De tre siste dagene har jeg lest Himmelstormeren – en roman om Ellisif Wessel av Cecilie Enger. Selv om denne posten skal handle om den problematiske sjangeren Enger skriver i, må jeg likevel knytte noen ord til innholdet. I hele mitt liv har jeg visst hvem Ellisf Wessel var, men bare helt overfladisk. Jeg visste at hun levde rundt århundreskiftet 1800-1900, at hun var velstående legefrue, at hun bodde i Finnmark, at hun stiftet den første fagforeningen i Sør Varanger, Nordens Klippe og at hun var kommunist. Det var det hele.
I Himmelstormeren presenterer Enger Ellisif Wessels liv i romans form, og det er en utrolig spennende historie hun forteller. Jeg ble så fengslet at romanen ble slukt i løpet av et par – tre dager, en skikkelig page turner. Særlig den første delen, om Ellisf Wessels barndom og ungdom, er godt skrevet, og Enger gir noen flotte bilder av tidsånden. Samtidig er presentasonen av Wessel også nyansert og til dels kritisk, og det er noe av det som gjør boken ekstra god. Jeg anbefaler den virkelig videre. Selv har jeg blitt så tent på Ellisif Wessel at jeg har tenkt å pløye meg gjennom det som ellers måtte være skrevet om henne.
Det var godordene, – men så fort har jeg ikke tenkt å slippe denne boken. Som tittelen forteller, er Himmelstormeren – en roman om Ellisif Wessel, altså ikke en biografi, men en roman, en slags dokumentarroman. For noen lesere er det kanskje helt uproblematisk, og boken fikk svært gode anmeldelser da den kom. En anmelder syntes til og med Enger kommer ryddig unna akkurat det jeg føler trang til å kritisere, nemlig sjangervalget. Jeg synes romanformen gjør boken vanskelig å lese. Den forvirrer meg. Hva er fakta og hva er fiksjon? Jeg liker begrepene making og telling, som Stein Haugom Olsen og Peter Lamarque bruker i sin bok Truth, fiction and literature (Oxford University Press, New York, 2002). Making er den rene fiksjon, den oppdiktede teksten. Telling er når man gjenforteller noe som har skjedd. All litteratur har elementer fra begge disse: fiksjonen har elementer av fakta og faktalitteraturen elementer av fortelling og tolking. Det er umulig å unngå. Men en romanbiografi som Himmelstormeren faller så veldig mellom to stoler. Den er en blandingssjanger som ikke etterstreber noen form for sjangerrenhet. Så kan man jo diskutere hvor viktig sjangerrenhet er. I mange andre sammenhenger ser jeg ofte blandingssjangere som friske og spennende, – men altså ikke her. Egentlig opplever jeg det som uærlig. Fiksjon fungerer fordi det foreligger en underforstått avtale mellom forfatter og leser: Dette er oppdiktet liv, en fri tolking av verden. Den samme avtalen gjelder for faktalitteratur: Dette er en forfatters presentasjon av noe som har skjedd, – og det som foreligger av tolkinger står for forfatterens regning. Den sjangeren Cecilie Enger benytter seg av bryter begge disse avtalene, og det liker jeg dårlig. Kanskje er noe av kritikken min urettferdig. Enger har valgt å skrive boken på denne måten, og det har hun selvfølgelig rett til. At jeg muligens ønsker meg en biografi er ikke hennes problem. Jeg har likevel lyst til å problematisere valget hennes.
Jeg ser for meg fortellingen om Ellisf Wessels liv som en fast, faglig linje gjennom boken. Dette er telling, bortimot ren gjenfortelling av et historisk forløp. Denne delen av boken er ikke Cecilie Engers verk. Rundt dette skjelettet av historiske fakta, legger hun på kjøtt og blod sånn at det blir en helhet, making. Og til tross for at det blir en veldig fengende helthet, så er jeg mistenksom, kanskje unødvendig mistenksom. Nå skal det sies at jeg er en hund etter fakta, kildehenvisninger og fotnoter. Der hvor det foreligger en slags sannhet, noe som faktisk har skjedd, så vil jeg vite om det. På den måten er jeg nok en ganske kritisk og krevende leser. Problemet med denne boken er at jeg aldri helt vet når det er telling og når det er making jeg står overfor. Når Enger forteller at Ellisif Wessel var i fødselsdagsselskap hos Lady Arbuthnot, så vil jeg vite om hun faktisk kjente denne damen. Lady Arbuthnot har jeg jo lest om tidligere, og hun interesserer meg. I dette fødselsdagsselskapet spises det middag. Hadde ladyen virkelig et middagsservise med motiver fra de ulike månedene i året? Er dette middagsserviset en del av skjelettet, eller er det kjøtt og blod for å skape et tidsbilde? Sånt er da viktig? Ellisif Wessel etterlot seg en stor og viktig samling fotografier. Skal vi tro romanen, ble bildene tatt med et Hasselbladkamera hun fikk i bryllupsgave av Lady Arbuthnot. For meg har det mye å si om dette virkelig stemmer. Da Ellisif giftet seg med sin fetter, Andreas Wessel, slo moren hånden av henne for resten av livet. Medfører det riktighet? Så lenge vi har å gjøre med en roman uten kildehenvisninger, er dette umulig å vite uten at man selv oppsøker kildene.
