Bedre enn jeg kunne sagt det selv

Antagelig er jeg den siste i Norden som leser Vi, de druknede, – men jeg er altså ikke av de raske. Først tar det litt tid før jeg oppdager de bøkene alle leser. Jeg må jo høre at folk snakker om dem, lese om dem i avisen og denslags før det går opp for meg at dette kanskje er en lesing verdt. Og det er altså Vi, de druknde med sine 688 sider. Først fikk jeg den i lesesirkelen, men det gikk jo ikke sånn midt i arbeidsåret. Det er faktisk ikke bare romaner som skal leses. Etter at jeg hadde hatt den min lovlige måned, hadde jeg ikke fortært stort mer enn 1/3 av sidene. Kanskje jeg har latt meg inspirere til slow reading. Så måtte jeg jo bare gi den videre. Men nå har jeg et bibliotekseksemplar, – og det enda på originalspråket, og jeg har ferie og god tid. Det er et sant svir!

Innimellom lesingen går jeg av og til inn på bokens nettsted. Der er det mye snadder å finne. Noen filmsnutter med forfatteren er alltid interessant, særlig siden han er en sånn knakende kjekk fyr. Så finner jeg bilder fra Marstral og deromkring fra den tiden handlingen i boken finner sted. Bildene er akkompagnert med sitater fra boken. En film er også lagt ut, – en stumfilm fra Ærø tatt opp i 1929. Den er et klenodium og vel verdt å se enten du skal lese boken eller ikke.

Men så til dagens poeng. Til tross for unger og sommervarme fikk jeg en time for meg selv i formiddag. Da rigget jeg meg til med bok og et glass kald drikke. Da jeg kom til side 276 nikket jeg gjenkjennende. Her skriver Carsten Jensen om det samme som jeg har vært så opptatt av: Hvorvidt livet og livets gang kan være urettferdig. Det er pussig at det skal være så deilig å se sine egne tanker på trykk, formulert på en sånn elegant måte:

Jo, det var riktignok tragisk for de efterladte eller for den, der blev snydt for størsteparten af sit liv. Men uretfærdigt var det ikke. Døden var hinsides den slags begreber. Det forekom ham, at de efterladte ofte glemte deres sorg til fordel for frugtesløse anklager mod tilværelsen. Ingen ville jo finde på at sige, at vinteren var uretfærdig mod træerne og blomsterne. Man kunne godt blive beklemt, når solen slukkede sit lys, og overisning gav skibet en farlig slagside. Men indigneret, oprørt eller vred, nej. Det var jo meningsløst. Naturen var hverken retfærdig eller uretfærdig. Begge dele var menneskets privilegium.

Godt sagt!

Morgenstund er tull i grunnen

Altså: Hver kveld legger jeg meg i dobbeltsengen. Når jeg våkner neste morgen har noe skjedd med min store mann. Han har blitt vekslet ut med to små mennesker. Hva som har skjedd i løpet av natten vet jeg ikke, men mannen finner jeg hel og sunn i en annen seng i huset. Det er ikke bare det. Våre dobbeltsenger er store, både hjemme og på hytta, men det hjelper ikke. M vil ligge helt, helt inntil meg. Hun presser meg ut mot kanten av sengen, og mine skuldre og nakke blir trykket sammen sånn at jeg våkner opp stiv og støl. På den andre siden av henne er det oceaner av plass, – likevel har hun frekkheten å vekke meg midt på natten for å fortelle meg at det er trangt.

I går sovnet begge ungene i dobbeltsenga. At ikke vi har tenkt på det før! Thv og jeg la oss på hvert vårt barnerom, – og hva skjedde? Ingen unger kom i løpet av natta, og alle sov glade og fornøyde til klokka åtte.

Hadde vi vært ordentlige mennesker fra møblerte hjem, ville vi selvfølgelig dekket et hyggelig frokostbord. Men sånne er vi altså ikke, i hvert fall har vi glemt det sånn til hverdags. I stedet flyter vi utover i stua alle sammen. Frokosten balanserer vi i sofaen eller på et armlene. Thv og jeg leser nettaviser og blogger, og ungene ser TV. I dag er det igjen Istid 2 Isbit 2. Den går de visst aldri lei!

Så har morgenstund kanskje litt gull i munnen likevel.