Sjuk i huet?

Sånn, – der landet jeg sånn noenlunde. Vi har ryddet huset og er klare for å legge oss. Foran ligger sju uker med ferie.

Jeg burde juble og være superlykkelig, – og hvis jeg ikke jubler og er superlykkelig, så burde jeg holde kjeft. Det må jo være frustrerende for alle som har korte ferier å høre at jeg ikke er særlig fornøyd akkurat nå. Og jeg vet rett og slett ikke hva det kommer av. I samme øyeblikk som det gikk opp for meg at ferien har begynt, så drev en liten derpresjon inn bakveien i hjertet mitt. Jeg visste det jo, – for sånn er det alltid. Nei, forresten, – ikke da ungene var små, for da hadde vi nok å henge fingrene i, – men de siste årene har det vært sånn.

Ute regner det. Vi har bestemt oss for å bruke de første dagene på å få skikk på hus og heim, og det har jeg faktisk lyst til, og det trengs. Så drar vi på hytta i slutten av uka. Jeg har fri, for pokker. Jeg kan gjøre hva jeg vil, alt det jeg ofte ikke rekker: Lese, sove, strikke … Men jeg vet ikke hva jeg egentlig vil, og jeg kjenner apatien sige inn over meg.

Det er jo ikke det at jeg ikke vil ha fri. Jeg elsker å ha fri – i helgene, i korte ferier på en uke eller sånn, når jeg har en plan om noe jeg skal gjøre. Toppen av lykke er en hard og tøff fredag på jobben, og så komme hjem til et all right ryddig hus og sette seg ned for å kjenne på følelsen av å ha ei helg uten planer foran seg. Da er det liksom så fortjent. Men nå føler jeg meg totalt unyttig. Samtidig har jeg ei stor hytte og et stort hus – og begge stedene kan by på nok malerarbeid og vedlikehold for et helt liv. Jeg behøver ikke å være uvirksom. Det merkelige er at jeg får gjort mer av denslags når vi jobber, etter arbeidstid, en søndag formiddag. Jeg jobber best når jeg allerede er i siget, når jeg har litt kort tidsfrist.

Akkurat nå har jeg ikke lyst til noen ting.

Hva i huleste er i veien med meg?

Er jeg helt sjuk huet!

Turbososial helg

Nå skal jeg snart begynne å lete etter feriefølelsen. Den er der inne et sted, men i dag har det regnet pinnsvin, og det bidrar ikke akkurat til sommerfølelsen. Etter skolavslutninger av forskjellige slag, var det tid for det private, sosiale livet, og det skulle det bli mye av. I går ettermiddag reiste vi over fjorden for å besøke gode venner og feire en jubilant. Vi pakket ned litt sengetøy og la i vei. Det første vi ble møtt av var de tre kattene deres, og så var det bare å sette seg ned for å nyte livet.

Vertskapet er av det gjestfrie slaget, og etter noen timer lurte jeg på om jeg var på restaurant. Vi ble vartet opp i alle bauger og kanter. Vin og snacks, mat og drikke – alt vi måtte ønske. Maten var i særklasse, og litt mer spennende enn den jeg lager. Først paprika/gulrotsuppe med focachia. Så salat med kamskjell og scambi, så helstekt oksefilet med bakte poteter og salat av mango og papaya med chili-sting. Til slutt kom bursdagskaken, og den var en opplevelse både for øye og gane. Og mens vi satt ute under tak og spiste og nøt, skvatt vertsskapet hit og dit for å sørge for at vi hadde alt det vi skulle, – eller alt det de mente vi skulle ha. Strengt tatt var det vel vi som skulle ha vartet opp dem, – det var de som fylte år.

Heldigvis skinte sola, og det var ganske varmt. Da sola gikk ned ble varmelampene tent, og så kunne vi fortsatt sitte ute helt til vi skulle legge oss. Peisen var mest for hyggens skyld, – men hyggelig var den.

Jeg jakter alltid på det vakre, og jeg synes jeg ser noe for øyet hele tiden. Kameraet henger med nesten over alt. Kanskje er det uhøflig å fotografere sine venners hjem og presentere det på denne måten, men jeg tar en sjanse og håper ingen blir fornærmet. Egentlig skulle jeg gjerne laget en bildeserie à la Interiørmagasinet, men det ville være i overkant. Dette huset er så utrolig frodig. På en vegg der andre ville plassert to bilder, – henger det seks av dem. Over alt er det små, morsomme gjenstander, – minner fra tidligere tider, fra reiser osv. I går valgte jeg meg badet. Det er like frodig som resten av huset, og aldri før har jeg sett et svart badekar. Innredning og møbler harmonerer så fint, og over alt er det duppedingser og pynt av utradisjonelt slag. Det var så lekkert at jeg gikk for å tisse litt oftere enn strengt tatt nødvendig.

