Jeg har skrevet om det mange ganger før, og jeg gjør det igjen: Jeg er totalt talentløs på å ha ferie. I dag vurderer vi å flytte ut på hytta. Men er ikke det flott da, tenker kanskje du . Og på mange måter er det flott, – på andre måter ikke. Det er flott når alle i slekta er på plass i sine sommerhus, det er sosialt, det er liv og røre, vi bader, vi padler, vi jobber og maler – da er det strålende. Det er aktivitet og det skjer noe, og sånn kommer vi helt sikkert til å få det i sommer også. Men foreløpig er det stille der ute, og i prinsippet har ikke stedet noe å by på som ikke vi allerede har her hjemme. Og sånn er det for hele familien.
Da ungene var små kunne vi ikke komme fort nok ut dit, men nå nøler vi alle sammen. Hvis Marthe har noen fridager i Oslo, så har hun alltid andre planer. Henrik har absolutt ikke lyst til å være der, og det har heller ikke mine foreldre. Da vi hadde to uker med tropevarme for en stund siden, var vi i full jobb og hadde lite der å gjøre. Ikke for det, – hadde vi virkelig vært motiverte, kunne vi kjørt fram og tilbake. Det er bare 15 minutters ekstra kjøretur. Men selv om det var 30 graders varme, hadde ingen i generasjonen over og under oss heller lyst til å bo der.
Jeg lurer på hva det kommer av. Da foreldrene mine hadde hytte der ute, bodde de der fra april til august hvis været var bra. De kunne ikke tenke seg noe bedre. Nå tilbød jeg pappa å bruke hytta litt, men han sa nei takk. De har det bedre hjemme. Kjøreturen ut til havet er så kort, at de velger å reise hjem igjen etter en badedag. Og sånn har vi det alle sammen.
Når jeg jobber lengter jeg etter å ha fri og kunne gjøre fritidsting. Problemet er bare at det går så fort over. Når jeg har fått sove til ni noen dager, sittet i en stol og lest en roman eller to midt på dagen, hatt noen lange lunsjer, – så er jeg liksom forsynt. Det er grenser for hvor lenge jeg trenger å hvile for å hente meg inn igjen. Så skal det males litt her og der, og når sant skal sies kunne jeg godt vært litt mer aktiv på den fronten. Når man eier to store trehus er man i prinsippet aldri arbeidsledig.
Her hjemme har vi fått skikk på hus og hage. Så står vi opp, leser aviser, prater litt, rydder litt, maler litt, steller litt i hagen … Og så da? Det er jo fullstendig meningsløst!!!
Det slår meg at jeg kommer til å bli en totalt talentløs pensjonist også!
Livet leker 
Kanskje du burde skaffe deg en sommerjobb? 😉
Ha en god helg!
Jeg har vurdert det, Bente. Noen av kollegene mine har det, men det blir regnet som litt umoralsk. Jeg er lærer, og det blir feil hvis jeg skal gå inn å ta sommerjobbene fra skoleungdom.
På den annen side – med det arbidsmarkedet vi har i dag ville jeg kanskje ikke ta jobben fra noen. Sønnen min jobber i hjemmesykepleien om sommeren, og det høres kjempemoro ut.
På den tredje side – jeg har mer enn nok å henge fingrene i av praktisk arbeid. Jeg må bare få ut fingeren. Det handler nok mer om litt sommerapati.
Det er nok dette med balansen, ja. Egentlig tror jeg vel vi trives best om vi kunne jobbe mer og mindre hele tida, men med mer og oftere fri sånn innimellom til å hente oss inn og slå litt med luffene. Det er godt å kjenne at man er i gang 🙂 – men for meg går virkelig grensen ved hjemmesykepleien…
Forresten er jeg alltid aller flinkest til å ha ferie de siste dagene før jeg skal på jobb igjen, -så det er vel en tilvenning, da.
Nej, Hege, du bliver ikke talentløs. Efter en sæsonslutning må du etablere en tradition for at gå hjemme i 3 dage, se en film, læse en bog og spise en middag som en anden har lavet:-)
Bagefter kan du køre afsted i den røde sportsvogn for at se lidt af Stenungsund eller Malmö eller en anden by, som du ikke plejer at se. Rundt i Dovrefjell.
Så først er det tid at tage til hytten.
Du er nok inne på noe der, Britt Åse. Både fritid og arbeid kommer i klæddær som vi sier her hos oss. Litt jevnere fordeling hadde nok vært litt lurt.
Takk for oppmuntringen, dax2. Og jeg kjenner roen komme litt etter litt, så det er håp.
«Livet kommer klumpvis» er et visdomsord fra en studiekamerat av meg. Det er jammen sant, ja
En tur til Paris?
Hmmm og jeg som misunder søster den lange ferie, men jeg vil ikke være lærer, så jeg må undvære 🙂
Men det morsomme med det er jo å få lov til å være lærer, Lene. Og da ungene var små må jeg si at ferien var en kjempebonus. Marthe sa en gang at når begge foreldrene er lærere, gir de ungene sine en gave. Og sånn var det jo. De levde hytteliv og ferieliv i 7 – 8 uker. Da var aldri ferien et sekund for lang.
Paris? Hm, – kanskje det. Vi skal til Spania i begynnelsen av august, så det er ikke synd på oss.
Jeg er jo barn af forældre, som var lærere, Hege 🙂 det var SKØNT
Det er nettopp det det er, Lene, – og akkurat nå begynner jeg å skjønne det også. Jeg sitter på hytta med døra åpen. Klokka er 19.30. og sola flommer inn all vinduene. Det er slett ikke så verst.
Tilbaketråkk: Årets hjort er gjort « Livet leker