Unge fotografer

Vi har vært på brygga sammen med mamma og småungene og spist middag i dag, – kinesisk mat og verdens beste dessert. Det var masse folk og stek varmt, men hyggelig.

Etterpå ble det en liten spasertur. M og C elsker å fotografere. De fikk låne kameraet, og så knipset de hit og dit annen hver gang.

Her er resultatet.

Men heller ikke denne gangen fikk jeg bildene til å stille seg opp parvis. Jeg gjør akkurat som jeg alltid har gjort, og denne gangen forminsket jeg til og med bildene litt ekstra. Det må være en eller annen endring WordPress har gjort, og sånt forstår ikke jeg meg på. Det må da være noen der ute som kan hjelpe meg med dette?

Her utnytter vi hver solstråle

Hvor lenge kan man egentlig sitte på en brygge og fiske krabber? I hvert fall i fem timer! Det vet jeg nå. Det har vært strålende solskinn og tropisk varme i et par dager. Når det er sånn, vil ungene helst på stranda før de står opp, men vi voksne holder igjen litt. Det kan lett bli for lange dager der nede.

I går gikk vi ned i ettida. Dagen startet med et bad, og så lå vi litt på håndlkærne våre i sanden. Men det er ganske kjedelig å ligge sånn, og M er usedvanlig sosial. Hun så ganske snart at det foregikk krabbefiske på brygga, og vips så var hun der ute og hadde overtatt kommandoen over både krabbene og fiskesnørets eier.

Jeg holdt meg litt i bakgrunnen, satt litt på stranda og litt på brygga, og ungene klarte seg helt selv. De knuste skjell, festet dem i en klesklype og sendte det over kanten og ned i tangen. Ingen kan kalle det en god fangst: Tre krabber på en hel dags fiske.

Innimellom tok de seg en pause. Jeg serverte kaldt vann, men det holdt jo ikke når de begynte å bli sultne. Jeg foreslo at vi skulle gå opp på hytta for å spise lunsj, men det ble avvist. Opp på hytta? Aldri i livet! I stedet fant de seg en ukjent bestemor med velfylt bollepose, – sa pent takk og så var lunsjen i orden.

Luringene!

Når det ble for varmt i sola, tok de seg en tur ut i vannet. De vasset og dukket seg litt under hyl og skrik. En gang klarte jeg å lokke dem ut på dypere vann, men da ville de ha armringer eller badering på.

Og sånn gikk hele dagen. Jeg hadde ikke med lesestoff, men det er nok å se på nede på stranda: unger og voksne, måker og brennmaneter. Innimellom pratet jeg litt med kjente og ukjente, og så la jeg meg ned i solen innimellom. Det var nesten 30 grader, og utrolig at ungene ikke ble svidd. Ja, jeg også for den saks skyld. Når de to små først har fått et grunnlag, så tåler de sola utrolig godt. Likevel syntes jeg det ble i overkant mye sol i går. Jeg har heldigvis også god hud, og jeg ble ikke brent. Solkrem bruker vi bare når vi må, – uansett hva som står i avisen. Jeg får helt vondt når jeg ser foreldre som smører inn ungene sine med kjemiske stoffer om og om og om igjen utover dagen. Huden kan absorbere det meste, vi gir jo til og med medisinger gjennom huden. Hva vet vi egentlig om innholdet i disse kremene, og hva de gjør med kroppen vår? Skummelt, synes jeg. Bortsett fra om våren før ungenes hud har vent seg til solen, forsøker vi å bruke en t-skjorte som solbeskyttelse. Den har i hvert fall ingen bivirkninger.

Etter hvert begynte folk å rusle opp til hyttene sine for å lage middag, men mine to holdt stand. Lyset forandret seg sånn som det gjør om ettermiddagen, og fikk det litt skjelvende preget det får når solen har varmet opp bakken en hel dag. Til slutt var det bare mine to på brygga. Klokka var sju om kvelden, – og endelig hadde de fått nok.

Det gjelder å utnytte solen mens vi har den.

Et mirakel

Det er intet mindre enn et mirakel når en unge knekker lesekoden, og det skjer i et splittsekund. Det skal noe til at man er der akkurat når det skjer. I går opplevde jeg det.

C har fylte seks år nå i juni. Jeg leste i boka mi og var litt fraværende. C og M satt i ved siden av meg i sofaen og skrev navnene sine på pc-en min. C kan skrive navnet sitt, men hittil har navnet bare vært et bilde sammensatt av noen tegn, – et bilde han kunne kopiere. I tillegg kunne han noen bokstavtegn og tilhørende lyder.

Plutselig hadde han skrevet navnet sitt og lagt til oa.

Cxxxxxxxoa.

Det står Cxxxxxxxoa der, sa han.

Oj, sa jeg og grep anledningen.

Kan du kanskje skrive ao også?

Den lille pekefingeren lette seg fram på tastaturet, så sto det der: ao.

Ao, sa han overrasket.

Vet du hvor i er? spurte jeg.

Han skrev en i.

Hvor er s?

S-en kom på plass.

Is, – leste han forundret.

Hele ansiktet hans fortalte hva som nettopp hadde skjedd oppe i hodet hans, og det kan nesten ikke forklares med ord. Plutselig, på et øyeblikk, falt alle brikkene på plass. Han forsto at lydene kunne trekkes sammen og danne ord. Det er en stor aha-opplevelse, – en av de største i livet. Å ja, – er det sånn det er! kunne jeg lese i øynene hans.

Det var et lite mirakel, og jeg var der og så det!