Da vi skulle legge oss utpå natta var Thv strålende fornøyd. V har bygd ny garasje til sin lille, røde juvel, og siden vi var mange gjester, måtte noen ligge i garasjen. Vi meldte oss lynraskt som frivillige. Garasje, tenker kanskje du. Betonggulv og oljeflekker, tenker du. Bensinlukt! Men ikke her, nei. Garasjen er aldeles ny, og gulvet er fliselagt. Bilen brukes rett som det er, men likevel var det umulig å se så mye som et sandkorn under dekkene på den. For å være ærlig, så var det langt renere enn det er på vårt badegulv. Uff, da – det skulle jeg kanskje ikke innrømmet.

Og her var det vi redde opp en seng. Legg merke til at sengetøyet mitt matchet bilen perfekt.

Garasjen er ikke bare garasje. Her oppbevarer V alle sine Porsche-effekter, porsche-modeller, porsche-glass, porsche-capser, porsche-poser – porsche-you name it!

Til og med møbler var det der inne, både skrivebord og stoler i sveiset stål. langs veggen var hyllene fulle av verktøy av alle slag, – og enda flere porscheeffekter.

Det var mye lekkert å se på, men den som fikk størst oppmerksomhet var denne her. V påstår at han kan kjøre med den, – men det tror jeg ikke før jeg får se det. Så herved er utfordringen gitt.

Vi ble fulgt i seng av halve selskapet da vi skulle legge oss, og V ble blek da jeg foreslo at Thv og jeg kanskje kunne ha litt moro med bilen i løpet av natten. Det er ikke hver natt vi sover med en Porsche i sengen – bokstavelig talt. Men det ble nok liten oppmerksomhet på meg i natt. Jeg er jo den samme gamle, og det var umulig å konkurrere med den røde, lekre damen som lå på Thvs andre side. Og så måtte han jo lese litt før han sovnet – om Porscher!

Vi sov godt, – og så skulle man tro det var nok sosialt liv for en helg, – men den gang ei. Tilfeldigvis var begge Thvs brødre i Fredrikstad denne helgen, og da ville vi slå til. Hele familien ble invitert på middag, og vips så skulle vi være 10 til bords. Vi kom hjem 12.30. Gjestene kom 15.00. Sånt kan vi, Thv og jeg! Tidspress, – mye å gjøre, – det er bare å brette opp ermene! Stue ble ryddet, badegulv vasket, bord dekket, blomster plukket, mat laget, grill tent, – og vips var vi klare.

Det ble ikke noe langt selskap, for gjestene skulle tilbake til Oslo i dag. Men det var hyggelig å ha dem alle sammen rundt samme bord. Det er så sjelden.

Nå sitter vi her i hver vår sofa. Jeg vet ikke om jeg kommer til å rydde av middagsbordet i kveld. Det burde jeg selvfølgelig, – men jeg vet ikke om jeg kommer så langt. Jeg sitter så godt. Og så er det jo ganske dekorativt der det står som et lite minne om en hektisk helg.

Nesten ingen løse tråder igjen

Nå er det ferie, – endelig. Når jeg drar en tur på jobben på mandag for å samle de aller siste trådene, så gjør jeg det aldeles frivillig.

De siste dagene har vært fullstendig kaotiske for det lille hodet mitt. Jeg har hatt kilometerlange lister over ting som skulle ordnes, og nå er det meste overstrøket. I går kveld hadde vi avslutningsfest for 10. klasse, og der skulle dere vært alle sammen. Kantina var pyntet, i dammen fløt levende lys og blomster og ungene var fulle av forventninger. To elever var konferansierer og bandt det hel sammen på en utrolig morsom og profesjonell måte. Når folk har blitt 16 år gamle, så er noen av dem nærmest for voksne å regne, og de gjør en helt og holdent profesjonell jobb. Det var sang og musikk, akrobatikk og dans, – og noe av det på et meget høyt nivå. Akrobatene tok helt pusten fra oss, – jeg forstår ikke at de tør. En av sangerne har en stemme som får hårene til å reise seg på armene våre, – og sånn gikk det slag i slag. Så kom talene: Foreldrene sa pene ord til lærerne, lærerne (representert ved meg) sa pene ord til elevene, elevene sa pene ord til lærerne og rektor sa pene ord til alle. Gaver ble utvekslet, klemmer ligeså, –

og så gråt vi litt.

