Sommerferiedepresjonen er borte. Sønnen har det fint i Roskilde og jeg har klart å overbevise meg selv om at jeg ikke behøver å bekymre meg så mye likevel.
Sommerferie med sus og dus har rykket inn i livet mitt, og det skyldes særlig en strålende, skinnende sol. Ungene sov akkurat så lenge at vi var fornøyde i dag tidlig. Så var det aviser, blogger, tegnefilmer og frokost ad libitum. Men når man har småbarn i huset er det bare en ting som gjelder på sånne dager: Stranden.
Skal vi ikke dra ned for å bade snart?
Er dere ikke ferdige med avisen?
Og så gikk vi. Ungene iført sine helt nødvendige solbriller. Vi har nemlig vært i byen og kjøpt sommertøy og annet utstyr til to små på sommerferie.
(Kan noen snart fortelle meg hvorfor i huleste bildene ikke kommer parvis sånn som de har gjort før???)
På stranda fikk vi besøk av en venninne og hennes ungeskokk, så var vi en hel leir full av unger, spader og kos. Vannet var ikke akkurat hett, men ungene fikk dyppet seg, og ellers var det nok å henge fingrene i for den som er liten og kreativ og full av spring i bena.
Da alle ble sultne ruslet vi opp på hytta. Det er så deilig med sånne gjester som man bare kan be på kneipbrød og gulost, og så er de fornøyde med det. Jordbær hadde de tatt med selv, og de fikk ben å gå på.
Hva mer har vi gjort? Ungene har herjet vilt og uhemmet i hengekøyene, og vi voksne har drukket te. I ettermiddag kjørte vi tur med William sånn at vi fikk vist ham noe han gjerne ville se.
Da vi kom hjem var det kvelden, og ungene var trøtte som strømper. De har lagt seg veldig sent de siste dagene. Rumper ble vasket, pysjer tatt på, kveldsmat fortært, – men det hjalp ikke. Det er ikke så lett å legge seg når sola skinner inn på verandaen som om det var høylys dag, – enda klokka er ni om kvelden. Dessuten er det så deilig når Thv kiler en på hånden.
Omsider sovnet de. Fortsatt var det sol ute, og vi satte oss til med litt kveldsmat, – en liten doft från den stora värden: tomatbruchetta og et glass god rødvin.
Namse!
Og på verandaen henger to små badekåper til tørk og venter på morgendagen.
Når jeg tenker på sommeren i fjor, er jeg takknemlig for hver eneste dag vi kan få av dette slaget. Sånne dager blir nesten sommerklisjéer, – og da kan vi vel avslutte dagen med en klisjé til. Jeg er svak for eksamensfilmer, og med denne ironiske versjonen blir det balanse i det hele:
Livet leker 