Monthly Archives: juni 2008

Aktiv dag

Så kom de, – to små viltre unger som skal være her på hytta en uke. Det betyr at dagsrytmen må legges om. På en måte er det ergerlig. Nå blir det liten tid til lesing og lating. Fire- og femåringer sitter ikke stille lenge lenge om gangen, og aller helst skal det skje noe morsomt hver dag. I hvert fall hvis man er på ferie. Samtidig er det morsomt. Så skjer det noe for oss også. Det merkelige er at vi også får gjort mer praktisk arbeid når ungene er her. Dagen må planlegges, og så blir det mer struktur på alt.

Vi startet med å spille ludo, – og det er ingen lek. Den ene innslåinga avløste den andre, og spillet tok over en time. Ungene holdt stand, men Thv og jeg byttet på å spille med de gule brikkene. C tok lue på før han gikk ut. Han har ørebetennelse, og han og jeg har vært mye oppe i natt. Vondten har kommet og gått, og så måtte han trøstes selv om klokka var tre i natt.

Og så dro vi på tur – med GPS! Planen var å finne to skatter, – og jammen klarte vi det ikke. Først spiste vi is, – så dro vi til Mærrapanna. Mærrapanna er alltid er reise verdt. Jeg husker at jeg syntes det var litt skummelt å gå akkurat her da jeg var liten. Jeg tenkte meg hvordan det hadde vært da havet sto over dette området, og fiskene gjemte seg under fjellet her.

Det blir noen Walk to paradise garden-bilder av ungene i løpet av året, – uten at jeg dermed skal si at alle er like vellykka.

Cachen Skatten var ikke helt lett å finne. Vi rotet rundt i skogen en stund før M så den under en sten, – akkurat som beskrivelsen sa. Men først måtte Thv lære C å gå på do i skogen. Det var et bilde verdt, men litt bluferdighet har vi jo, tross alt.

Så gikk ferden videre til Elingård. Thv tok oppgaven dypt seriøst, her ble ingen ting overlatt til tilfeldighetene. Koordinater ble sjekket, – og så var det bare å gå.

Elingård er et vakkert skue på denne tiden av året. Det er roser oppover veggene, og over alt er det grønt.

Thv går fort forbi jasminen, for den får ham til å nyse. M måtte lukte skikkelig på den,

med det resultat at hun ble skikkelig bestøvet.

På geocaching.com hadde vi lest at skatten skulle være i hagen, så da gikk vi dit. Jeg merker at jeg er litt dårlig til å lete. Når jeg ikke finner noe med en gang, så begynner jeg veldig fort å tro at noen har fjernet den og at den ikke finnes der lenger. Men det gjorde den altså. Og denne var spennende. Boksen var full av både det ene og det andre, og M bare måtte ta ut et lite smykke, en nål. Det føltes litt gjerrig å legge igjen en boks med såpebobler, men det var det eneste vi hadde.

Etterpå bar det hjem til grillmiddag og jordbær med fløte, – en skikkelig sommermiddag. Og så var det avislesing. Hun leser avisen – han leser et dameblad.

Jeg holder pusten

Så dro han av sted, – glad og lykkelig. Bilen var pakket med telt, soveposte og alt man trenger for en uke på festival. Tre kamerater la i vei, og allerede før lunsj var de i Köbenhavn. Så kan jeg puste litt, – motorveiens farer er forsert uten uhell for denne gang.

Festivalen i seg selv bekymrer meg ikke. Jeg fulgte ham selv på debutturen. Jeg vet noe om stemningen, musikken, maten, øllet, teltlivet og alt det som er flott. Likevel holder jeg pusten til han kommer hjem. Det er så mye som kan skje, – og er han nå så fornuftig som jeg tror og håper at han er?

Jeg unner ham opplevelsen og håper han får en super uke.

Men det beste er den dagen han er hjemme igjen.

