Livet er kort, og for de fleste av oss glir voksenlivet av sted på det jevne, nærmest på autopilot. Det er mange som drømmer om å gjøre noe annet en periode av livet: Reise, møte nye mennesker, strekke grensene sine, møte nye sider ved seg selv, – men bare noen ytterst få realiserer drømmen. Min kollega H og hennes mann gjorde det. Etter lange overveielser og grundig planlegging bestemte de seg for å tilbringe ett år på havet. I juli 2007 reiste de av sted, og i går kom de hjem igjen. Vi var møtt mannsterke opp for å ønske dem velkomne hjem. Der var familie, venner og kollegaer, – men også journalister fra alle medier. På kaia ble det viftet med norske flagg, og i bardunene vaiet gjesteflaggene og viste hvor utrolig mange steder de har vært dette året.
Det er en modig beslutning å finne på noe sånt når man har nådd middagshøyden i livet. Samtidig er det jo nettopp da man har muligheten. H har skrevet blogg og dokumentert hele reisen, båten, mannskapet og alt annet av interesse, og det har vært spennende lesning for oss her hjemme gjennom hele året. På Ett år på havet har hun fortalt om alle opplevelsene. Mye ble som de hadde tenkt, og mye ble annerledes, Her kan man lese om både magesjau og storm, men også om late dager på dekk og karibiske strender. H råskriver, halvveis på dialekt og med et veldig friskt språk. Hun skriver sånn at stormsjøen skyller inn over deg, og den karibiske sola stikker deg i øynene når du leser. Selv om reisen nå er over, går det godt an å reise med dem en gang til ved å surfe seg gjennom reisebeskrivelsene, særlig de som beskriver kryssingen av Atlanteren. Her er det nok og godt nok stoff til en utradisjonell og spennende reisebeskrivelse i bokform.
Oppfordringen er gitt H, – og velkommen hjem.
Livet leker 