Et mirakel

Det er intet mindre enn et mirakel når en unge knekker lesekoden, og det skjer i et splittsekund. Det skal noe til at man er der akkurat når det skjer. I går opplevde jeg det.

C har fylte seks år nå i juni. Jeg leste i boka mi og var litt fraværende. C og M satt i ved siden av meg i sofaen og skrev navnene sine på pc-en min. C kan skrive navnet sitt, men hittil har navnet bare vært et bilde sammensatt av noen tegn, – et bilde han kunne kopiere. I tillegg kunne han noen bokstavtegn og tilhørende lyder.

Plutselig hadde han skrevet navnet sitt og lagt til oa.

Cxxxxxxxoa.

Det står Cxxxxxxxoa der, sa han.

Oj, sa jeg og grep anledningen.

Kan du kanskje skrive ao også?

Den lille pekefingeren lette seg fram på tastaturet, så sto det der: ao.

Ao, sa han overrasket.

Vet du hvor i er? spurte jeg.

Han skrev en i.

Hvor er s?

S-en kom på plass.

Is, – leste han forundret.

Hele ansiktet hans fortalte hva som nettopp hadde skjedd oppe i hodet hans, og det kan nesten ikke forklares med ord. Plutselig, på et øyeblikk, falt alle brikkene på plass. Han forsto at lydene kunne trekkes sammen og danne ord. Det er en stor aha-opplevelse, – en av de største i livet. Å ja, – er det sånn det er! kunne jeg lese i øynene hans.

Det var et lite mirakel, og jeg var der og så det!

5 responses to “Et mirakel

  1. Det må ha vore ei fantastisk oppleving! Herlig!!

  2. Åja! *hopper og ned på stolen*, så flott at du fikk det med deg 😀
    Jeg husker da jeg knekket (knakk?) koden. Jeg var vel en 5-6 år tror min mor, og jeg ville lese bøker selv. Herlig – det å kunne lese og skrive er de ferdighetene jeg setter aller størst pris på at jeg har, tror jeg. Til daglig driver jeg bl.a. med testing av folk som har lese-/skrivevansker, og det er vondt å se som de sliter, mange.

  3. Åh, det husker jeg var en fantastisk følelse! Husker også mammas elleville begeistring. Egentlig så lurte jeg ho litt. Det var nemlig en barnebok som gikk på rim. Den het Siljes morgen, og vi hadde lest den mange, mange ganger. Jeg kunne den utenat. Så siterte jeg noen av setningene som stod. Egentlig rett fra hodet. 🙂 Og mamma ropte opp. «kan du lese?!» «Selvfølgelig,» sa jeg. Så leste jeg hele boken. Men det merkelige som skjedde etter dette, var at jeg faktisk KUNNE lese! Som du sa: Et mirakel!

  4. Akkurat sånn lærte jeg å lese også, Silje. Pappa leste en historie som het Mester Skredder for meg, og så lærte jeg den utenat til stor åtgaum for alle rundt meg, – og vips så kunne jeg lese.

  5. Tilbaketråkk: Hvis du lurte: Reven er en hønsetjuv « Livet leker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s