Motorsagmassakre herved bestilt

Det er det samme hvert år: Trærne har en tendens til å vokse. Det betyr at utsikten vår blir mindre og mindre. Thv hugger et og annet tre på naboenes tomt, men det monner så lite. Det bevarer bare det lille sjøgløttet vi allerede har.

På kjøkkenverandaen ser vi et lite glimt mellom trærne.

Så du ikke noe, sier du? Kom skal jeg zoome inn for deg. Hvis du legger godviljen til, ser du at himmelen blir en anelse mørkere blå nede mellom trærne. Det er havet!

Forhåpentligvis hjalp det. På den store verandaen danner trærne en v,- og der kan vi faktisk se havet. Om kvelden glir danskebåten forbi, men fordi glenten mellom trærne er så liten, går det utrolig fort før den er ute av syne. Der er danskebåten, roper vi – og så er den borte.

Zoomer vi inn her ser vi til og med en av holmene og en og annen seilbåt.

Når jeg går opp på en stol, kommer jeg en halv meter høyere, og da blir det straks bedre. Da går det fra å kalles sjøgløtt til å bli utsikt.

Det tar oss en fire – fem minutter å gå ned til stranda. Veien vi går på er en riktig romantisk sommervei, så vi lider ingen nød.

Men likevel! Om vinteren hugger grunneieren litt ved i skogen her. Problemet er bare at han aldri finner på å hugge foran hytta vår. Skulle du få lyst til å gå berserk i Oksrødskogen med en motorsag, så kommer det ingen klager fra oss.

Jeg kan jo drømme!

Hva skjer?

Plutselig havner de små bildene mine mine under hverandre i stedet for to og to ved siden av hverandre. Størrelsen er den samme som den alltid har vært. Jeg har ikke gjort noen endringer, og selv om jeg gjør dem mindre, havner de fortsatt i loddrett rekke.

Sånn vil jeg ikke ha det!

Hva skjer?

Hva kan jeg gjøre?

Katzenjammer

Det er samme prosedyre hvert eneste år: Kattene må fraktes fram og tilbake til hytta. For et styr! Vi er alltid enige om at det viktige er å plassere begge i det tomme bagasjerommet. Det er stort, og der er det luft i massevis. Et år glemte vi å legge noe tungt oppå lokket, og da slapp begge ut i bilen, – men vi har lært.

Sånn er planen, men som vanlig gikk det ikke. Da katt nr 1, – Soda Pop, var plassert i bagasjerommet, var det umulig å plassere katt nr 2, Simring, samme sted uten at katt nr 1 rømte. Så måtte katt nr 2 fraktes inne i bilen.

Det hater det begge to! Jeg vet ikke hvorfor. Kanskje er de redde, kanskje blir de bilsyke, – uansett så hater de det. Begge begynner øyeblikkelig å svette under potene, og de slipper pels nok til å stoppe en dobbel madrass. Og så skriker de hjerteskjærende etter hjelp.

Katt nr 1 ser vi jo ikke, men han høres desto bedre. Det er en jamring uten like. Hun som er inne i cockpit svarer så godt hun kan, mens hun vandrer hvileløst rundt inne i bilen. Best oversikt har hun naturlig nok framme. Der kan hun liksom ha litt kontroll på hvor vi kjører.

Men når hun legger seg til på dashbordet rett foran øynene på Thv blir det i meste laget. Hun blir høflig anmodet om å gå et annet sted.

Når vi nærmer oss kilen og får havet i sikte, roer hun seg litt ned. Kanskje kjenner hun seg igjen. Hun står i hvert fall på knærne mine og følger nøye med hvor vi kjører når veien svinger opp fra stranda. Han der bak vet ingen ting, så han hyler og vræler like høyt.

