Daily Archives: 12.07.08

Kongen og vi

Dagen startet med regn, men skyene ombestemte seg ganske snart, og det hele gled over i solskinn. Da vi satt ute på kjøkkenverandaen og leste i formiddag, hørte vi plutselig en velkjent stemme: Hallo, – her er jeg. Og der var Henrik, frisk og sunn og glad og fornøyd etter ferien. Det var så deilig å se ham. Hjertet mitt bare falt på plass og alt føles deilig igjen. Med Marthe i Oslo og Henrik her kan jeg roe alle mammafølelsene mine.

Etter mye kyss og klem, satte han seg sammen med oss. Så fikk vi høre beretninger om den store verden: Roskildefestivalen, Tyskland, Nederland og den lange reisen hjem. Det høres ut til at de har hatt en herlig tur han og kameratene hans. Etterpå var det tid for å sjekke studiepoeng, opptaksdatoer, forkurs og ikke minst turnusen på jobben der han skal møte halv åtte mandag morgen.

Når ungene mine er borte, savner jeg dem sjelden. Det er ikke savn det handler om. Men noen ganger, sånn som nå, er jeg engstelig og bekymret for dem, og det er et slit. Jeg er så redd for at noe skal tilstøte dem, at noe skal gå galt, – og jeg er gammel nok til å vite at det faktisk kan skje. Men så lenge de ikke savner meg, savner ikke jeg dem. Sånn var det da de var små også. Hvis de skulle sove borte, og jeg visste at de var strålende fornøyde med arrangementet, så slappet jeg av og nøt friheten. Men ringte de hjem, og jeg kunne høre hjemlengselen i stemmen deres, så var den kvelden ødelagt. Jeg orket ikke at de skulle savne meg. Det gjør de heldigvis ikke lenger. De må gjerne bo i Kualalumpur for min skyld, bare de er trygge og lykkelige.

Da rapport var avlagt og mailer sjekket, gled Henrik fort inn i sommerformiddagsrutinen sammen med oss. De la seg på verandaen, og der lå de, gutta mine: Thv med en bok og Henrik med alle avisene.

Resten av dagen har vært akkurat som den skulle være. Vi har grillet og spist både middag og bringebær med fløte, og vi har besøkt Kusinen og Henriks tremenninger. Så ble gutten bedt på fest, og jeg tilbød meg å kjøre. Det ble en nydelig tur gjennom Onsøy i Lille røde. Kveldssola varmet, fra radioen kom det myk pop og duftene endret seg ettersom jeg kjørte: Kumøkk, kaprifol, salt hav og tang. Deilig!

Nå har alle sommergjestene innfunnet seg på hyttene rundt oss, og det liker vi. Til og med svenskene våre har kommet, og resten av kvelden har vi tilbragt sammen med dem. Vi satt ute helt til det ble for kaldt.

Og det må da være bra her ute, når til og med kongen har valgt å være akkurat her akkurat nå. Da jeg kjørte forbi Hankø i solnedgangen, lå Kongeskipet på sin vante plass ved Kællen. Det er regatta i helgen. Klokka var nesten ti om kvelden, og solen var lav. Kameraet mitt håndterer ikke denslags, men jeg tar det nå med like vel.

Regn og maling er ikke venner

På onsdag bestemte vi oss. Nå skulle det males. Lista er ganske lang i år, og det er på tide å komme i gang.

Male rekkverket på annekset
Male rekkverket på kjøkkenverandaen
Male rekkverket på den store verandaen
Male alle toppene av alle rekkverkene
Skrape og male østveggen
Skrape og male nordveggen
Skifte vannbrett med råte
Skifte tre råtne bord på nordveggen

Oj, oj – det er en del det. Som du ser av lista, fikk vi gjort en del på onsdag. Været var nydelig og vi kom i gang relativt tidlig og holdt på enda lenger.

Det blir en del rot når man maler: Stiger og gardintrapper, pensler og malingsspann, filler med white spirit, aviser med malingssøl – alt flytter akkurat mens man holder på. Planen var å fortsette dagen etter. Siden været var så strålende, regnet vi med at det ville fortsette sånn. Jeg trodde faktisk jeg hadde sett på værmeldingen også, men der må jeg huske feil. Da vi la oss om kvelden sto alt framme. I utemøblene lå ørtiørten puter av forskjellig slag. Vi skulle bare sove litt før vi grep til penslene igjen.

Det var jeg som våknet en eller annen gang om natten. Det regnet, – det stryrtregnet, – det var skybrudd, – himmelens sluser var fullstendig åpne. Vi kom oss på bena i en faderlig fart, og vi var sikkert et vakkert syn da vi splitter nakne sprang rundt ute for å samle inn puter og klær. Malingsrotet fikk stå.

Vi har skrapet mye av det som skal males, og bart treverk suger fort til seg vann. Vi liker å vente i hvert fall to – tre dager før vi maler etter regnvær. I går var været flott, men male kunne vi ikke. I stedet samlet vi sammen litt rot, og så gikk vi en fin tur. Det blåste friskt, og vi var enige om at det nok var tørt nok til at lørdagen skulle bli den nye arbeidsdagen.

Den gang ei. I natt våknet jeg av den kjente lyden igjen: Trommelom på taket. Det regnet. Så må det utsettes igjen. Akkurat nå skinner solen, men værmeldingene at det blir litt ustadig og varierende vær helt fram til neste fredag. Noen ville kanskje tro at vi er glade for å slippe å male, – men sånn er det ikke. Vi vil gjerne få jobben gjort. Det er tilfredsstillende. Dessuten er sånne arbeidsdager i ferien deilig. Vi er jo ikke betalt for å bedrive vedlikehold. Det betyr at vi kan ta pauser når vi vil, – lange lunsjpauser med bøker og brødskiver med egg.