Ellisif Wessel møtte mange kjente personer i sin samtid, både Leo Trotskij og Johan Falkberget sto på gjestelisten hennes. Til og med Lenin møtte hun ved en anledning. Dette er trolig historiske fakta, men sikker kan jeg jo ikke være. Mer usikker er jeg på en av de viktigste bipersonene i romanen, Johan Penta. Penta er en arbeiderklassegutt fra Finnmark, og romanen rommer også hans biografi fra fødsel til død. Det er gjennom hans liv vi får et bilde på arbeiderklassens harde kår i Finnmark. Han blir derfor en meget viktig person i romanen. Ellisif Wessels liv er ikke fiksjon. Er Jonan Pentas liv fiksjon? Er han en historisk person? Jeg vil gjerne vite det.
Mindre problematisk er skildringene av Ellisif Wessels politiske engasjement i Nordens Klippe, hennes problematiske forhold til samtiden og hennes mange avisartikler. Her regner jeg med at det meste er håndfaste fakta. Likevel savner jeg igjen kildehenvisninger. Deler av både brev og artikler gjengis i romanen, men vi får ikke vite hvor forfatteren har hentet dem. Bak i boken henviser hun riktig nok til den litteraturen hun har lest, og hun takker Dag Skogheim for hjelp og innspill. Det er ikke godt nok.
Noen steder kan man få inntrykk av at Enger også har slitt litt med sjangeren. Hun skriver for eksempel et kapittel der fakta og fiksjon blandes, og teksten flyter godt. Men helt på slutten av kapittelet, er det akkurat som om hun føler at det er noe som mangler. En del av faktastoffet lot seg ikke flette naturlig inn i fiksjonen, og det ergrer henne. Det må med! Så slenger hun på et avsnitt her og der der. Nærmest leksikalsk ramser hun opp hva som senere skjedde. Flere ganger får vi små avsnitt som forteller om fagforeningskamper, utfallet av streiker osv. Små faktaopplsyninger som er interessante nok, men for meg virker de altså påklistrede i en roman. Hun gjør det også når hun skal avslutte delen der hun skriver om Lady Arbuthnot. Som et punktum ramser hun opp biografiske opplysninger om ladyen, og hvordan det videre gikk med henne. Det bryter med romansjangeren og er bare med på å gjøre forvirringen større, uansett hvor interessant det måtte være, – og det er det. Dessuten er det å undervurdere leseren. Den som fatter interesse for Lady Arbuthnot og hennes liv og historie, kan finne annen litteratur om henne på biblioteket.
Hva er det egentlig jeg vil? Skal forfattere slutte å skrive dokumentarromaner? Er det forkastelig å skrive en romanbiografi? Nei, slett ikke, og kritikken min rammer bare en liten del av denne romanen. Det er en vanskelig sjanger, og jeg synes man skal holde tunga rettere i munnen enn det Cecilie Enger gjør her. Først og fremst bør man gjøre det helt klart at man har brutt avtalen med leseren om hvorvidt dette er fakta eller fiksjon. Etter mitt skjønn bør det gjøres gjennom grundige kildehenvisninger. Selv om Himmelstormeren fenget meg, lå ønsket om å vite hva som var making og hva som var telling under som en forstyrrende murring hele tiden mens jeg leste.
Cecilie Enger er ærlig i den forstand at hun oppgir den litteraturen hun har brukt, og hun legger ikke skjul på at hun skriver om en historisk person. Hun kunne jo ha valgt å kalle Ellisf Wessel for noe helt annet, avvike i større grad fra den virkelige historien, og så hevde at dette var ren fiksjon. Det kunne hun kanskje kommet unna med. Jeg er glad hun ikke gjorde det. Samtidig grubler jeg på hvorfor hun velger å ikke oppgi kilder underveis. Ville det helt brutt med sjangeren og gjort det umulig å kalle dette en roman? Det vet jeg ikke. For meg ville det fjernet mistenksomheten og gjort det mulig å bruke teksten til noe. Hadde jeg visst hva som var hva, hva som var fakta og hva som var dikt og forbannet løgn, ville jeg også i større grad visst hvem Ellisf Wessel virkelig var.
Jeg har skrevet på denne teksten i et par dager nå. Som vanlig føler jeg meg sent ute når jeg kommenterer litteratur. Da teksten min var ferdig, satte jeg meg til for å lese Dagbladet, og hva fikk jeg se på s 48 og 49? I serien «Bøkene som endret Norge», skriver professor i sakprosa ved UiO, Johan Tønnesson, om Åsne Seierstads «Bokhandleren i Kabul». Tittelen på teksten er «Sakprosaens grenseland». Nå er det ikke første gangen Seierstads blanding av fakta og fiksjon i denne boken blir problematisert, – men likevel da.
Livet leker 