Da vi kom på jobb i dag, måtte vi rydde opp i gammel moro. Så sprang vi rundt og ordnet alt det vi glemte i går. Vi har reist hjem til foreldre for å få underskrifter på evalueringer, vi har ryddet, vi har… Til slutt drakk vi kaffe og holdt taler og ga gaver til dem som skal gå av med pensjon.

Og så gråt vi litt til.

Tradisjonen tro har vi hatt avslutningsfest for alle lærerne nå i kveld. I år ble festen holdt i et stort, gammelt hus ute på landet. Vi har lekt, vi har drukket og spist, holdt taler, pratet og hygget, –

og her var det ingen som gråt.

Egentlig orket jeg ikke noen fest i kveld, men så kom jeg til å tenke på at de fleste av kollegene mine antagelig har det på samme måten. Vi er litt slitne nå. Samtidig er det viktig å få avsluttet året. Kanskje er noe usagt, – noe man aldri fikk sagt i hverdagstravelheten. I et uformelt lag sitter tungebåndene løsere, og av og til kan det være en god ting. Dessuten skal vi ønske hverandre god sommer, – noen av oss treffes ikke før til høsten. Andre gjør vi sommeravtaler med, for vi skal treffes igjen så snart det er mulig.

Til høsten kommer SB til å henge opp skolens nye verk: Storm! Tittlen passer godt, for det blåste noe vanvittig i kveld. Bildet malte vi i fellesskap i løpet av kvelden. Kjenner jeg SB rett, så slenger nok han på noen penselstrøk som gjør mer enn alle våre klatterier til sammen.

Det er sommer!

På’n igjen

Jeg går her og forteller meg selv at jeg ikke er sliten, – men det spørs om jeg ikke lyver. Da Thv skulle hente meg i øs pøs regnvær i dag, så holdt jeg på å begynne å gråte fordi han kjørte til feil dør. Det sier det meste.

Patetisk!

Men sånn er det på slutten av året, og sånn skal det være i følge sjefen min. Er jeg ikke sliten i juni, så har jeg neppe gjort jobben min, sa han en gang. Da er det bedre å være sliten.

I går fikk vi hilse på de nye åttendeklassingene. Hele gjengen sto samlet utenfor skolen i spent forventning. Rektor seigpinte dem med både pene ord og formaninger, men det spørs hvor mye de fikk med seg. Det som interesserte dem var hvem de kom i klasse med, og hvilke lærere de skulle få. Det førstnevnte er det viktigste. Noen fikk nesten sammenbrudd da de oppdaget at de kom i en annen klasse enn bestisen. I september har de glemt hvem de egentlig var venner med på barneskolen, sa Daniel i min avgangsklasse med erfaringens tyngde.

På sidelinja satt noen av mine gamle elever og fulgte med på det som skjedde. Var vi så små? Var vi så sjenerte?

Dere var alt det, – og mye mer, sa jeg, – før jeg spurte om de var sjalu. De innrømmer det. Vi får faktisk et ganske tett bånd i løpet av tre år, og nå er det over for godt. Det er ikke lett for de eldste elevene å merke at vi plutselig vender fokuset bort fra dem og over på de nye ungene vi skal være lærere for. De blir rett og slett sjalu.

Etter velkomst og håndhilsing, fikk vi samlet 8 C på klasserommet. De tok merkelig liten plass. Det er stor forskjell på 51 åttendeklassinger og 60 tiendeklassinger, og jeg er veldig glad for at klassen er så mye mindre enn den forrige. Så vidt jeg kunne fornemme, var det god stemning i klasserommet. Ungene hadde gruppert seg sammen med gamle venner, og det så ut som om de hadde det ganske trygt. Til høsten er det vi som bestemmer hvor de skal sitte, men det pleier også å gå bra.

Mye var nytt for oss voksne også. Vi er et nytt lærerteam, men heldigvis føltes det helt greit å starte opp sammen.

Det lover godt, men jeg er ikke klar riktig ennå. Først skal jeg sove litt, lese litt, sløve litt og samle noen tusen solstråler. Om noen uker er jeg klar for å begynne å pusle litt med planer og fag, – og 18. august fyrer vi løs for fullt.

