Det er små morsomt å lese bloggen din, – sa en bekjent for en stund siden. Du skriver jo om alt som skjer i livet ditt, og vi får jo vite alt om deg. Det siste ble sagt med litt skrekkblandet fryd.
Tror du, ja, – sa jeg.
Riktig nok blogger jeg av og til om personlige tanker og følelser, selv om det ikke er ofte. Men når jeg skriver sånne innlegg er det etter grundig overveielse. Jeg gjennomgår alle mulige mottakere i hodet mens jeg skriver. Når innlegget er skrevet, lar jeg mine nærmeste lese det og kritisere det eller fortelle meg hvis det er for privat. Så lar jeg det ligge noen dager til modning før jeg publiserer det.
Riktig nok skriver jeg mye om hverdagslivet mitt, men da handler det meste om mat og blomster, og det avslører neppe noen familiehemmeligheter.
Jeg skriver en del om andre menneskers barn, barn som vi får lov til å ta vare på i korte perioder mens foreldrene jobber. La det være helt klart at dette er avklart med både foreldre og andre. Dessuten tenker jeg hele tiden på at disse barna ikke kan verge seg mot det jeg skriver, og skal kunne lese alt sammen når de blir store nok. Også her handler det meste om det ufarlige og hverdagslige. Når jeg skriver om utfordinger med å ha barn, så handler det om mer generelle forhold.
Det samme gjelder postene som handler om elevene mine. Noen ganger skriver jeg om episoder i klasserommet, men de har fokus på min opplevelse, og ikke elevenes. De er observasjoner av det som skjer. Selv om jeg gir inntrykk av at det jeg skriver om nettopp har skjedd, så stemmer dette bare delvis. Ofte blir jeg inspirert av noe som skjer på skolen, jeg får en assosiasjon til noe som har skjedd for kanskje ti år siden, og så omskriver jeg det.
Personlige tekster forteller bare en bitte liten del av virkeligheten, og hvis noen tror bloggen her gir et panoramavindu inn til mitt liv, så tar de grundig feil. Jeg åpner bare opp et bitte lite kikkehull, og presenterer bare den delen av virkeligheten som jeg vil at du skal få se. Og hvem vet, kanskje er det meste løgn og bedrag. Jeg er av natur veldig åpen, og for å være ærlig, så kunne jeg godt tenke meg å være mye, mye mer privat når jeg skriver. Jeg går mange runder med meg selv om dette for tiden. Når jeg skriver at jeg er bekymret, – skal jeg skrive hva jeg er bekymret for? Når jeg irriterer meg over noe på jobben, skal jeg skrive hva det handler om? Skulle jeg gjøre det, måtte jeg nødvendigvis utlevere andre menneskers historie, og muligens være illojal mot arbeidsplassen min. Jeg kommer neppe til å gjøre det, – til det er jeg rett og slett for feig. Jeg vil ha ryggen min fri og unngå problemer i etterkant.
Selv om hoveddelen av postene mine handler om hverdagslivets hendelser, er det ikke disse postene jeg liker best å skrive. Jeg koser meg for eksempel voldsomt når jeg kan jobbe med serier som Forlatte steder eller Brev fra skipslegen. Men det som virkelig trigger meg, er å skrive om litteratur, politikk, religion og etikk. Det er når jeg skriver sånne tekster jeg virkelig fryder meg. Sannheten er også at disse postene forteller mer om hvem jeg er enn postene der jeg forteller om barnepass og middagsoppskrifter. Men poster om litteratur og politikk krever sin blogger. Ofte bruker jeg mange timer på dem, og så begrenser det seg til de gangene jeg er ekstra engasjert.
Livet leker kommer nok til å leve lenge ennå, og den skal fortsatt være ganske personlig, – men du skal bare ikke innbille deg noe!
Livet leker 