Marerittet varer i nøyaktig 15 minutter. Da er vi framme. Simring hopper ut av bilen og ser seg forsiktig omkring. Det var som hun trodde, ja, – vi er i Kattparadis. Soda Pop ser seg prøvende omkring før han hopper ut av bagasjerommet. Så rister han hodet kraftig for å bli kvitt turen. Hvis du ser nøye på bildet forstår du hvordan den pedofile canadiske læreren manipulert bildet av seg selv: Han bare ristet på hodet. Det hadde du ikke tenkt på!

Man kan jo spørre seg hvorfor vi utfører dette ritualet med å frakte kattene fram og tilbake til hytta hvert år, når de tydeligvis hater transporten så inderlig. De kunne godt forblitt i byen alene. Vi er der inne ofte nok til å sørge for at de får mat, – dessuten har vi snille naboer. Saken er bare den at de faktisk elsker å være her ute. De er på ferie, nemlig. Og selv om transporten er ubehagelig, så er det minst fire uker til de skal hjem igjen. Det merkelige er at de øyeblikkelig vet hvor de er. Begge løper danser i bena våre opp fjellet og opp til hytta. Så er det rett inn på kjøkkenet for å få mat og drikke. Simring blir fort ferdig, hun spiser sjelden opp, – og mere blir det på Soda Pop. Deretter kryper den feminine i flokken opp i en overkøye og sovner som en sten. Han derimot må utforske litt. Han maler og kurrer, mens han inspiserer hele kåken fra ende til annen. De første dagene er de litt engstelige når de går ut. Det er farer som lurer: Reven er på besøk nesten hver natt, og man vet aldri hvem av feriekattene som allerede er på plass. Men foran dem venter en hel måned i verdens beste jaktterreng. Her er det mus og småkryp av alle slag. Badevinduet står åpent, og man kan komme og gå som man vil. Skulle det skorte på viltet, er det døgnkontinuerlig servering på kjøkkenet.

Jeg tror det er verdt kjøreturen.

Totalt talentløs

Jeg har skrevet om det mange ganger før, og jeg gjør det igjen: Jeg er totalt talentløs på å ha ferie. I dag vurderer vi å flytte ut på hytta. Men er ikke det flott da, tenker kanskje du . Og på mange måter er det flott, – på andre måter ikke. Det er flott når alle i slekta er på plass i sine sommerhus, det er sosialt, det er liv og røre, vi bader, vi padler, vi jobber og maler – da er det strålende. Det er aktivitet og det skjer noe, og sånn kommer vi helt sikkert til å få det i sommer også. Men foreløpig er det stille der ute, og i prinsippet har ikke stedet noe å by på som ikke vi allerede har her hjemme. Og sånn er det for hele familien.

Da ungene var små kunne vi ikke komme fort nok ut dit, men nå nøler vi alle sammen. Hvis Marthe har noen fridager i Oslo, så har hun alltid andre planer. Henrik har absolutt ikke lyst til å være der, og det har heller ikke mine foreldre. Da vi hadde to uker med tropevarme for en stund siden, var vi i full jobb og hadde lite der å gjøre. Ikke for det, – hadde vi virkelig vært motiverte, kunne vi kjørt fram og tilbake. Det er bare 15 minutters ekstra kjøretur. Men selv om det var 30 graders varme, hadde ingen i generasjonen over og under oss heller lyst til å bo der.

Jeg lurer på hva det kommer av. Da foreldrene mine hadde hytte der ute, bodde de der fra april til august hvis været var bra. De kunne ikke tenke seg noe bedre. Nå tilbød jeg pappa å bruke hytta litt, men han sa nei takk. De har det bedre hjemme. Kjøreturen ut til havet er så kort, at de velger å reise hjem igjen etter en badedag. Og sånn har vi det alle sammen.

Når jeg jobber lengter jeg etter å ha fri og kunne gjøre fritidsting. Problemet er bare at det går så fort over. Når jeg har fått sove til ni noen dager, sittet i en stol og lest en roman eller to midt på dagen, hatt noen lange lunsjer, – så er jeg liksom forsynt. Det er grenser for hvor lenge jeg trenger å hvile for å hente meg inn igjen. Så skal det males litt her og der, og når sant skal sies kunne jeg godt vært litt mer aktiv på den fronten. Når man eier to store trehus er man i prinsippet aldri arbeidsledig.