Velkommen!

Den prektigkledte

Da jeg kom inn på arbeidsrommet på skolen her om dagen, så jeg noe jeg ikke har sett på lenge, lenge. I gamle dager var det vanlig å vise elevene utstoppede dyr av mange slag i undervisningen. Det gjør vi ikke så ofte i dag. Hvorfor vet jeg egenlig ikke. Selv om vi holder til i et usedvanlig moderne skolebygg, kommer vi egentlig fra en eldgammel byskole. Da vi flyttet for fem år siden, tok vi med oss mye av det gamle, og både utstoppede grevlinger og et gammel skjelett fulgte med på flyttelasset. Disse sommerfuglene er neppe fra den gang. I hvert fall ser eskene de er i ganske nye ut.

Det må da ha tatt en uhorvelig mengde tid å samle så mange sommerfugler. Når jeg tenker meg om, er det langt mellom hver gang jeg ser en sommerfugl når jeg er ute om sommeren. Og når man først ser en, så skal man altså ha en hov for hånden, – og så skal insektet fanges. Hjelpes meg!

Jeg vet ikke hvordan man avliver sånne dyr, men jeg har en erindring om at man gasser dem med ett eller annet. Uansett håper jeg det skjer før knappenålen kommer inn i bildet. Sett på nært hold er den lille nålen for en sabel å regne der den skjærer gjennom den lille sommerfuglkroppen.

Sommerfugler er flyktige dyr, og det er ikke lett å få studert dem så nøye der de flakser av sted. Fordelen med at disse var døde, var at jeg kunne se dem på nært hold og med lupe. Ikke visste jeg at sommerfugler kan ha pels, – krøllete pels til og med. Fargene er et kapittel for seg, – men de lyse og hvite var også utrolig fine. En kasse med hvite sommerfugler hadde kledd den hvite veggen i stua på hytta vår. Men så er det dette med å henge opp døde dyr som dekorasjon da.

De fire rammene inneholdt for det meste sommerfugler, møll og nattsvermere. I en av rammene var det dessuten noen biller og andre insekter. Jeg kan veldig lite om dissse insektene, og hvem som hører sammen, er i samme familie osv kan jeg ingen ting om. Men øyenstikkeren kjenner jeg når jeg ser den. Denne var nesten gigantisk når jeg fikk den på nært hold.

Det er jubileumsår for Henrik Wergeland i år. I dag, 17. juni, er det 200 år siden han ble født. Det var det første jeg kom til å tenke på da jeg så alle de vakre sommerfuglene sirlig montert i kasser med isopor. Jeg husker mange av Wergelands barnedikt, men det var selvfølgelig dette som falt ned i hodet mitt akkurat nå:

SOMMERFUGLEN

Den prektigkledde sommerfugl
er fløyet fra guds hånd.
Han ga den gyldne ringer
og røde purpurbånd.

Han lærte den å flyve høyt,
høyere enn jeg er.
Den har nok fuglens lyster,
men ei dens dun og fjær.

Og alle verdens mennesker
og alle konge bud
ei gjøre kan en sommerfugl.
Det kan alene gud.

Det er en stund siden jeg har tenk på Henrik Wergeland nå. Kanskje jeg skal lage en post om ham senere i år.

Pussig hva noen brett med døde sommerfugler kan få en til å tenke på.

Bajazzo

Knipsemaskinen hos aroundbooks minner meg om vår egen av slaget. Den henger i gangen vår, og til daglig legger jeg knapt merke til den.

For omkring tjue år siden var Thv og jeg på loppemarked på Elingaard. Som en avslutning på loppemarkedet skulle det være auksjon, og mange fine ting var satt fram til besiktigelse. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men plutselig kom Thv bærende med knipsemaskinen lenge før auksjonen hadde begynt. På et eller annet vis hadde han klart å smiske seg til å få kjøpe den for 100 kroner. Han hadde visst argumentert med at det vare en historisk interessaant gjenstand, og at den burde komme til noen som ville ha den selv og ikke skulle selge den videre. Sånt skal man vel ikke gjøre, men han gjorde det.

Vi vet lite om maskinen, og hvis noen der ute kan hjelpe oss med mer informason, så blir vi veldig glade. Den er uten tvil tysk, og han som solgte den til Thv sa at den hadde blitt igjen da tyskerne dro i 1945. Egentlig var den beregnet på tyske 10 pfenigstück. Thv flyttet litt på et messingstang inne i den, – og vips så passet den til de gamle kronestykkene. Sånne mynter har vi ikke nå, men den kan sikkert justeres til moderne 10-kronersmynter. SIden ingen bruker den lenger, har det bare ikke blitt gjort.

