Lampe med en litt sliten matador

Egentlig fortjener den en puss hvert år, men det gidder jeg ikke. I stedet trøster jeg meg med at den ikke ville ha godt av å bli demontert og gnikket og gnudd på så ofte uansett. Men i år er det annet hvert år og tid for lampepuss. I beste Interiørblad-tradisjon spanderer jeg et før- og etterbilde for å vise at det har en hensikt med messingpuss.

I fjor var det som kjent en skikkelig kald regnsommer, og da ble det fyrt mye med ved her på hytta. Det har nok bidratt til den mørke fargen på før-bildet.

Thv klatrer opp på gardintrappa og tar ned lampa del for del. Så setter jeg meg ut i dusjen med hele sulamitten. Jeg blander Gloria pussepulver og Zalo til en tykk masse, og så gnir jeg det på med en oppvaskbørste. Trinser og kjeder, oppheng og ikke minst det supertunge loddet får sin omgang med børste og pussemiddel. Når man skal pusse noe med så mange kriker og kroker, er dette en veldig effektiv metode. Utfordringen er bare at alt pussepulver må skylles skikkelig av, ellers blir det liggende og vil fortsette å etse på messingen. Jeg tror det gikk bra denne gangen også, – og til slutt polerte jeg alle delene med et mykt oppvaskhåndklede.

En sånn lampe består av mange deler, og jeg kan huske den aller første gangen jeg så den. Lampa stammer fra mammas barndomshjem i Vesterålen. En sommerdag sånn på slutten av 1960-tallet hentet pappa lampa på posten. Den var pakket i en diger trekasse med treull. Kassa ble plassert på plenen utenfor huset vårt, og så tok vi opp del etter del. Lampa hadde ikke vært i bruk siden de fikk strøm i huset der nord, og nå var den fullstendig svart av irr. Mamma og pappa satt på plenen og pusset og gnikket i flere dager før de var førnøyde, og lampa ble hengt opp i stua.

Den var et syn!

Når man ser den sånn i alle sine deler, forstår man fort at dette er mer enn en bruksgjenstand. Selvfølgelig har lampa gitt lys i stua, men den har nok også vært en prydgjenstand, noe vakkert å se på for eierne og noe å vise fram for gjester som kom på besøk. Hva den kostet da den var ny, vet jeg ikke, – men jeg regner med at den var ganske dyr og sikkert utenfor rekkevidde for mange familier. I dag har den ingen stor økonomisk verdi. For noen år siden falt den dessuten ned fra der den hang hjemme hos foreldrene mine, og da knuste kuppelen. Sånne kupler produseres ennå, og det er ikke noe problem å få fatt i dem. Men uten den originale kuppelen sank lampas omsetningverdi med bortimot 50 %. Man kan få tilsvarende lamper i antikvitetsbutikker for mellom 2 og 4 000 kroner. Jeg ville uansett aldri kjøpt en gammel parafinlampe. Grunnen til at jeg er glad i akkurat denne lampa, er at det følger en familiehistorie med.

Hvor gammel den er, vet jeg ikke, – men jeg gjetter på at den er produsert rundt 1910 eller deromkring. Hvis noen vet det sikkert, vil jeg gjerne korrigeres. Brenneren er en 20 linjers Matadorbrenner. Men selv om lampa er fullt brukbar både når det gjelder heve- og senkefunksjonen og parafinbrenneren, nøyer vi oss med å sette inn et stort te-lys når vi en sjelden gang vil bruke den. Det gjør samme nytten.

Nå skal den få henge der og bare være dekorativ i to nye år.

4 responses to “Lampe med en litt sliten matador

  1. For noen deilige bilder!

  2. Takk for det, Virrvarr

  3. Vakkert, -helt nydelig med alle detaljene og den fete glansen i metallet 🙂

  4. Fet, ja, – det er nettopp det den er.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s