget vrøvl.
Jeg synes du har en flot måde at skrive om andre mennesker på. Nu arbejder jeg jo som skolepsykolog og læser alt det du skriver om skolen med stor interesse. Det er en balancegang at skrive åben blog uden at udlevere sig selv eller andre. Og jeg vil nu mene det lykkes dig helt fint.
Takk for det, Frida. Nå tror ikke jeg verken bloggere eller lesere lever så ulike liv, men vi blogger atlså bare om en liten brøkdel av det vi gjør og tenker.
Jeg tror jeg fikk en kode til din blogg en gang, men jeg fikk den ikke til. Dessuten leser jeg jo uansett ikke islandsk. Hyggelig at du kommenterer. Det er fint å vite hvem som er her inne, selv om noen bare gir fra seg et lite pip en gang i blant.
Denne må jeg svare på, for dette har jeg tenkt på OG faktisk tenkt å blogge om selv. Kanskje gjør jeg det også senere.
Da jeg oppdaget deg første gangen så husket jeg at jeg tenkte: så fint å lese et klokt og fint menneske som også er lærer. Forstå meg rett. Jeg har lest mange flotte lærere som er kloke og som skriver, men likevel syns jeg det blir mange forbehold fordi man er så redd for å utlevere noen. Gå over streken. Bli for personlig.
Jeg syns du har funnet en fantastisk fin balanse når du skriver om opplevelser på skolen og hjemme, og jeg setter pris på at du er mer detaljert enn hva som er vanlig fordi det gir meg innsyn og kunnskap, ikke bare på et rasjonelt nivå, men også følelsesmessig. Jeg har sett mange av de bildene du har tatt av ungdommene og har lagt merke til at du sladder de fleste av dem – så skjønte jeg også at du hadde et gjennomtenkt forhold til hva du gjorde. Men jeg husker faktisk flere bilder som for eksempel av ungdommene som lå på magen på gulvet, hulter til bulter, og jobbet med oppgaver. Så flott. Og hendelser av hva som er sagt og gjort – så herlig å få et innblikk. Det forteller også noe om hvem du er og hvordan du tenker. Om vi får et innblikk i en hverdag som består av mer enn kalde fakta.
For meg er det ikke viktig hvem som har gjort hva og sagt hva, men jeg som mor liker å føle på stemningen. Det gjør meg trygg og glad.
Du er jo ikke bare lærer, du er ektefelle, mor og venn også, men det rare er at selv om du sier at du «holder litt igjen» så klarer du likevel å formidle et bilde av hvem du er. Det er en sånn fin helhet over det hele – selv om vi bare har fått et lite glimt.
Det betyr at du har lykkes.
Tusen takk, Sissel. Dette var årets hyggeligste kommentar for meg. Og jeg er glad for at du har tatt noe av poenget med skolepostene mine: Det handler å formidle en stemning, et bilde av en hverdag som mange bare ser de årene de selv går på skolen.
Jo, men det som er viktig for meg å få frem er at jeg setter pris på at du også viser noe/mye av deg selv og dine egne tanker og reaksjonsmønstre som ikke alltid er parfymert med rosenduft. De fleste av oss er jo foreldre, men mange av oss har jo også meninger om skolen og lærere … din blogg kan endre noe i hvordan vi forholder oss til dette tema. Det smyger seg inn noen nyanser vi kanskje ikke har hatt tidligere.
Ellers må jeg også si at det er en ting jeg syns er rørende og fint, og det er at du bruker navnet til Thv når du omtaler han. En liten intim detalj jeg har lagt merke til.
Jo Hege, du holder en fin balance. «Livetleker» er dejligt skrevet, er nem at læse og og god at få forståelse af, og selvfølgelig er det digt og forskjønnelse fra tid til anden. Det er selvfølgelig tilladt, måske endda ønskeligt!
Når man skriver om at man er bekymret, så kan vi læsere forstå, digte videre og se en situation. Måske er personen, vi digter, ikke så vigtig som de overordnede linier, som vi ser for os.
Det er godt å høre, dax2. Veldig godt å høre, faktisk. Det gleder meg at jeg treffer noen av leserne mine, samtidig er det jo ikke så lett å kritisere formen for en blogg. Den er jo så personlig. En av leserne mine synes jeg har for mange og for store bilder, for eksempel. Jeg hører på det, men gjør jo ikke noe med det. Selv vil jeg jo ha det nettopp sånn.
Ha en god dag.
Mange blogger er påtrengende personlige, og det blir gjerne platt og trivielt i lengden. Nå skriver jeg knapt noen personlige innlegg da, men dette går på interesser. Temaet: ‘meg’ er rett og slett for kjedelig.
Personlig synes jeg kanskje ikke poster om hverdagsliv er så fryktelig spennende, men jeg liker veldig godt å lese om meninger om litteratur, politikk og etikk. Det gir meg mye mer. Derfor har jeg også selv valgt å blogge rundt et tema, og da nettopp et tema som preger min egen hverdag: litteratur. 🙂
Jeg må virkelig si meg enig med Sissels flotte kommentar! Den fortjente du, Hege.
Du er veldig, veldig flink til å skrive, og det som alltid slår meg når jeg leser innleggene dine, er at alt er så gjennomtenkt! Det virker som om hver minste detalj er finpusset til perfeksjon. Og det er de sikkert også. 🙂
Selv synes jeg det er morsommere å skrive når jeg kan sette ord på mine egne meninger og følelser. Jeg liker å være litt personlig. Men det er smak og behag, og jeg skjønner virkelig ditt valg. Det finnes så mange som skal tas hensyn til. Du er jo hensynsfull til det fulle! Og det er veldig bra, men litt kjedelig i blandt. Sånn må det bli.
Jeg blir i alle fall alltid i godt humør når jeg leser innleggene dine! Den stemningen du forsøker å formidle får du alltid fram! Du er en mester i det. 🙂
Bloggen din er flott akkurat som den er, med hverdagstanker, elever, unger, bøker….Leserne kan jo velge selv akkurat hva de vil lese. Jeg ser jo av bloggen din at du er et reflektert menneske,og ut fra det tenker jeg at det du skriver kan du stå inne for enten det er humor eller alvor ;-} Vi har alle rom i oss selv som vi ikke viser andre,men det er fint at noen åpner litt opp.Lar andre ta del i tanker som en kan finne seg selv igjen i, eller se hvordan et annet menneske tenker. Sommerklem herfra.
Joakuka: Jeg skriver ikke om livet mitt fordi det er så spennende, men fordi jeg bruker skriftspråket til å tenke med. Når jeg skriver om det som skjer, bearbeider jeg det. Dessuten fungerer det noen ganger som litt livsrapporter til barna mine og foreldrene mine. Så vet de omtrent hva jeg driver med.
Elin: Jeg har jo nettopp funnet bloggen din, og den er et pluss for meg. At du velger å skrive bare om litteratur gjør det jo veldig greit for oss som leser. Vi vet hva vi får. Jeg har surfa litt rundt på bloggen din, og jeg blir nok en hyppig gjest der.
Aalefoten: Du har nok rett i at jeg tenker nøye gjennom hva jeg skriver, og også at jeg pirker på alt det formelle. Egentlig bedriver jeg litt for mye av det, og akkurat på det punktet kjenner jo du meg bedre enn de fleste 🙂
Fint at du liker deg her, Sol.
Hm – det var da overveldende så mange kommentarer jeg fikk i dag da 🙂
Det var ikke ment til deg, fordi jeg ærlig talt ikke vet hva du skriver om til vanlig. Dette var om blogging i særdeleshet, og generelt spesielt.
OK!