Her hjemme har vi fått skikk på hus og hage. Så står vi opp, leser aviser, prater litt, rydder litt, maler litt, steller litt i hagen … Og så da? Det er jo fullstendig meningsløst!!!

Det slår meg at jeg kommer til å bli en totalt talentløs pensjonist også!

Nytt leketøy

Thv har hatt lyst på en sånn lenge, – veldig lenge. Men som med alt annet leketøy for barn, så koster det penger. Vi har pratet litt fram og tilbake om det, og Thv har hele tiden argumentert med at det er så nyttig. For noe sprøyt! Skulle vi ha en, så skulle vi i hvert fall være enige om at det er et leketøy; riktig nok et nyttig leketøy, men det er ren bonus.

Vi er enige. Det er et leketøy, og i dag har vi kjøpt leketøyet. Riktig nok valgte vi fjorårets modell. Den kostet 20% mindre enn årets. Funksjoner og alt er det samme som på den nyeste modellen, men designet er litt annerledes. Men hvor mye kan et design egentlig endre seg på et år? Det viktige for meg er at den er lett å betjene. Det er denne, og jeg tror allerede jeg kan bruke den.

Vi skal selvfølgelig bruke den til å finne veien sånn at vi ikke roter oss bort. Det er her nytten kommer inn. At vi ikke har for vane å rote oss bort, og at jeg er født med innebygd GPS forbigåes i stillhet. Men jeg har altså mine helt egne planer med nyanskaffelsen. Jeg har nemlig lest om Geocaching, og det høres så moro ut. Ideen går kort ut på at noen gjemmer en liten plastboks med en loggbok og noen småting et eller annet sted ute i naturen eller i en by. Så legges koordinatene ut på geocachings hjemmeside. Nå er det fritt fram for alle som vil å farte av sted for å finne skatten. Poenget er altså at man må ha en GPS, – og det har vi nå. Det er lagt ut sånne cacher over hele verden, og da jeg sjekket i dag, fant jeg ut at det er drøssevis av dem rundt i vårt fylke også.

Jeg bare måtte av sted med en gang. Vi forsøkte oss på den som ligger aller nærmest her vi bor, bare en km unna, faktisk, men den fant vi ikke. Dessuten var det folk der, og noe av poenget er at ingen andre skal se hva man finner. Men vi gir ikke opp. We’ll be back!

Så tok vi bilen og dro over til Blomsterøya. Riktig nok gikk broa opp, og vi måtte vente mens Balder passerte. Det gjorde ikke noe. Været var fint, og utsikten bedre.

Så var vi der, – eller i nærheten. Det var spennende å se hvor nær vi ville komme, og om vi i det hele tatt ville finne skatten.

Da GPS-en viste at vi var der vi skulle være, var det bare å begynne å lete. Det var ikke så lett som jeg hadde trodd. Innenfor et område på noen titalls kvadratmeter er det utrolig mange gjemmesteder, men plutselig så jeg den. Akkurat da kom en dame kjørende, og så måtte jeg late som ingen ting før jeg plukket den fram.

Jeg åpnet boksen. I lokket var det festet informasjon om hva dette er for noe. Boksen var liten, mindre enn jeg hadde trodd. Det er nok lurt at den er så liten som mulig. Det skal tross alt være mulig å stikke den vekk sånn at ikke den blir funnet ved en tilfeldighet og kanskje fjernet.

Denne boksen var stappfull av små duppedingser, og det er lett å se at det er barn involvert i denne leken. Sånn skal det bli hos oss også. I morgen flytter vi på hytta, og til uka skal C og M være hos oss. Gjett om vi skal på skattejakt i Østfold.