Prinsippet er at man putter inn en mynt i myntinnkastet. Så drar man ut et håndtak med en fjær på innsiden, og den skyter ut en liten metallkule. Med den andre hånden beveger man så Bajazzoen med kurven fram og tilbake og forsøker å fange kula. Gjør man det, vinner man en eller flere mynter. Hvis ikke går mynten til et godt formål. Kanskje til sommerleir for små Hitlerjugend?

Kassen er laget i bastant tre, og den bærer preg av hyppig bruk. Kanskje har den stått på en eller annen kneipe i Tyskland, kanskje var den ny da den kom til Norge.

All informasjon mottas med takk.

Liselotte nummer to

Allerede mens jeg strikket den første Liselotte-jakken, planla jeg den andre. Den skulle også være i alpakkaull av hippieslaget, men denne gangen i hvitt. Riktig nok får man ikke alpakka i aldeles kritthvitt, men naturlig hvitt er også pent.

Jeg fulgte den samme oppskriften, og dermed ble resultatet like vellykket som første gang. Den sitter som et skudd. Jakken skal jeg bruke til kjoler og hvite bukser på kjølige kvelder utover sommeren. Jeg har allerede brukt den to ganger.

Det viktigste med hele jakken er den store, røde fløyelsknappen. Da min svigermor døde i 1991, arvet jeg hennes knappeeske. Den var full av knapper av alle slag. Noe var rester etter ting hun hadde sydd, hun var nemlig utdannet dameskredder. Men hun kalte seg også loppedronningen fordi hun elsket å gå på loppemarkeder. Der kjøpte hun ofte klær som hun senere sydde om. Som gift hadde hun god økonomi, men likevel likte hun godt å få mye ut av lite. Noen ganger kjøpte hun et plagg bare fordi det hadde flotte knapper. Så klippet hun dem av og kastet plagget. Hvor den røde nappen kom fra, aner jeg ikke, men den har ligger der i boksen og ventet på å bli brukt i mange, mange år. Aller helst skulle det vært tre av dem, men det var det altså ikke.

En lørdagskveld i hagen

Utestua vår er nesten ferdig. Egentlig var det i kveld vi skulle innviet den med en liten grillfest, men så kom det kjølige været og vinden. Dumt av oss, kanskje, for da vi var ute i ettermiddag var det ganske lunt og fint. Sånn er det i en liten dal: Vinden får aldri skikkelig tak, og det er nesten alltid mulig å finne en varm krok. Clematisen har begynt å blomstre på utestueveggen, og det fineste er at den også blomstrer på innsiden av veggen.

Roser og peoner springer ut over hele hagen, og snart er det farger over alt. De største peonene sprang ut her om dagen, men de er nesten for tunge. Da de fikk litt regn på seg, bøyde de seg nesten helt ned til bakken.

Jeg plukker inn noen blomster og legger i en skål, men de varer ikke så lenge. Ute står de lenger, men da må det ikke blåser for sterkt. Kronbladene drysser som løv om høsten med en gang det begynner å blåse.

Sånn er det med de gule rosene også. De er vakre når de står i knopp, men så snart de har sprunget ut visner de med en gang. Heldigvis er de såkalt remonterende, så de blomster om og om igjen nesten hele sommeren.

De fleste rosene i hagen er røde eller rosa, og nå begynner det å bli mange av dem. Riktig nok dør et par av dem hver vinter, men jeg forsøker å plante fler enn dem som dør. Jeg vil fylle hele hagen med roser.

Kattene er strålende fornøyde med at vi er ute i hagen. De forstår ikke hvorfor vi ikke er like mye ute resten av året. Simring klenger seg på Thv uansett hvor han går. Bare se på det tilfredse smilet hennes. Meg snakker hun bare med når hun må. Jeg er da både kjekk og grei mot henne, men det er ikke meg hun er glad i. Det får jeg leve med.

Istanbul eller Warszawa?