Vi skrev oss inn på loggremsa, og til tross for at denne boksen ble lagt ut 11. juni, hadde det allerede vært mange der før oss. Da vi kom hjem, gikk vi inn på geocaching. com og skrev en logg for akkurat denne posten. Det finnes også et nettsted for norske geocachere.

Vi kom oss ut på tur, og det er noe av poenget. Dagens tur var ikke akkurat for trim å regne, men det vil endre seg etter hvert. Mange av skattene krever at man tar seg en tur dypere inn i skog og mark.

Dette blir moro!

Sov godt!

Blomster, bed og et billig bord

Vi er ikke helt ferdige med utestua vår, men nå er det altså like før. Nå som vi har fått så stor plass, vil vi ha litt større møbler. Ønsket var et større bord og en skikkelig sengebenk som vi både kan sitte i når vi spiser og sove middagslur i etterpå. I går dro vi på turne til alle bruktbutikker her i Fredrikstad og i Møss. Sengebenken fant vi ikke, men på FASVO i Fredrikstad sto et flott bord, – mye finere enn det vi hadde tenkt. Bordet er i furu heltre, og det har en ekstra plate. Det er plass til to plater, men den siste har dessverre blitt borte på veien. Vi er kjempefornøyde, – ikke minst med prisen:

350 kroner!

Egentlig skulle vi ikke ha noe annet enn møbler denne gangen, men det er rart med det. Det er lett å tro at man ser gull når man vandrer rundt i andre menneskers etterlatenskaper. Thv kjøpte selvfølgelig bare tant og fjas, – det får ikke plass her en gang. Jeg derimot fant kvalitetsvarer! Sånn er det med den saken. Jeg fant et fat fra Arol i Halden, – riktig fint var det. Dessuten falt jeg for denne keramikkrukka. Den er perfekt på det nye bordet. Jeg likte både formen og dekoren. Hvor den kommer fra aner jeg ikke.

Gjør du?

Dagen i dag har i sin helthet vært brukt i hagen. Thv har snekret, og jeg har beveget meg fra blomsterbed til blomsterbed. Jeg har luket og bundet opp roser. Nå ser det pent ut over alt. I morgen skal plenen klippes. Utestua har også fått en omgang med feiekosten. Det må jo gjøres rent der også, selv om det ikke er inne i huset.

Kvelden skal tilbringes der ute. Det er lite å se på TV, og vi har en hel bunke aviser vi aldri fikk lest sist uke. Dessuten har jeg vært på Narvesen og investert i noen interiørblader. Det er en liten sommerpresang fra meg til meg selv. Noen tente lys, noe godt i glasset, en lun genser og så kan vi bli der ute til det er sengetid.

Ha en hyggelig kveld der du er.

Bekymring for Bussemann

Det er nok ikke bare jeg som har en viss bussjåfør i tankene nå om dagen. Vi er mange som har lest Bussbloggen om livet hans som bussjåfør i Bergen. Samtidig har han skrevet en del om det som har vært vanskelig i livet, blant annet om psykiske problemer. Nå i det siste har visst verden gått litt i svart for ham.

Og her om dagen ble det stille. Bloggen er rett og slett fjernet. Kanskje orket han ikke eksponere seg lenger. Kanskje ville han bare ha en pause. Kanskje kommer han tilbake.

Nå lurer jeg på om det er noe jeg skal gjøre med det. Når folk forteller hele verden at de er så tungt depressive at de knapt orker mer, – hva gjør man jeg da?

Bussbloggen er en kjent og hyppig lest blogg. Bussemann selv skriver også i en avis, og jeg må jo regne med at det finnes folk som kjenner ham personlig og løper hjem til ham og ringer på døra og tilbyr seg å hjelpe.

Er det det?

Men jeg bekymrer meg.

OPPDATERING

Den luringen, – han er på igjen. Det var da enda godt.

Nå må jeg finne noe annet å bekymre meg over.