Om en uke starter sommerferien. Vår sommerferie er lang, – veldig lang, og vi begynner ikke å jobbe igjen før midt i august. Hva gjør man så med så mange dager uten jobb? Jeg vet jeg burde være bare glad og takknemlig, – men selv om jeg har alle de gode forventningene, så vet jeg også at jeg blir litt deppers når vi har fri så lenge. Hva skal vi finne på? Det er deilig å sove, lese, spise, luke og gjøre ingen ting en uke eller to, – men så melder rastløsheten seg.

I år har vi ingen planer før 4. august. Da drar vi til Spania i en ukes tid. Hele juli har vi tenkt å være på hytta, og det blir garantert den beste delen av ferien. Likevel har vi litt rastløshet i kroppen sånn i begynnelsen av ferien. Det skjer lite i Oksrødkilen før i juli, og før det har vi mange dager fri. Kanskje setter vi oss i bilen og kjører en tre – fire dager nedover svenskeysten. Der ligger Gøteorg, og i den andre enden Köbenhavn, – en by som alltid er en reise verdt.

Sånn tror jeg det blir.

I overgangen september – oktober har vi også en uke fri. Da ungene flyttet hjemmefra ble vi enige om å bruke den uka til å se oss om i verden. Vi har ikke reist så forskrekkelig mye, og særlig de store byene venter på oss med lengsel og spenning. Vi har vært i London og Paris, Stockholm og Köbenhavn, Amsterdam og … – men det er jo ikke stort for to gamle mennesker. Fortsatt har vi mange hovedsteder og storbyer i vente: Roma, Wasrzawa, Madrid, Berlin og mange, mange fler.

I år har vi fått vår egen flyplass bare 20 minutters biltur hjemmefra. I dag har Thv surfet flyselskapene for å finne ut hvor vi kan reise derfra. Vi ble gledelig overrasket. Når ferien kommer, synes jeg ofte det er deilig å ha helgen hjemme, og dessuten skal M og C ofte være hos oss. Men resten av uken drar jeg mer enn gjerne på tur. Hvis vi reiser mandag og kommer hjem fredag i uke 40, kan vi komme til Istanbul for 5000 kroner eller til Warszawa for 1500 kroner tur og retur for oss begge to. 5000 kroner for eksotiske Istanbul! 1500 for Warszawa! Og det for begge to. Hvordan er det mulig!

Jeg luer på hvordan det er i Warszawa. Det må da være en by som har mye å by på. Og hvis vi bestiller nå, og det må vi hvis det skal bli så billig, så har vi nesten et halvt å år til å glede oss. Det er ofte det beste med en sånn tur. Da kan vil låne store, flotte bøker om byen, lese og se på bilder. Planlegge hva vi skal se, hvor vi skal bo, hva vi skal spise.

Jeg tror det blir Warszawa!

Sommartorpet uten Ernst

De siste somrene har jeg hygget meg med programmet Sommartorpet på SVT. Ideen med programmet er at kreative mennesker og dyktige håndverkere over en periode på ti uker restaurerer et gammelt, svensk sommartorp. Det første torpet var av det lille, røde slaget. Den serien klarte jeg å gråte meg til å få på video fra SVT samme høst. Jeg bare måtte se den en gang til.

Senere kom flere torp, små og store, og i fjor bygde Ernst Kirchsteiger og gjengen hans et nytt sommerhus. Det var også morsomt, men noe av ideen fra programmet var på en måte borte.

I år har de startet opp igjen, og jeg så første episode i dag. Sommartorpet ser jeg nesten alltid på web-TV. Om sommeren har vi ofte andre ting å gjøre enn å se på TV, og med web-TV kan jeg sette meg ned når det passer meg, og ikke minst kan jeg se flere program på en gang. Jeg ble gledelig overrasket da jeg så årets sommartorp. Det er et flott gammelt gårdshus i mur, og ingen bør være i tvil om at det er nok å henge fingrene i hvis dette skal bli beboelig. Huset ligger i Dalarna og eies av en ung barnefamilie.

De to programlederne, Isabelle og Stefan, virker flinke og kreative, – men Ernst er de jo ikke. Noe av det morsomste med disse programmene er den bredden de viser. Her handler det ikke bare om å snekre og male. Huset skal også innredes, gardiner sys og vegger males. Vi får være med helt til blomstene og maten står på bordet.

Uten Ernst blir det selvfølgelig ikke helt det samme. Det skal noe til å konkurrere med Thv, men det gjør altså Ernst. Det er noe med energien hans som gjør meg og alle kvinner i Sverige helt mo knærne. Han er min TV-kjæreste.

Lurer på hva han driver med når han ikke pusser opp sommartorp i sommer?